Da Peru kom til Frogner

Det var ikke kjærligheten som brakte henne til Norge, det var pappa.
Men, det var kjærligheten som gjorde at hun ble.

Milvia Anchissi Joner tryller hver dag frem de deiligste lunsjer for ansatte i Bydel Frogner, og har på kort tid blitt en av de mest populære ansatte i bydelen. Hennes matlagingskunster kombinert med hennes vennlige sinn, gjør henne enkel å like.

Uten pappa i 26 år

Milvia er født og oppvokst i Callao, den største havnbyen i Peru. Det er byen flåta Kon Tiki reiste ut fra, og det er havnebyen Milvias far seilte ut fra. For Milvias pappa jobbet på båt og havnet i Norge egentlig for en kort stund, men ble i 47 år.

Selv uten en pappa fysisk til stede, mener Milvia at hun hadde en fantastisk oppvekst i Callao med mamma og to søsken. Hun begynte å studere juss, men etter fire års studier bestemte hun seg for å besøke pappa i Norge. Hun syntes det var på tide å treffe ham etter mange år.

- Jeg hadde ikke sett pappa på 26 år. Tenk det! Jeg kjente ham ikke.

I tre måneder var hun i Norge og hjalp faren i arbeidet hans, for pappa hadde gått i land for godt. De neste fire, fem årene reiste Milvia frem og tilbake mellom Peru og Norge, helt til hun ikke orket pendlingen mer. Hun bestemte seg for å bli i hjemlandet for godt og aldri mer komme tilbake til Norge. Livet med pappa i Norge var ensomt, hun hadde ingen venner her og snakket ikke språket.

- Jeg orket ikke pendle mer mellom Norge og Peru. Det var frem og tilbake i mange år og det måtte ta slutt. Jeg ville bli i Peru for godt, ler Milvia.

Så traff hun Sverre.

Den kjærligheten altså

Pappaen til Milvia ville ikke at hun skulle lære seg norsk, for da ville hun bli for knyttet til landet. Han sa alltid at hvis hun snublet i en mann, måtte han snakke spansk, slik at Milvia ikke trengte snakke norsk.

Så da en intetanende ung jente fra Peru dro på en siste konsert i Norge, før hun skulle returnere til hjemlandet for godt, og hun kom i snakk med en norsk musiker, var det bare flaks at musikeren snakket flytende spansk, fordi han hadde reist mye rundt i Latin-Amerika.

Sverre og Milvia fant tonen med en gang, men bare som venner. Milvia sa straks at hun skulle tilbake til Peru i julen og hun trodde ikke at Sverre ville bli med.

- Du vet, den tiden, det var veldig vanskelig å kjøpe billett. Man måtte bestille mange måneder i forveien. Jeg tenkte at det klarte han aldri få til, så invitasjonen til å bli med var ikke så alvorlig ment, ler Milvia.

Men, Sverre fikset en billett og ble med da hun reiste tilbake og siden har det vært de to. Tjueåtte år senere, har de to barn, hvorav den ene er operasanger og den andre IT-ingeniør og industridesigner (med musikk og stand-up som hobby). Og livet er fullt av musikk, for Sverre er en av Norges største komponister.

Med omsorg som rettesnor

Da Milvia flyttet til Norge jobbet hun i pappas skomakerforretning. Der fikset hun klær, reparerte sko og gjorde alt mulig.

Hun slet fortsatt med språket, men fikk etter hvert et tilbud om å jobbe i SAFE – selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Der lærte hun fort norsk og ble kjent med norsk arbeidsliv. I jobben fikk hun bruke sin empatiske side og veien til jobb i Antirasistisk senter og deretter på et krisesenter var ikke lang. Hun elsker å jobbe på steder der hun kan hjelpe folk.

- Du vet, jeg har en ganske sterk empatisk side, påpeker Milvia, og jeg likte så godt å få bruke den i jobbene mine.

Etter hvert startet hun butikk selv og holdt på i to år, men det ble for slitsomt, så hun begynte i restaurantbransjen. Der gjorde hun alt, fra garderobe til servering, til hun begynte å lage mat i 1999.

Broren og søsteren fulgte etter Milvia og faren til Norge og broren som er kokk, åpnet restaurant i Oslo, på Sagene. Det var mye byråkrati og ikke lett og Milvia følte at hun måtte hjelpe til der.

