Dokumentasjon og presentasjon - Historien bak eldre kommunale fotoarkiver

Fra omkring 1880-årene tok kommunen i bruk fotografier for å dokumentere egen virksomhet. Først og fremst ble fotografiet brukt som rapporteringsverktøy. Fotografene var i hovedsak kommunalt ansatte som hadde litt kunnskap om fotografering. Først rundt århundreskiftet dukket de første yrkesfotografene opp på oppdrag for kommunen. Ny trykketeknikk og en utstrakt bruk av fotografier i promoteringsøyemed, gjorde det aktuelt å kjøpe inn profesjonell hjelp.

Noen få år før bildet ble tatt, hadde våtplateteknikken fått sitt gjennombrudd i fotografien. Kostnadene forbundet med fotografering og produksjon av ferdige bilder gikk drastisk ned. Dessuten ble det nå mulig å kopiere bilder fra negativ. Dette åpnet et helt nytt marked for fotografene. En større gruppe mennesker fikk nå råd til å skaffe seg et fotografi av seg og sine kjære. Portretter som visittkort ble en mote, samtidig som den nye teknikken tillot portretter i større formater. Dette løftet fotografiet ut fra den intime sfæren som de første fotografene, daguerreotypistene, hadde operert i og inn på offentlige kontorer og forsamlingssteder.

Fotohistorisk bakteppe

Byarkivets eldste fotografi hører med til denne generasjonen av fotografiske portretter. Bildets relativt store format gir oss en anelse om at det ble tatt for å pryde veggen på et av kommunens kontorer. For de tolv utvalgte var det en ære å representere byen under den høytidlige anledningen, og for kommunen var det en selvfølge å benytte seg av en fotograf for å forevige begivenheten.

Tjue år senere finner vi en samling gruppebilder av en litt annen karakter. Året 1885 hadde elever og lærere på Sagene skole stilt seg opp klassevis ute i skolegården for å la seg fotografere. Hvem fotografen var, er det ikke mulig å fastslå. På den ene siden kan vi tenke oss at fotografiet nå hadde blitt så rimelig at også barn fra arbeiderklassen kunne tilbys denne typen fotografier. Midt på 1860-tallet hadde det kostet en daglønn for en arbeider å skaffe seg et fotografi, men på 1880-tallet var prisen vesentlig redusert, noe som gjorde at fotografene kunne utvide markedet, og i dette tilfellet så det som sannsynlig at inntjeningen ville være god også på en østkantskole som Sagene. Men på den annen side er disse bildene unike. Det finnes ikke liknende eksempler på klassefotografier fra andre skoler i byen før vi kommer et lite stykke ut på 1900-tallet, og da fra Vestheim skole som hadde en langt mer velstående elevmasse enn Sagene. Det er derfor grunn til å spørre om det har vært en lokal amatørfotograf, en lærer eller en av foreldrene, som har stått for fotograferingen.

En vesentlig grunn til prisreduksjonen innen fotografien var introduksjonen av tørrplateteknikken. Helt siden våtplatene hadde erstattet de ømtålige og ukopierbare daguerreotypiene på 1850-tallet, hadde forskere eksperimentert med å fremstille tørrplater. Det var nemlig lett å se at man kunne vinne mye dersom man kunne erstatte de våte platene med tørre. Våtplatene måtte gjennom en omhyggelig kjemisk behandling både før og etter eksponering. Arbeidet var i tillegg tungt fordi alt utstyret måtte bæres rundt. Først i 1871 kom det store gjennombruddet da den engelske legen Richard Leach Maddox klarte å fremstille en tørrplate belagt med sølvgelatin. Denne ble ytterligere forbedret av Charles Bennett i 1878.

I tillegg til at tørrplatene var langt mer følsomme for lys enn de våte platene, åpnet teknikken for mer mobile fotografer. Mørkeromstelt og kjemikalier kunne ligge igjen hjemme, samtidig som kameraer og utstyr ble både bedre og mer transportable. Fotografen kunne i langt større grad enn før ta bilder der oppdragsgiveren selv måtte ønske det. Tørrplatene ble dessuten fremstilt fabrikkmessig i flere kvaliteter avhengig av bruksforhold. De hadde lang holdbarhet og fremkallingen kunne like godt skje flere dager etter eksponeringen som med en gang.

