Den store rottekrigen
 

Kommunens store kampanje i 2002 "Når svina går hjem, kommer rottene frem" har lært oss at forebyggende arbeid er det viktigste i kampen mot skadedyr.

Kampen mot rotter er imidlertid ikke noe nytt fenomen. Vinteren og våren 1930 ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes?
"Rotte-krigens" egen logo fra 1930 symboliserte sterkt hatet mot byens mest tallrike skadedyr. Et sted mellom
500 000- og 700 000 rotter herjet i byens mange bakgårder og på loft.


Av Bård Alsvik

"All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres ... Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen", het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i 1930. Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten 1929 som under sin dødelige logo (over) skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.

Rottekrigens "stab" var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens "generaler" slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle "fienden" sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes. Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut.

Planen ble utarbeidet og trykt i 10 000 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk – og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget
10. 000 kroner til krigføringen i tillegg kom det økonomisk støtte fra 45 andre bidragsytere.

Kresne rotter, sjuke hunder
Den 26. april 1930 skulle angrepet settes inn. Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt 200 eiendommer i hvert disktrikt. I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag.

Giften som ble benyttet gikk under navnet "Cito". Nærmere 18 000 kilo ble fordelt – 3000 i Aker 15 000 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo.



Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)
Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta. Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med.

På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og "anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak", slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet. Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten!


Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt. 325 eiendommer hadde rapportert at de ikke hadde rotter før den 26. april, etter krigen 848 eiendommer – en bedring på 78 prosent, hevdet komiteen.

Tabugass på slaktehuset
Rottekrigen i 1930 hadde gitt et økonomisk overskudd på 21. 000 kroner. Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen.

Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen. Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted.


I 1932 ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte "Tabukompaniet" som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.


Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet.

Tabukompaniet hadde utryddet roter i det finske presidentpalasset. Firmaet brukte Tabugass som i følge reklamen tok livet av rottene i løpet av 15 sekunder.

Med såkalt "Tabu-gass" kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Et annet firma "Norsk Rottekrig A/S" tilbød samme tjenesten, men med bruk av blåsyregass "der er det stærkeste og absolutt eneste effektive middel". Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.

Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom 1930-tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr. rottehale levert på byens desinfeksjonsanstalt. Men dette monnet i bare liten grad.

Rottekrig og tyskertøser
I 1944 ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst. Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på 1950-tallet.

I 1946 skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte "tyskertøsene" – kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen – skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.

Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.

Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i 1930, om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på 1930-tallet.

Kilder i Byarkivet:
Torgdirektørens arkiv, A-100017, boks Db14/05
Finansrådmannens arkiv, A-20051, boks Db383/03/001


Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans "Bilder ur Nordens Flora" 1901/05

bard.alsvik@byarkivet.oslo.kommune.no

 

Tilbake
 

 

Tidligere artikler