"Oslofilmen" - Oslo kinematografers historiske filmarv

Oslo Kinematografer har produsert eget filmmateriale helt siden kinodriften ble kommunal i 1926. På slutten av 1920-tallet og fram mot krigen var det i hovedsak snakk om stoff til "Filmavisen" og "Ukerevyen", dokumentariske innslag som ble vist som egne forestillinger bla. på Palassteateret. Etter krigen startet Kinematografene produksjonen av "oslofilmer", en dokumentarisk filmarv som skulle vise ettertiden hvordan byen Oslo fungerte, hvordan menneskene levde og hva byen kunne tilby sine borgere. Nå skal denne arven i sin helhet digitaliseres og gjøres tilgjengelig via internett. (Les mer...)

Under krigen var det ingen produksjon i regi av de delvis NS-styrte kinematografene, men etter at Kristoffer Aamodt slapp fri fra Grini og gjeninntok direktørstolen, tok Kinematografene mål av seg til oppgaver ut over å vise film og å vise ukerevyer. Aamodt la i 1946 fram et forslag for styret om å starte produksjonen av såkalt "Oslofilm". I første omgang så han for seg én lengre film sammensatt av ulike deler, som med fordel kunne vises hver for seg. Her skulle Byens historie utgjøre én del og "Byen i dag" en annen. Sammen skulle de danne en helhet som skulle stå ferdig og presenteres til 900-årsjubileet. Aamodts innstilling til styret ble vedtatt i mars 1947(1).

Det var avgjørende for Aamodt at filmen fikk verdi ut over å være en ren turistfilm, selv om den skulle være det óg. Reisetrafikkforeningen for Oslo og omegn hadde i flere år arbeidet med å lage en "vinterfilm" og en "sommerfilm", og tok på ny kontakt med Kinematografene for å få dette til. I 1937 var det blitt produsert en film "Oslo – vintergledens hovedstad" som muligens var finansiert av foreningen. Aamodt mente at slike rene turistproduksjoner kunne inngå i "Byen i dag" sammen med andre segmenter som "Et døgn i byens liv", "Akerselva", "Handel og sjøfart", "Byens Industri og arbeidsliv" og "Kommunen og dens arbeidsområder".

I 1952 skrev Aamodt et PM til styret for å oppsummere de første årene med produksjonen av Oslofilm. Det viste seg at den store filmen om Oslo aldri ble en realitet, men at samarbeidet med Reisetrafikkforeningen hadde resultert i de to første filmene: "Oslo, vintersportbyen" og "Oslo, sommerbyen", begge fra 1948. Men allerede i 1949 kom den første filmen som Kinematografene produserte alene. Sigvald Maartmann-Moe laget manuskript og regisserte "Oslo havn".

Dokumenter for ettertiden

I en orientering til ordføreren om produksjonen av film skriver Aamodt bl.a: "Hensikten var å gi et bilde i film av byen med dens liv, dens utseende, gatene og trafikken, arbeide og virksomhet, slik at en kunne få en historie i filmbilder. Hensikten var å lage disse filmene som arkivstoff for ettertiden." Bystyret sanksjonerte denne tanken gjennom å finansiere de enkelte produksjonene gjennom bevilgninger over Oslo kommunes budsjett. Fra og med 1948 ble det avsatt kr 250.000 som en egen post på Kinematografenes årlige budsjett til formålet.

Oslo kinematografer som kommunal virksomhet regnet altså filmene som deler av sitt historiske materiale, og nevner det eksplisitt som en del av Kinematografenes arkiv. Målsettingen var derfor ikke først og fremst å dokumentere for samtiden, men for ettertiden. I jubileumskriftet for 25-årsjubileet ble prosjektets rekkevidde formulert(2):

"Det er meningen med disse filmene å gi et bilde av Oslo i dag. Filmene vil bli vist på kinematografene i normalutgave, videre vil filmene bli nedkopiert til 16mm og brukt i skolene og under foredrag og lignende. Negativet vil bli omhyggelig arkivert slik at ettertiden kan få et inntrykk av hvordan livet levdes i Oslo omkring 1950."