Masseproduksjonen av tørrplatene gjorde dem også billigere. Snart kunne hvem som helst, uten veldig mye bakgrunnskunnskap, ta brukbare bilder, og flere fikk også råd til å prøve seg som fotograf. I 1888 kom det i tillegg enda en nyskapning. Det året lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera som kunne lades med film på rull. "Trykk på knappen – vi ordner resten", var mottoet. Etter siste bilde ble kameraet sendt til produsenten som fremkalte filmen, som så sendte det tilbake til eieren med ny film i kameraet. Mot slutten av 1800-tallet hadde teknikken med andre ord kommet så langt at veien var ryddet for en ny type fotografer – amatørfotografene.

Foto av framskrittet

Oppfinnelsen og innføringen av tørrplatene i fotografien skjedde parallelt med store og omgripende samfunnsendringer. Ny teknologi erstattet gammel på flere felter. Kristiania ble mer moderne, og nærmet seg både i utseende og størrelse det man i europeisk målestokk kunne kalle en storby. På 1890-tallet fikk byen elektrisk belysning og elektrisk drevet trikk, og i 1898 åpnet den første forstadsbanen med spor til Besserud. Gater og veier ble forbedret og gamle veitraseer ble rettet ut fra 1870-åra. Byens vannforsyning ble utbedret, og de nye tre- og fireetasjes boligkvarterene som ble bygget på 1880- og 1890-tallet, fikk innlagt vann. Rett etter århundreskiftet kom de første vannklosettene, og kloakken ble ledet ut i byens 160 kilometer med kloakkrør. Samtidig blomstret industri og handel, og havnemyndighetene fulgte utviklingen med utvidelse og modernisering av havna.

I kommunens tekniske administrasjon var det ingeniørene som førte an i dette arbeidet. Ny teknologi åpnet for større inngrep i naturen enn tidligere. Steinblokker på flere tonn kunne flyttes, vann kunne temmes og terrenget kunne endres med dynamitt og dampdrevne maskiner. Nye og forsterkete bygningselementer gjorde konstruksjonene nærmest evigvarende. Betong og jern erstattet eller utfylte stein og trevirke, dimensjonene ble større og mulighetene flere.

I skjæringspunktet mellom nye og avanserte arbeidsmetoder ute i felten og mer mobile metoder for fotografering, møtte ingeniørkunsten og fotografien hverandre. Fotografiets unike evne til å fryse øyeblikket, til å gjengi virkeligheten, gjorde det ettertraktet for ingeniørene. Framskrittet skulle dokumenteres, og smått om senn ble fotografiet en del av saksbehandlingen. Det ble brukt som vedlegg til saksdokumenter og budsjetter og utfylte ingeniørenes byggetegninger. Fotografiet ble også brukt som rapporteringsverktøy. På den ene siden ble det dokumentert at arbeidet faktisk gikk fremover, og på den andre siden kunne man vise den administrative ledelsen årsaker til at arbeidet ble forsinket. Etter at prosjektet var avsluttet, gjaldt det også å synliggjøre det som var utført. Politikerne som sto for bevilgningene, kunne med egne øyne, uten å flytte seg så mye som en tomme fra bystyresalen, se resultatet av dem.

Ingeniørene – de første dokumentasjonsfotografer

Det finnes et par fine fotosamlinger fra 1880- og 1890-åra av denne karakter som er verd å trekke fram. Spesielt bør det nevnes samlingen etter Stadsingeniøren. Han var kommunestyrets tekniske konsulent og den øverste bestyreren av byens ingeniørvesen. Stadsingeniøren hadde fire avdelinger under seg: Brannvesenet, Vann og kloakkvesenet, Vei-, bro- og beplantningsvesenet og Havneingeniørvesenet. Stadsingeniørsembetet ble utøvd fra Hovedkontoret hvor det var ansatt både kontorpersonell og tekniske fagfolk av forskjellige slag. Inn til Hovedkontoret ble det sendt rapporter fra de ulike avdelingenes virksomheter. I tillegg arbeidet Stadsingeniøren og hans stab mye ute i felten. Det gjaldt å danne seg et bilde av arbeidets framdrift, samt se hvor skoen trykket når budsjettene skulle presenteres overfor bystyret.

