Vann og avløp i 150 år

En 150 år gammel samfunnsbygger

I 1876 var Oslo (den gang Christiania) en by i stor forvandling. Industrialisering, befolkningsvekst og urbanisering skjøt fart, og byens infrastruktur ble satt under sterkt press. I 1850 var folketallet i byen 29 984. 40 år senere var det 226 423 innbyggere, altså nesten en tidobling.

Behovet for vann til byen økte, og det samme gjorde behovet for et eget ingeniørvesen som kunne ta seg av vann og avløp. 16. desember 1875 vedtok bystyret å opprette «Kristiania vand- og kloakvæsen». 1. januar 1876 så den nye etaten dagens lys.

Vi vil framheve noen av de viktigste samfunnsbyggende funksjonene ved vann- og avløpshistorien: Brannberedskap, folkehelse, næringsliv, miljø og friluftsliv.

Brannberedskap krevde bedre vannforsyning

Den aller første vannledningen i Oslo ble laget av uthulte trestammer, og førte vann fra Akerselva til Akershus festning. Behovet oppsto etter en stor brann i det gamle Oslo i 1624, og Christian IVs grunnlegging av Christiania. Det ble dessverre ikke slutt på bybrannene.

I 1858 ødela en ny storbrann flere kvartaler i Oslo sentrum. De gamle trerørene tålte ikke trykket som var nødvendig for å kunne ta ut vann til brannslukking. Utover på 1860-tallet begynte man å ta i bruk vannrør av støpejern, som hadde en helt annen kvalitet. Faktisk så god kvalitet at noen av rørene fortsatt er i drift.

Tilgangen på nok vann med tilstrekkelig trykk til brannslukking har vært en viktig motivasjon for utbygging og rehabilitering av vannforsyningen i Oslo - og for arbeidet med å redusere vannlekkasjene i byen.

Trygt drikkevann ble avgjørende for folkehelsa

På 1800‑tallet ble Oslo rammet av en rekke epidemier. Kolera rammet Oslo hardt i 1833, 1859 og 1866, og tyfoidfeber var så vanlig at den på 1860‑tallet ble kalt «Christiania‑feber».

Problemet med tyfoidfeber viste seg å ha sammenheng med at de gamle trerørene slapp inn forurensning, slik at bakterier spredte seg gjennom vannforsyningen. Det samme var tilfellet med den såkalte «Maridalssyken» i 1888, da kolibakterier fra saueslakt i Maridalen ble distribuert ut med byens vannledninger. Over tretti tusen mennesker ble syke, og seks døde.

Vann- og kloakkvesenet ble regnet som den viktigste ingeniørfaglige innsatsfaktoren for folkehelsa. De gamle trerørene ble byttet ut med støpejern som tålte høyere trykk, og kloakknettet ble gradvis bygd ut. I 1878 var det 64 kilometer avløpsledninger. I dag er det over 1500 kilometer.

For å skjerme befolkningen mot kloakkenes smittefarer måtte også mange bekker legges i rør. Da Bislettbekken ble lukket i 1896 var det fordi den den nærmest fungerte som en åpen kloakk.

Sent på 1920-tallet startet man å tilsette klor for å desinfisere drikkevann, både fra Maridalsvannet og Sognsvann. I et nummer av Tidsskriftet for den norske legeforening skrev Truls Krogh om betydningen av klorering i drikkevann. Det er grunnlag for å si at klor er det enkeltkjemikalium i verden som har reddet flest menneskeliv. I dag renses alt drikkevann gjennom to hygieniske barrierer, og istedenfor klor bruker vi UV-lys til å desinfisere vannet.

Fra forurenset fjord til yrende badeliv

I 1911 var det 1269 vannklosetter i Oslo. I 1940 hadde det økt til 75 000. Det første kloakkrenseanlegget i Oslo kom på Filipstad i 1910. Jo flere vannklosetter som ble installert i private hjem, jo større ble behovet for å håndtere avløpet i den andre enden av transportkjeden – ved utløpene til Oslofjorden.

«Badevannet i fjorden omkring Hovedøen er i år styggere enn noensinne tidligere», skrev Aftenposten i august 1922. Det stadig dårligere badevannet var en viktig årsak til at det ble bygget et nytt stort renseanlegg ved Akershus festning i 1933. Anlegget løste dessverre ikke alle problemene. Etableringen av Frognerbadet i 1956 var et tiltak for å kunne tilby badeglade innbyggere et helsemessig trygt alternativ til fjorden.

I dag er hele Bjørvika yrende av liv, med badstuer og badeanlegg. Dette ble mulig etter at avløpstunnelen Midgardsormen sto ferdig i 2014, og som følge av 50 år med arbeid for å fornye avløpsnett, legge ned overløp, bygge tunneler, forbedre rensingen, og systematisk overvåking av vannkvaliteten.

I 2025 ga NIVA ut Tilstandsrapport for Oslofjorden, på vegne av Miljødirektoratet. Den viser at fjorden over tid har blitt overbelastet med næringsstoffer som nitrogen og fosfor, blant annet som følge av forurensning fra avløp. Det står dårlig til med økosystemene i fjorden.

Krav fra miljømyndighetene om nitrogenfjerning førte til utbyggingen av Bekkelaget renseanlegg som ble satt i drift i 2000. De to andre renseanleggene i indre Oslofjord, VEAS og Nordre Follo fikk også nitrogenrensing på slutten av 1990‑tallet. I 2025 var rensegraden ved Bekkelaget renseanlegg 80% for nitrogen, og 96% for fosfor.