Hensikten var å sikre dokumentasjon av Oslos miljøer og historiske utvikling, og resultatet skulle bli en samling historisk film med helt enestående verdi, både i en byhistorisk, kommunalhistorisk og filmhistorisk sammenheng.

Men styret i Kinematografene ville mer enn å produsere egne filmer. Tanken om at egenproduksjonen skulle danne en stamme i et mer omfattende byfilmarkiv, var ikke fremmed. I 1953 fikk Kinematografene tilbud fra Norsk Film AS om å kjøpe negativene og rettighetene til filmen "Faklen til Oslo – vinterlekenes by." Aamodt som forberedte saken for styret, anbefaler kjøpet fordi "Filmen er av stor interesse og representerer et stykke Oslo-historie som det ville være ønskelig å få eiendomsretten til." Styret vedtok innstillingen i møte den 2. desember(3). Kinematografene kjøpte også alle rettighetene til filmene "Klemetsrud – Osloporten mot sør-øst"(4), samt "Kunstnerforeningens 100-årsjubileum"(5).

Gullalder og smalhans

I årene 1948-1952 ble det produsert 23 filmer. Kostnadene pr. film varierte, men lå i gjennomsnitt på ca. kr 30.000. Toppåret for produksjon av Oslofilm var 1953 med 19 filmer. Senere refererte styret i Oslo Kinematografer til disse årene som "gull-alderen". Ved utgangen av 1955 var det totale antallet filmer kommet opp i 57, men samtidig ser vi at det budsjettet ble redusert til kr 200.000. I de tidlige 1960-årene ser vi at de overførte midlene fortsatt reduseres, samtidig som kostnadene for produksjonen øker. Resultatet er en kraftig reduksjon i antall titler. Bunnåret nås i 1962, da budsjettet er på kr 50.000 og det kun produseres én film: "Ungdommens by".

Mot slutten av 1960-tallet var budsjettet fortsatt stramt i forhold til det å lage film. I "gullalderen" var det budsjettert med kr 250-300.000 i året, og siden gjennomsnittsfilmen kostet rundt kr. 30.000, var det rom for å vurdere prosjektene ut fra kunstneriske og kulturelle behov alene. I 1970 var budsjettet på 150. 000 og kostnadene pr. film lå på kr 80-100.000, og i en slik situasjon så styret i Kinematografene ut til å ha vurdert foreslåtte prosjekter også ut fra muligheten til å dele på kostnadene med andre interessenter. I 1970 forelå det for eksempel et forslag om en OBOS-film, og Kinematografene var villige til å gå inn i prosjektet forutsatt at de kun måtte svare for halvparten av produksjonskostnadene.

I de årene de budsjetterte midlene ikke ble brukt i sin helhet, ble det overskytende beløp overført til et eget fond for Oslo-film. Fondet vokste sakte men sikkert i perioden, og var i 1969 oppe i ca. kr 432.000. I de årene kostnadene til produksjonen oversteg de budsjetterte midler ble fondsmidler brukt til å dekke det overskytende beløp, som i 1969 da utgiftene kom på kr 166.000, og kr 16.000 ble tatt fra fondet. Året etter foreslo direktør Arnljot Engh at det ble foretatt en ekstrabevilgning på kr 300.000 til fondet fordi "fondets midler i sin helhet er disponert til prosjekter under arbeid". Bakgrunnen var at det i løpet av året var kommet inn så mange "forslag om … interessante filmer", som ikke var realiserbare uten ekstra midler, og at man derved stod i fare for at produksjonen av Oslo-film ville stagnere.(6)

Pengene til produksjonen var altså i realiteten blitt kraftig redusert, og antall filmer pr. år likeså. I 1969 ble det laget syv filmer, mens styret hadde behandlet 28 innsendte prosjektforslag. På 1950-tallet lå ofte initiativet hos Kinematografene. Aamodt hadde allerede i 1948 ideer til en rekke filmer som ble realisert gjennom å be ulike regissører om å ta på seg oppdraget. I 1970 var Kinematografene mer å regne som et produksjonsselskap som filmarbeidere henvendte seg til for å få realisert de prosjektene de mente falt inn under begrepet "Oslofilm".