I dette arbeidet brukte Stadsingeniøren fotografiet aktivt. Fotoalbumene gjenspeiler nær sagt alle sider ved den virksomhet som ingeniør- og brannvesen var involvert i. Her finnes fotografier av brannmenn i øvelse, av havneanlegg, parker og friluftsområder, dessuten veiarbeid, arbeider på damanlegg, brubygging, rivearbeider og redskaper av ulike slag. Samlingen må betegnes som svær interessant fordi den gjenspeiler det tekniske gjennombruddet mot slutten av 1800-tallet. Den bygger i tillegg bro mellom gammel og ny tid, ved at den viser byens "gamle ansikt" slik man aldri mer skulle få se det.

Albumene viser imidlertid ikke bare at kommunen brukte fotografiet som et nyttig verktøy i saksbehandlingen. Den er et eksempel på at kommunen hadde ervervet seg kunnskap om fotografering ganske tidlig. Det er nemlig ingen ting som tyder på at stadsingeniøren benyttet seg av profesjonelle fotografer. Derimot er det flere indikasjoner på at Hovedkontoret skaffet seg egen kompetanse innenfor fotograferingsfaget. Går vi inn i inventarregnskapet for Stadsingeniøren fra slutten av 1880-åra og begynnelsen av 90-åra, finner vi Stadsingeniøren som hyppig kunde hos byens største forhandler av fotografiske artikler, J. L. Nerlien i Skippergata 28. Fra februar til desember 1889 handlet Hovedkontoret inn 23 dusin gelatinplater, og året etter ble ytterligere 27 dusin kjøpt inn. Samme år, i 1890, ble det kjøpt inn "kjemikalier" fra Nerlien for nesten seksti kroner, dessuten et stort antall kopipapirer for mangfoldiggjørelse av bildene. I 1891 finner vi innkjøp av bromkalium og pyrogallussyre, også det hos Nerlien, dessuten innkjøp av boka "Fotografen" fra H. Aschehoughs forlag.

Hvem i etaten som sto for fotograferingen er imidlertid usikkert. Kanskje var det stadsingeniøren selv, Oluf Martin Andersen. Han var helt klart en foregangsmann på sitt område, og både som ingeniøroffiser i hæren og som stadsingeniør fra 1863, hadde han foretatt flere studiereiser i utlandet. Her har han muligens latt seg inspirere av utenlandsk dokumentasjonsfotografering. Avstanden mellom den profesjonelle fotograf og den rene amatør ble som sagt enda kortere mot slutten av 1800-tallet, og med ingeniørbakgrunn og derav teknisk interesse, var veien om mulig enda kortere.

Den andre samlingen som bør nevnes fra denne perioden stammer fra Kristiania tekniske skole. Skolen hadde fra før et stort fagbibliotek, med xylografiske plansjer og innkjøpte utenlandske fotografier og tegninger av bruer, tekniske installasjoner og byggverk. På 1880- og 90-tallet ble det imidlertid vanlig at skolens elever og lærere dro ut på ekskursjoner, ikke bare i Kristiania og omegn, men også til andre steder på Østlandet hvor ingeniør- og byggekunst kunne tas i selvsyn.