- Ai ai ai, Milvia slår ut med hendene, så mye papir. Det var helt utrolig. Byråkrati altså.....hun rister på hodet. Det var helt vanvittig.

- Men jeg likte å lage mat i restauranten så jeg, begynte på kokkeskole i fire år på Sogn videregående skole og ble institusjonskokk. Jeg ble ikke hos broren min, jeg søkte meg videre. Jeg jobbet som kantineleder flere steder og har jobbet hos alle de store kantinebedriftene. Der var det mye rart og veldig slitsomt.

Drøm ble virkelighet

Milvia ville videre i arbeidslivet. Både broren og søsteren hadde nå flyttet og etablert seg i Norge, mens pappa pensjonerte seg og flyttet tilbake til Peru. Milvias mor fulgte etter barna til Norge, for det ble for ensomt for henne uten dem og barnebarna.

Ettersom Milvia ble bedre kjent med arbeidslivet i Norge og ble bedre og bedre i norsk, begynte hun å drømme om en fast jobb i Oslo kommune. Der hørte hun, var det godt å jobbe, med ordentlige arbeidsforhold og normal arbeidstid. Hun søkte seg som kokk til Bøler omsorgssenter, men fikk bare 40% stilling, og det var litt lite. Derfor søkte hun med en gang hun så ledig stilling på Frogner. I bydelen har hun 100% stilling som kokk og får bruke alle sine gode sider til glede for de ansatte der.

- Jeg har fått drømmejobben nå og er endelig der jeg skal være, smiler Milvia.

Et musikalsk liv

Du finner Milvia ofte i operaen. Familien er svært musikalsk og med en komponist-mann og operasyngende datter, er det alltid noe å få med seg. Milvia elsker å lage mat og gjør det ofte når hun er alene hjemme også. Da kokkelerer hun mens hun prater med venner i Peru på telefon eller hører på musikk.

Det har vært vanskelig for moren å flytte til Norge, selv om hun bor hos Milvia og familien. Hun snakker ikke norsk og har lite sosial omgang. Mye av omsorgen for henne faller på Sverre som jobber hjemme, mens Milvia lager mat i bydelen..

- Heldigvis er jeg gift med verdens snilleste mann, sier Milvia. Han gjør alt. Sverre komponerer hjemme, men passer også på mamma.

Milvia savner ikke Peru lengre. Det er så vanskelig politisk landskap i Peru nå, med mye vold og bråk.

- Pappa er der og han sier at jeg ikke må komme hjem nå. Det er for farlig.

Den største kulturelle forskjellen mellom Norge og Peru er kommunikasjon mellom folk. Særlig hvordan vi behandler våre eldre. Milvia har flere ganger prøvd å hjelpe eldre her i Norge, som hun har sett har trengt hjelp, men blitt misforstått og skjelt ut. Det mener hun ikke ville skjedd i Peru. Men det er bedre tider nå, hun merker at Oslo er mer kosmopolitisk og folk er ikke så redd for innvandrere lenger.

- Jeg elsker å bo i Norge. Her føler jeg meg trygg og fri. Nordmenn er så hyggelige, og når en nordmann har fått seg en venn – selv om det kan ta tid – har man en venn for livet.

Det er mer rasisme i Peru, mener hun , mellom "vanlige" peruanere og urfolk, for eksempel. Mye mer enn hun opplever her. Dessuten er det gode systemer i Norge, som gir barna bedre muligheter.

Drømmen

- Min egentlige drøm er en egen kafé og jobbe med ungdommer. En liten kafe der familier og barn, og også unge kan komme, i Oslo. Men, det er en drøm jeg ikke tror på lenger, så jeg er veldig fornøyd med å lage mat på Frogner, smiler Milvia.

Foto: AA Dey Milvia Joner i full sving på kjøkkenet
Milvia Joner er den nye kokka på Frogner.

Det eneste hun ønsker seg annerledes er klimaet. Hun elsker norsk sommer, men er ikke så begeistret for vinteren.

- Du vet, pappa er pensjonert i Peru, men det vil ikke jeg. Jeg har sagt til Sverre at vi kan flytte til Spania som gamle. Milvia ler. Men jeg vil gjerne være på Frogner en stund, fordi det er så hyggelig der. Jeg er så stolt av jobben min. Der føler jeg at jeg gjør noe for samfunnet og noe for meg selv.