Miljøfokus ga byen elvene tilbake

Det kommunale avløpsnettet var en betydelig årsak til forurensningene av vassdrag, konkluderte en rapport fra Vann- og avløpsetaten i 1986. I 1990 vedtok Oslo bystyre «Kommunedelplan Akerselva Miljøpark», som ga fart på arbeidet med å sanere gamle avløpsledninger. Visjonære politiske vedtak og systematisk arbeid har gitt oss det vi nå kjenner som verdens kuleste elv: I 2015 betegnet New York Times Akerselva som en av sine «favorittgater» i Europa.

I løpet av 1980-tallet ble holdningene endret, og man begynte å se på åpne vassdrag som en viktig miljøfaktor for byen. Bekkene blir åpnet igjen, og i dag er for eksempel Hovinbekken transformert til en blågrønn attraksjon der den renner gjennom Bjerkedalen park, Teglverksdammen og Klosterenga.

Vannressursene har formet både industrien og byens næringsliv

Industrien var grunnlaget for tusenvis av arbeidsplasser, økonomi og byutvikling. Etter 1840 vokste industrien kraftig, i stor grad basert på vannkraft fra Akerselva. Fabrikkeierne var organisert i «Akerselven Brugseierforening», som mente at uttak av vann til offentlig vannforsyning truet næringen. I 1876 sikret fabrikkeierne seg også store vannrettigheter i Nordmarka gjennom «Baronkontrakten». Det var slett ikke uten kamp at kommunen fikk sikret seg tilgang til vann fra de samme kildene. Økt oppdemming og magasinering av vannet i Nordmarka måtte til for å sikre nok vann til både industri og folk.

Vannforbruket økte jevnt fram til 1960‑tallet og var på sitt høyeste noensinne i 1966. En del av forklaringen på dette er de mange næringene som produserte varer i byen – industrier som senere er blitt nedlagt og utflyttet. På 1960-tallet arbeidet opp mot 67 000 mennesker i industrien i Oslo.

De store sysselsetterne i 2026 er tjenesteytende sektor og kontorbygg. Byens mange tusen restauranter er helt avhengige av jevn tilgang på vann av god kvalitet. Faktisk er kvaliteten så god at byens Michelin-restauranter betegner Château Maridalsvannet som det beste vannet de kan servere.

Selv om vi ofte tar det for gitt, viser de siste årene at vannforsyningen ikke er noe vi kan være likegyldige til.

Ny vannforsyning til Oslo i 2028

Økende vannforbruk på 1960‑tallet førte til utredninger om framtidig vannforsyning. Det ble laget framskrivninger helt fram til år 2000, og ett av forslagene gikk ut på å øke kapasiteten på dammene i Nordmarka. I 1967 var ett forslag fra vannverkssjef Bechholm å bygge demningen ved Bjørnsjøen 13 meter høyere, og legge Kikutstua under vann. Friluftsinteressene protesterte, og kommunen måtte se på andre og bedre alternativer.

I 1966 fikk Norsk institutt for vannforskning (NIVA) oppdraget med å utrede alternative fjernvannkilder. Randsfjorden, Holsfjorden, Hurdalssjøen, Glomma og Øyeren var oppe til vurdering. I 1973 var vedtaket klart i Oslo bystyre: Holsfjorden velges som fjernvannkilde for Oslo.

Vannforbruket fortsatte imidlertid ikke å øke, og prognosene for framtidig vannforbruk ble redusert. Mye av det høye vannforbruket skyldtes store lekkasjer i ledningsnettet. I 1968 ble de første lekkasjelytterne engasjert – 10 til 12 «vanndetektiver» fordelt over hele byen – for å finne og stoppe lekkasjene. Reduksjon av vanntap har siden vært avgjørende for å sørge for nok vann til byen - hvilket også gjorde det mulig å legge planene om Holsfjorden i skuffen.

I 2010 gjennomførte Vann- og avløpsetaten en ny utredning av Holsfjorden som vannkilde. Fram til dette handlet det om å få nok vann med én stor kilde, supplert med flere mindre vannkilder. Nå ble det tydelig at det ikke var tilstrekkelig forsyningssikkerhet i bare å supplere Maridalsvannet med flere småvann i og rundt kommunen. Vi måtte ha en ekstra og stor vannkilde i tillegg til Maridalsvannet.

Det ble fortgang i planene da Mattilsynet i 2017 vedtok et pålegg til Oslo kommune om å bygge en ny, fullgod reservevannforsyning. Begrunnelsen var at Oslo ikke hadde tilstrekkelig leveringssikkerhet, og ikke oppfylte kravene i drikkevannsforskriftens §9.

Vedtak om ny vannkilde var faktisk blitt gjort i Oslo bystyre flere ganger etter 1973, men først i november 2019 ble vedtaket om bygging endelig.

Norges største vannforsyningsprosjekt ble startet opp i 2020, og i 2028 skal de nye anleggene kunne forsyne byen med drikkevann. Les mer om prosjektet: Slik bygger vi ny vannforsyning.

Filmer fra Oslo byarkiv

• Vann og kloakk
• Oslofjorden var badeplass
• Akerselva – med filmkamera fra Puttmyrene til Nyland

Litteratur

• Under byens gater (Nasjonalbiblioteket)
• Nok vann til byen (Nasjonalbiblioteket)
• Bortgjemt bekk (Nasjonalbiblioteket)
• Historien om Akerselva (Nasjonalbiblioteket)
• Tidsskriftet Tobias (2007): By og vann (Oslo byarkiv)
• Tidsskriftet for den norske legeforening (1999): Klorering av drikkevann – livsgaranti eller helserisiko?