I skoleåret 1897-98, det året som de fleste fotografiene stammer fra, ser vi av årsmeldingen for skolen at elevene var til stede der motivene er hentet fra. Særlig var det avgangsklassene i bygningslære og mekanisk- og kjemisk teknologi som fikk reise lenger enn i byens nære omkrets. Foruten tekniske anlegg og fabrikker langs Akerselva, ble Borregaard Cellulosefabrikk og Hafslund turbinanlegg besøkt. Dessuten Fredrikstad mekaniske verksted, veianlegg ved Geiteryggen i Skien, våpenfabrikken på Kongsberg samt en rekke broanlegg ved Larvik, Porsgrunn, Skotfoss og Vrangfoss. Også på Kristiania tekniske skole var veien kort fra ingeniørens tekniske innsikt til interessen for fotografering, både blant lærere og elever.

Yrkesfotografene kommer

I 1877 vedtok Stortinget en egen fotolov som ga lovhjemlet vern for yrkesfotografene. Fotografene begynte å ta opp lærlinger og etablerte på den måten en egen utdanningsordning for faget. I 1894 ble Fagfotografenes Forening opprettet. Den utelukket medlemskap for amatører, og arbeidet aktivt for et vern mot virksomheter som skadet næringens omdømme og økonomi.

Parallelt med at fotografene etablerte en yrkesfaglig plattform, vokste antallet fotografer raskt. I adresseboka for Kristiania finner vi sytten atelierer under rubrikken "fotografer" i 1879. I 1888-utgaven er antallet steget til tjuefem og ved århundreskiftet 47. Men fra omkring første verdenskrig og utover 1920-tallet opplevde næringen en knekk. Atelierene ble færre, og flere ansatte hos de gjenværende fotografene ble sendt på dør.

Samtidig som næringen opplevde en nedgang som følge av depresjonen etter første verdenskrig, ble fotografyrket differensiert. Mens fotografer tidligere hadde hoppet på de oppdrag de fikk, uansett motiv og anledning, og bare med teknikken som begrensende faktor, spesialiserte de seg de første par-tre tiårene av 1900-tallet. Portrettfotografene var så absolutt i flertall, men det var også her det var lettest å falle igjennom, både fordi konkurransen her var størst og fordi datidens kulturelle strømninger gjorde publikum mer kresent.

De fotografiske teknikker utviklet seg imidlertid raskt. Fotografiet fikk fotfeste innenfor bransjer og virksomheter som før hadde vært henvist til andre formidlingsverktøy. Rundt 1900 åpnet rasterklisjeen for trykking av fotografier i masseopplag av bøker, tidsskrifter og aviser. De første pressefotografene så i denne sammenheng dagens lys og utviklet sin egen stil for fotografering.

Så lenge fotografiene lot seg bruke i mangfoldiggjort materiale, økte også etterspørselen etter fotografer. Kommunale rapporter, jubileumsberetninger, promoteringsblad og brosjyrer skulle ikke lenger bare bestå av ord, men også av bilder. Disse skulle på sin side ikke bare krydre teksten, men også utfylle, understreke og dokumentere budskapet i den. Dette satte krav til bildekvaliteten. Ville en virksomhet promotere seg, måtte fotografiene vise virksomheten fra sin beste side, og ikke sjelden retusjerte man for å pynte på virkeligheten. Et slikt arbeide var det kun de profesjonelle fotografene som var i stand til. De hadde evnen og blikket til å komponere en virkelighet som oppdragsgiver kunne si seg fornøyd med.

Det finnes flere eksempler på at kommunen kjøpte denne tjenesten fra yrkesfotografer, og mange av dem var blant landets dyktigste og ledende fotografer. Felles for nesten alle var at de tilhørte en ny generasjon fotografer som så muligheter for å skaffe seg inntekter på annet vis enn portrettfotografering. De trange tidene for fotografene i depresjonsårene, kan ha vært en medvirkende årsak til at man måtte tenke nytt. Men som vi har nevnt, ny teknologi og samfunnsendringer la forholdene til rette for et utvidet marked og en økt spesialisering.