Oslo Kinematografers samlete investering i norsk filmproduksjon i tiden 1947-1971 utgjorde kr. 9,2 millioner. Av dette var ca. 4 mill. brukt i egenproduksjonen, støtte til produksjon, eller til innkjøp av filmrettigheter under paraplyen Oslofilm. Resten av pengene ble tilført filmmiljøet gjennom den årlige støtten til Norsk Film AS, avsetninger til Kinematografenes filmproduksjonsfond med videre. Den samlete egenproduksjonen skal ved utgangen av 1971 ha vært 146 filmer.

Spredningen

Styreprotokollene viser at det var stor interesse for Oslofilmene. Normale visninger i forkant av andre oppsettinger nådde naturlig nok et bredt publikum. Skolene viste filmene på rundgang og de var flittig brukt i ulike foreninger og andre ikke-kommersielle sammenhenger. Normalt kostet det hundre kroner pluss kopieringskostnader for å få en kopi til odel og eie. Skoleverket fikk imidlertid sine uten kostnader, og det viser seg at det var ganske lett å be styret om en gratis kopi til bruk innenfor allment gode formål. Det skjedde f.eks. da trafikksjef Johne i 1956 ba om en 16mm kopi av filmen "Langåra" til "miljøskaping" innenfor skolepatruljearbeidet. Den samme trafikksjefen fikk også innvilget en anmoding om kr 10.000 i støtte til innkjøp og tilrettelegging av trafikkfilmer fra Danmark, noe som viser at Oslofilm-pengene ble sett på som et generell ressurs innenfor opplysningsarbeidet.

Kopier ble også solgt til utlandet, bl.a. til FN etter forespørsel fra Geneve, og det kom også en forespørsel fra det svenske skoleverket om kjøp og visning av filmer i undervisningsøyemed. Eksporten var imidlertid begrenset, og inntektene fra slikt salg var nok ubetydelige.

Krympende diversepost i budsjettet

Produksjonen av Oslofilm foregikk til 1982 da det fortsatt ble satt av kr 200.000 på budsjettet til opptak av film. I de neste fem årene ble det imidlertid ikke avsatt friske penger til formålet, og samtidig ble fondskontoen tappet for kr 100.000 pr. år. Beløpet ble i disse årene overført til posten "Andre driftsutgifter", hvor Oslofilmen har havnet. At filmen er blitt en del av en diversepost tilsier at prosjektet er i ferd med å miste sin støtte i styret. Medieeksplosjonen og TVens voldsomme produksjon av samtidsdokumentasjon lå nok til grunn for at filmdokumentasjonen av Oslo ikke lenger ble prioritert. I 1987 var det definitivt slutt, fondet var tømt og det var ikke lenger rom eller vilje til å bruke penger på Oslofilm.

Ved utgangen av 1971 skal det i følge driftsberetningen totalt ha blitt produsert 146 filmer. I løpet av de neste ti årene har vi oversikt over at det ble laget femten nye oslofilmtitler, så totalt består arven fra Kinematografene av 160 titler. Visjonen fra 1948 har blitt en realitet.

Kilder:

Oslo Kinematografers sakarkiv og Styreprotokoller 1945-1972

Oslo kommune, Aktstykker og Bystyreforhandlinger 1945-1987

Oslo Kinematografer gjennom 25 år, Oslo 1950

Noter:

1 Styresak nr. 9/46/47

2 Oslo Kinematografer gjennom 25 år, Oslo 1950, s. 84.

3 Styresak 84/46/53

4 Styresak 14/46/57

5 Styresak 115/46/60

6 Styresak 153/1970

Liste over filmer produsert av OK (ikke komplett)

TOBIAS 3/2003