Fotografi på nett – en aktuell, men ikke uproblematisk formidling

Enhver arkivinstitusjon med respekt for seg selv, historien og publikum ser verdien i å formidle kunnskap ved bruk av fotografier. Verdensveven (www/Internett) er en effektiv formidlingskanal. Bruken av veven kan imidlertid bryte nådeløst mot de som har rettigheter til fotografiet. Tenk før du handler – er et godt råd også her.

Ikke alltid bare et fotografi

I denne artikkelen fokuseres det på fotografier. I tillegg til å beskytte opphavsmannens rett til det fotografiske verket, beskytter loven også opphavsmannens rett til det fotografiske bildet. Et lite rettsteknisk grep ble gjort som følge av at den tidligere, og noe sovende, fotografiloven ble opphevet.

Loven taler om fotografiske bilder og fotografiske (ånds)verk. Man kan kanskje si det slik: alle foto er bilder, men alle bilder er ikke fotografiske verk. Uansett er de beskyttet. Egentlig nokså likt beskyttet også.

"Retten opstår i og med værkets skabelse"

I det sekund noen, bevisst eller ubevisst, trykker på fotografiapparatets utløsermekanisme, som igjen starter den kjemiske – eller i dag også: elektroniske – prosess som er nødvendig for å fremskaffe et bilde negativt, er det fotografiske verket eller det fotografiske bildet skapt og noen har rettigheter til det! Er det et verk har noen en opphavsrett, er det et bilde har noen en bilderett.

Den som kun fremkaller bildet, har ikke rettigheter etter åndsverksloven. Opphavsmannen er alltid en fysisk person.

Den som skaper et åndsverk….

Alle typer åndsverk er beskyttet av loven, nesten uansett hvordan disse manifisteres: vokalt, billedlig, materielt og endog elektronisk. Åndsverksloven § 1 slår fast: "Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket. Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som (…) 6) fotografiske verk."

Det som skiller et fotografisk verk fra et fotografisk bilde er først og fremst "frembringelsens beskaffenhed, dvs. på om den har det fornødne præg af en selvstændig skabende innsats (originalitet) og således fremtræder som et kunstnerisk verk". Dette er ikke enkelt. Å avgjøre hva som er kunst, fordrer kunnskap og bruk av skjønn (som ikke alltid vil være representert i en arkivinstitusjon).

Her må arkivaren lytte til fagfolk fra andre miljøer, ikke minst til det kunstfaglige miljøet og om man er så heldig, fotografen selv. Kun han vet vel hvilket arbeid som ligger bak av forberedelser, planlegging, lyssetting, bruk av kulisser og iscenesettelse. Det finnes samtidig ingen uttømmende beskrivelse av hvilke kriterier som må foreligge for at man skal kunne skille et verk fra et bilde. Fotografens utdannelse og erfaring kan kanskje være en indikator. Jeg vil tro at Morten Krogvold ser på sine fotografier, herunder portretter, som fotografiske verk. Det som imidlertid kan få en garvet arkivar til å fortvile, er at juridisk teori ikke utelukker at også "en amatør kan frembringe et fotografisk værk". I hvertfall i prinsippet. Men det er vel ikke slik at den profesjonelle kunstner alltid frembringer åndsverk?

Det er den som skaper åndsverket som er gitt beskyttelse etter loven. Dette vil normalt være fotografen, både når det gjelder verket og bildet, men merk at det kan også/eller kan være den person som planlegger og gjennomfører monteringen av motivet og setter betingelsene for den fotograftekniske gjennomføringen. Eller begge. Eller det kan være slik at én person kan ha opphavsretten til åndsverket, mens den som trykker på utløseren (uforsiktig nok her kalt fotografen) har bilderetten.

Når man har kommet så langt i vurderingen av fotografiet og om dette er et åndsverk, og deretter funnet frem til hvem eller hvilke som har opphavsretten til åndsverket, må man begynne å se på hvilke rettigheter de har, opphavsmennene, og hvilke virkninger åndsverksloven har for bruken av fotografiet.

Når fotografiet er et åndsverk

Åndsverksloven § 2 omhandler opphavsretten. Den gir opphavsmannen enerett til å:

råde over åndsverket ved å fremstille eksemplarer av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse….

Å gjøre eldre fotografier tilgjengelig via nettet fordrer elektronisk avfotografering (digitalisering). Det kan stilles spørsmål ved om selve digitaliseringsprosessen alene er et brudd på opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling i åndsverksloven. Altså: om det å kopiere fotografiet elektronisk, og behandle det ved bruk av edb-systemets talltrolleri – uten å gjøre annet enn å lagre dataene – omfattes av loven og følgelig kan være i strid med opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling etter loven. Jeg antar at svaret må være bekreftende, i det loven tydelig påpeker at: "Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket".

Mer viktig i denne sammenheng er om publisering av det digitaliserte fotografiet via nettet, er å gjøre fotografiet tilgjengelig for allmennheten? Derom er det ingen tvil: "verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når det fremføres utenfor det private området,…". En slik formidling er dermed i strid med åndsverksloven, med mindre du har samtykke fra opphavsmannen, opphavsmannens arvinger eller andre som lovlig har fått opphavsretten overdratt til seg.

Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid, og 70 år etter utløpet av hans dødsår. Er det flere opphavsmenn til samme verk regnes vernetiden ut i fra dødsåret til lengstlevende. Merk at det er vesentlig lenger vernetid for et fotografisk verk, sammenliknet med vernetiden for et fotografisk bilde. Se om dette nedenfor.