Det fantes også ideologiske understrømninger som spilte inn. "Nasjonsbygging" var stikkordet. Nasjonsbyggerne ville styrke nasjonalfølelsen ved å trekke fram symboler på det særnorske. Men like viktig var det å vise hvordan nasjonens menn beseiret den voldsomme og ville naturen med kløktig ingeniørkunst. Denne tankegangen kunne naturligvis også overføres på lokale forhold. Kristianias vekst og dens styrking av posisjonen som hovedstad, krevde liknende symbolbruk. Fotografene fikk derfor ikke bare i oppdrag å dokumentere for ettertiden, men også å gi et bilde av utviklingen for samtiden. Sagt i enkle ordelag ville man vise hvilken innsats man gjorde for å skape en god og moderne by og hva resultatene av denne innsatsen ble.

På oppdrag for kommunen

Anders Beer Wilse var kanskje den fremste eksponent for den nye generasjon av fotografer. For ham var oppgaven med å dokumentere og etablere det norske selve drivkraften i det fotografiske arbeidet. Han jobbet over et bredt spekter, i hele landet, fra nord til sør, og fanget inn alt fra landskaper til norske kvinner og menn i arbeid. Atelier hadde han først på Stortorget, siden i Prinsens gate 25, inntil han flyttet inn i nye og moderne lokaler i Drammensveien 20 i 1920. Som Kristiania-fotograf tok han naturligvis et stort antall fotografier fra byen og dens omegn.

Kommunens befatning med Wilse er imidlertid usikker. I fotoarkivet etter Byplankontoret finnes det om lag 250 positiver tatt av Wilse. I vesentlig grad er det landskapsfotografier, en fotografitype som Wilse hadde spesialisert seg på og som inngikk i hans store nasjonale prosjekt. Men det er likevel lett å se at fotografiene dokumenterte den kommunale interessesfære. Her finnes det fotografier av kirker og skoler, av gamle Aker-gårder og jordbrukslandskap, av friluftsområder og strandsoner og av Maridalsvannet og Akerselva.

Et annet arkiv med Wilsebilder, fra Byarkitekten, skiller seg i så måte ut. Denne samlingen hadde som formål å dokumentere byens skolebygninger og de moderniseringsarbeider som ble gjort før og under første verdenskrig. Selv om det ikke lar seg dokumentere, hadde Byarkitekten i dette tilfellet helt klart gitt Wilse et oppdrag, i motsetning til de nevnte fotografiene fra Byplankontoret hvor det er mer sannsynlig at fotografiene ble kjøpt ut fra Wilses omfattende samling. Wilses fotografier av sporvognsmateriell fra slutten av 1920-tallet og på 1930-tallet må også nevnes som eksempler på bestillingsverk.

Det fantes imidlertid andre samlinger hvor det går fram at fotografene jobbet på oppdrag fra kommunen. En av de mer ukjente var Marthinius Skøien som i adresseboka fra 1900 er den eneste som smykker seg med tittelen "Landskabsfotograf". Hans fotografier ble solgt gjennom bokhandlerne og var beregnet på turister. Men han ble også innleid av Kristiania Kommunale Sporveie allerede på 1890-tallet for å dokumentere virksomheten. Vi finner han også som fotograf for Holmenkollbanen to år etter åpningen i 1898 og for Nydalens Compagnie, en privat fotosamling som nå finnes i Byarkivet.

Sporveiene var den ivrigste virksomheten som benyttet seg av innleide yrkesfotografer. Og blant disse finner vi navn som raskt kapret seg en plass i rekken blant de dyktigste fotografene i landet. Fra 1894 til 1930 tok fotografen Narve Skarpmoen en rekke fotografier for Sporveiene. Under første verdenskrig ble han dessuten engasjert for å dokumentere Kristiania kommunale Provianteringsråd.

Olav Væring er en annen fotograf som hadde tradisjoner i Kristiania helt tilbake til 1879. Han var spesialist på kunstfoto og tok blant annet bilder av Gokstadskip-utgravingen. Fotografiene tatt for kommunen stammer imidlertid fra hans etterfølgere, nevøen Ragnvald Væring, som sammen med onkelens svigersønn, Karl Teigen, drev firmaet inntil de skilte lag i 1938. Firmaet leverte bilder både til Sporveiene og Byarkitekten.

