Bykjærlighet og lokalhistorie
 
Av Finn Holden

En reisende som kom til Oslo sørfra i gamle dager, kom gjerne kjøreveien over Ekeberg. Utsynet derfra er ofte blitt rost; en liten by i en gryte omkranset av grønne åser og i bunnen av en fjord. Fremdeles er dette hovedinntrykket alle får av Oslo. Den er byen mellom skogen og fjorden, bygd uten plan gjennom århundrer, byen uten praktbygg. Få mennesker vil si at det er en vakker by. Få innbyggere føler tilhørighet til byen slik som bergensere og trondhjemmere føler til sin by. Noen kan føle hjemfølelse til sin bydel, som Vålerenga, Kampen eller Grünerløkka, men få til helheten. Er vi lenge i utlandet, føler vi hjemlengsel mest til Marka, til naturen rundt byen, mer enn til selve byen.


Kragstøtten 1930, Foto: Gran (A-10002_Ua0013_001)

Men favner vi utsikten over Oslogryta fra Frognerseteren, Holmenkollhoppet eller fra Kragstøtten, da får vi følelsen med Nils Collett Vogt "Det er vår egen by..". De nasjonale ikonene Frognerparken, Holmenkollbakken, Slottet, Nationaltheatret og Stortinget er kjære for oss alle. Men Oslo er mer enn byen, Marka og havnen. Rundt byen, fra øst til vest, ligger rester av landsbygda, slik mennesker har bodd i århundrer. Jeg tenker ikke spesielt på Sørkedalen og Maridalen, med rødmalte hus.

Helt til langt opp på 1900-tallet levde jordbruket fremdeles rundt Oslo. Da Oslo innlemmet Aker i 1948, var det ennå 350 gårdsbruk mer eller mindre i drift i byen. Fra Abildsø og Østensjø i øst til Hoff og Ullern i vest ligger fremdeles en rekke gårder og husmannsplasser som minner om det gamle bondesamfunn. Rike bønder på store gårder med hvitmalte våningshus og mindre, rødmalte husmannsplasser. Plassnavnet kan fortelle om levekårene: Tuggerud, der en bare hadde en "tugge", en munnfull å spise, Bånkall, plassen til kallen med de mange barna. Går vi tur langs Akerselva, opplever vi både landlig idyll og fabrikkbyggene fra industriens barndom i Norge.


Vinderen gård, fotografert av A. B. Wilse i 1939 – gården som har gitt
navn til bydelen (A-10002_Ua0023_037)

Det er viktig at en hovedstad er funksjonell for innbyggerne av byen og for administrasjonen av landet. Men det er også viktig at den gir rom for avkopling, for følelser og for kontakt med det som har vært og fremdeles er. Drar vi ikke ut i Marka eller til fjorden, tyr vi gjerne til de grønne lungene i byen. Enten det er parker eller gravlunder, er de rester fra gamle gårder. Noen av dem har fremdeles navnet til gården de stammer fra: Frognerparken, Stensparken, Tøyenhagen og Torshovparken. Markene rundt Østensjøvannet hører til gamle storgårder. Frognerseteren er, som navnet sier, seteren til storgården Frogner nederst i Frognerparken, men få er klar over det.

Mangfoldet, ikke bare Marka og fjorden, men også alle de gjenværende gårdene og husmannsplassene innenfor byens grenser gir byen et særpreg fremfor mange andre byer. Vi har få rester fra det gamle bysamfunnet, men fremdeles mange rester av det gamle bondesamfunnet i byen. Dette kan gi rom for glede og stolthet og for kjærlighet til byen med så mange rikdommer.

Kjærlighet gir identitet, men den forplikter også:
- Byarkivet må finne fram stoff både om bysamfunn og bygdesamfunn innenfor bygrensene,
- lokalhistorikerne må skrive om gårder, plasser og løkker, levekår og enkeltmennesker innenfor sitt område,
- Oslo Byes Vel og lokale historielag må arrangere turer og omvisninger som viser mangfoldet,
- Eierne, Oslo kommune og private, må ta vare på de verdiene byen fremdeles har og holde eiendommene i hevd,
- Skolene må drive undervisning om lokalhistorien i sitt nærmiljø, slik at vi kan bli bevisste de verdiene byen fremdeles har.

Tilbake
 

 

Arkivenes dag