Når fotografiet ikke er et åndsverk

Jeg våger en påstand: de fleste fotografiske bilder som oppbevares i en offentlig arkivinstitusjon er akkurat det: et fotografisk bilde. Ikke et åndsverk. For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder § 43a: "Den som lager et fotografisk bilde, har enerett til å fremstille eksemplarer av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning, eller på annen måte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten." Også her er det to ting som beskyttes: etterligning/kopiering og uberettiget offentliggjøring.

Vernetiden er kortere for et fotografisk bilde enn for et fotografisk verk: "Eneretten til et fotografisk bilde varer i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget."

Merk at den avbildede også kan ha rettigheter. "Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede." Unntak finnes, men de er relativt klart avgrenset – se åndsverksloven § 45c. Dette er noe å tenke på før man legger ut bilde av en seminardeltaker på nettet! Vernet for avbildede gjelder i den avbildedes levetid og i 15 år etter utløpet av hans levetid.

Når opphavsmannen er ukjent

Dersom opphavmannen er kjent og i live, er arkivinstitusjonen i en heldig stilling: Da er jo bare å spørre om lov til å bruke/formidle bildet eller det fotografiske verket. Er fotografen død blir det hele litt mer problematisk: Arvinger må letes opp og/eller man må begynne å telle år. Det sikreste er jo bare å publisere fotografier som man positivt vet har en alder som tilsier at vernetiden er utløpt.

Hva gjør vi når vi ikke kjenner opphavsmannens og/eller fotografens identitet – og heller aldri vil få kjennskap til den? Kan fravær av informasjon (identiteten til opphavsmannen) forsvare at fotografiet legges ut på nettet? Svaret må bli nei. Samtykke fra opphavsmann eller senere rettighetshavere, er en forutsetning for bruk når vernetiden ikke er utløpt. Enkelte rettighetshavere har overlatt forvaltning av sine rettigheter etter åndsverksloven til opphavsrettsorganisasjonen BONO. BONO er en frittstående opphavsrettsorganisasjon som forvalter billedkunstnernes rettigheter i henhold til åndsverkloven. Er du heldig kan du inngå avtale med denne organisasjonen om bruk av akkurat det bildet du nå ønsker å publiserer på nettet.

Låneregler

Innenfor vernetiden åpner åndsverksloven for en begrenset type bruk uten at samtykke fra rettighetshaver er innhentet. De såkalte lånereglene åpner for at det kan produseres kataloger, annonser for utstilling, konservering med mer, innenfor vernetiden.

Åndsverksloven § 24 gir eksempelvis en arkivinstitusjon anledning til å produsere kataloger, med en gjengivelse av bilder, som uten denne regel kunne ha medført en straffbar lovovertredelse. Bestemmelsen er opprinnelig ment for fysiske katalogeksemplarer. Det er stilt spørsmål ved om åndsverksloven § 24 gir anledning til å produserere og publisere elektroniske katalogeksemplarer på nettet. Svaret er ikke ubetinget bekreftende. Lars G. Norheim sier i sin utredning at: "Den måte å gjøre verket tilgjengelig på for allmennheten på som Internet o.l. innebærer, er imidlertid faktisk sett så ulik denne vanlige spredningen at meget taler for at den rettslige løsningen bør være en annen". Med andre ord at arkivinstitusjoner ikke automatisk har anledning til å publisere kataloger elektronisk i medhold av åndsverksloven § 24. Bruk av ny teknologi kan dermed endre rettstilstanden.

Eiendomsrett/fotorett

Det faktum at arkivinstitusjonen er eier av fotografiet gir ikke anledning til å sette tilside de rettigheter som er tillagt opphavsmannen! Åndsverksloven § 39 annet ledd sier at: "Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras". Opphavsmannen kan likevel overdra sine rettigheter til arkivinstitusjonen. Noen rettigheter er dog ikke overførbare: eks retten til å bli navngitt. Se her åndsverksloven § 3.

Overdragelse av opphavsrettigheter vil vanlig skje mot vederlag, som kjøp og salg. Ofte vil vurderingen av de opphavsrettslige spørsmål dukke opp i en diskusjon mellom fotografen og oppdragsgiveren, f.eks. en kommunal virksomhet. Eller i ettertid: hva ble avtalt mellom fotograf Wilse og Oslo kommune vedrørende de utallige fotografier som Wilse tok på oppdrag fra kommunale etater. Avtaler kan inngås skriftlig og/eller muntlig. Spørsmålet må avgjøres på bakgrunn av de avtaler som er inngått, eller på bakgrunn av de forutsetninger som lå eller normalt burde ligge til grunn for avtalen.

I dag vil et ansettelsesforhold mellom fotograf og oppdragsgiver lett kunne tilgodese oppdragsgiver som innehaver av opphavsretten til de bilder som er tatt av fotografen innenfor dennes avtalte arbeidstid. Det er likevel også her arbeidsavtalen som vil danne grunnlag for tolkning. Jo klarere avtale om disse forhold – dess bedre.

Kilder:

Mogens Koktvedtgaard: Lærebog i Immaterialret. 5. Udgave. Jurist og Økonomiforbundets Forlag.

Lars G. Norheim: Foto og opphavsrettslige spørsmål ved museene. Norsk museumsutvikling Skriftserie 6-1998.

TOBIAS 3/2003