Fattigomsorgen har alltid vært
en av kommunenes viktigste oppgaver. De arkivene denne
virksomheten har skapt, har også vært enorme.
Det aller meste av dette er i Kristiania gått
tapt i tidens løp, men det finnes fortsatt store
mengder arkivalia. Disse gir både mye sosialhistorie
og en mengde personhistoriske opplysninger til glede
for en del slektsgranskere.
Historikk og organisasjon
Omsorgen for de fattige var kirkens oppgave i middelalderen,
og har vært sognets eller kommunens i nyere tid.
Opprettelsen av fattigkommisjonen i Kristiania i 1741
var det første tilløp til dagens system
med politiske råd og utvalg.
Kommisjonens sammensetning ble
forandret en rekke ganger. Navnet ble rett etter siste
krig endret til Forsorgsstyret og i 1964 til Sosialstyret.
Ved opprettelsen av bydelsadministrasjoner i 1988 ble
Sosialstyret lagt ned og erstattet med Bystyrets helse-
og sosialkomité.
Fattigvesenet fikk egen administrasjon
i form av et fast sekretær allerede i 1847. I
1877 ble administrasjonen delt i et ekspedisjonskontor
og et hjemstavnskontor, men allerede ti år senere
ble sekretæren felles overordnet, og stillingen
ble endret til direktør. Han omtales også
som "den adjungerte borgermester", da han
møtte deltok i Magistratens og Formannskapets
møter når disse behandlet saker som angikk
fattigvesenet.
Fattigkommisjonen hadde i den
tidligste tiden behandlingen av alle saker vedrørende
varig understøttelse. Saksmengden økte
imidlertid så sterkt at kommisjonsmedlemmene fikk
fullmakter til innvilging av stønad. I 1874 ble
enkeltsakene om midlertidig understøttelse overlatt
til et "tilsynsutvalg" i hvert enkelt fattigdistrikt.
Disse utvalgene hadde også tilsyn med de som var
gitt fast understøttelse av fattigkommisjonen.
Antallet fattigdistrikter økte fra seks i 1878
til femten i 1916. Tilsynet med fattige som var utsatt
til forpleining ble organisert som et eget fattigdistrikt,
likeså tilsynet med herbergene.
Hvem ble understøttet?
Fattigloven av 1863 opererte med tre kategorier klienter:
- Foreldreløse barn og sinnsyke
- Gamle, syke og vanføre
- Friske folk som ble understøttet. I den siste
kategorien skulle regelmessig understøttelse
bare skje med fire grupper:
- Barn som var forlatt av foreldrene eller som
måtte skilles fra disse på grunn av
deres slette levned
- Enker med barn
- Ugifte kvinner med barn
- Forlatte koner med barn
I tillegg kom de som ble forpleid i sykehus, sinnsykeasyl
eller abnormeanstalter samt de som mottok særunderstøttelser,
det vil si hjelp til å dekke lege- eller medisinregninger,
betaling for jordmor eller innleggelse på friplass
på fødselsstiftelsen og - sist men ikke
minst - gravferdshjelp.
De som kunne understøttes med penger, skulle
understøttes med det. Ellers skulle de plasseres
i fattigstuer, arbeidshus eller til forpleining i private
hjem. Det siste var særlig utbredt for sinnsyke
og barn.
Arkivoversikt
De arkivsakene Fattigvesenet i Kristiania har etterlatt
seg, kan grovt deles i tre grupper:
- Arkivsaker fra fattigkommisjonen og dens sekretær
- Arkivsaker fra inspektoratet
- Arkivsaker fra de enkelte fattigdistriktene
Fra fattigkommisjonen og dens sekretær er bevart
forhandlingsprotokoller, brevjournaler og journalregistre
fra ca. 1830 til 1930. I 1877 ble tildelingen av økonomisk
nødhjelp overført fra politiet til fattigvesenet,
og det ble ført egne "sykejournaler",
hvor bidrag til lege, sykehusinnleggelse og medisiner
ble innført. Slike er bevart fra 1844 til 1930.
Fra inspektoratet er bevart årsregistre over
fattigunderstøttede (kalt hjemstavnsregistre)
fra 1882 til 1916 og forhørsprotokoller for hjemstavnsundersøkelser
fra 1878 til 1930. De siste utgjør 234 bind om
beskriver minst ett hundre tusen personer livsløp
fra vugge til fattigforstanderens kontor. (se eget kapittel)
Fra de enkelte fattigdistriktene er det i de fleste
tilfellene bevart noen manntalls- eller understøttelsesprotokoller.
I noen få tilfeller utgjør dette omlag
en hyllemeter, og gir da en brukbar oversikt over distriktets
fattige i noen tidsperioder. I de fleste tilfellene
er det derimot bare små fragmenter av arkivene
som er bevart.
Fra herbergekretsen er det ikke bevart noe, mens det
fra Kontoret for utsatte er bevart manntallsprotokoller
så å si komplett, men dessverre uten register.
(se eget kapittel)
Arkivet etter Fattigvesenet i Aker er ikke ferdig ordnet,
men forhandlingsprotokoller, brevjournaler, kopibøker
og en del eldre legds- og understøttelsesprotokoller
er registrert. Det finnes dessuten en stor mengde klientjournaler,
men inngangen til disse er ikke kjent.
Hjemstavnsundersøkelsene
Bakgrunnen for at man tok opp
forhør av de understøttede for "å
bringe deres rette hjemstavn på det rene",
var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle
understøttes på sitt hjemsted. Dette ble
definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde
bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger
måtte ha fem års opphold i Norge for å
få hjemstavnsrett. Omstreifere og andre hjemstavnsløse
ble dekket ved statlige bidrag.
Forhørene forteller når
og hvor personen er født, foreldrenes navn og
stilling og hvor vedkommende har bodd fra fødselen
til han eller hun søker hjelp. Det legges vekt
på om vedkommende har hatt understøttelse
tidligere og i så fall hvor. Tilføyelser
til forhørene viser at inspektoratet i mange
tilfeller søkte å verifisere opplysningene
som ble fortalt. Det ble også notert videre, dersom
en klient med midlertidig understøttelse kom
igjen senere og trengte ytterligere hjelp.
Hjemstavnsforhørene er
en svært god genealogisk kilde, men da de ofte
inneholder opplysninger vedrørende farskap og
av typen "indlagt paa Byens Sygehus for Syphilis"
er de belagt med åtti års klausul for alminnelig
bruk.
Kontoret
for utsatte
Å plassere den fattige
til forpleining i et privat hjem var tidligere en vanlig
brukt understøttelse. Slike utsettelser ble administrert
av Kontoret for utsatte, som også foretok to årlige
inspeksjoner av alle klientene, en varslet og en ikke-varslet.
Klientene
ble delt opp i tre avdelinger i henhold til inndelingen
i fattigloven av 1863 (se ovenfor) og det ble ført
egne manntallsprotokoller for hver avdeling. 3. avdeling
ble i praksis bare ikke-foreldreløse barn.
Protokollene
inneholder klientens navn, bakgrunsnen for utsettelsen,
for barn også foreldrenes navn, stilling og adresse,
fødselsår (ofte fødselsdato), når
og hvor utsatt, tilleggsytelser - som for eksempel klær
til konfirmasjon - hjemstavn, utsettelsens opphør
og merknader. Klientene gis ved innføringen et
løpenummer, som de normalt beholder så
lenge de er satt ut. Hvis flere søsken settes
ut, gis disse løpenummer etter hverandre. Hver
protokoll dekker en tidsperiode på ti - femten
år, slik at klienten ofte finnes i flere av periodene.
|