Fotografen Severin Worm-Petersen ble også engasjert av Sporveiene, blant for å dokumentere dag- og nattarbeid på trikkeskinnene i byen. Han fotograferte også for Akerselvas Brugseierforening, noe som har gitt oss en god dokumentasjon på det arbeidet som ble gjort på vannanlegg i Marka. Det eldste bildet vi finner i fotosamlingen med Worm-Petersen som fotograf, ble tatt to år før han åpnet sitt eget atelier i Kristiania, og viser kuskene i AS Kristiania Sporveiselskab i 1875. Worm-Petersen hadde foruten atelier også kortforlag.

To fotografer bør nevnes i tillegg, ikke bare fordi de var profilerte i bransjen, men også fordi de leverte to vektige bidrag til kommunens fotoarkiver. Ingimundur Eyjolfsson hadde i oppdrag å dokumentere undervisningen på Oslo Yrkesskole fra 1919. Etter Eyjolfssons død i 1930, overtok hans etterfølger Wilhelm Råger denne jobben under navnet Eyjolfssons Efterfølger. Eyjolfsson var opprinnelig presse- og friluftsfotograf, men mestret også å forevige de mange læringssituasjonene som yrkesskolens elever var delaktige i på 1920- og 1930-tallet. Skolen brukte fotografiene i årsmeldinger og i arbeidet for å rekruttere nye elever til skolen.

Herman Christian Neupert var en annen dyktig landskapsfotograf, og et godt valg for Parkvesenet når parker og lekeplasser skulle fotograferes på slutten av 1920-tallet og utover på 1930-tallet. På mesterlig vis foreviget Neupert stemninger fra mange av byens parker, ofte med barn i sentrum.

Få negativer – ukjent fotograf

Byarkivets fotoarkiv omfatter omlag en halv million bilder. Bortsett fra fotoarkivet etter Oslo lysverker, er det aller meste papirkopier eller slides. Noen glassplater er bevart, men negativene til det store antallet positiver mangler. Dette skyldes nok flere ting, men den viktigste var nok at det manglet en tradisjon for å bevare negativene.

Vi kan bruke Skarpmoens dokumentering av Provianteringsrådet under første verdenskrig som eksempel. En gang i løpet av året 1916 ble avtalen med Skarpmoen inngått. Veldige hauger av kålrabi, vedstabler og tørrfisk var symboler på den omsorgsfulle og effektive kommunen, og evnen til å løfte i flokk, til å løse problemene i regi av fellesskapet, skulle vises gjennom fotografiene. I det oppdraget var utført og fotografiene levert, hadde oppdragsgiver fått det den ønsket seg. Kopiboka etter Provianteringsrådet viser at Skarpmoen fikk betalt 652 kroner for oppdraget i 1918. Noen ytterligere spor etter avtalen mellom Skarpmoen og Provianteringsrådet finnes ikke, utenom positivene selv. At negativene havnet i fotografens eget arkiv, bekymret ingen. Negativene var bare et "ledd" i en prosess som hadde ført fram til den bestilte varen. Positivene var kommunes "arkiveksemplar", og måten å oppbevare dem på var i skinninnbundne album til bruk for promotering av virksomheten.

Mange fotografer leverte bildene ferdig montert i album. Skarpmoen kunne dessuten tilby en kort titteltekst på bildet og et solid omslag på albumet med kommunevåpenet og Provianteringsrådet i gullbokstaver på forsiden. Byarkivet har bevart to eksemplarer av disse albumene, og enda ett finnes i Bymuseet og ett i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Det finnes i tillegg flere liknende album fra andre virksomheter, som for eksempel Parkvesenet, Byarkitekten og Sporveiene. Det store antallet fotografier i Byarkivets fotoarkiver, er imidlertid løse fotografier, eller limt inn i album der opplysninger om fotograf og motiv er helt fraværende. Rundt regnet sytti prosent av fotografiene mangler signatur fra fotografen, og selv ikke nøysomlig detektivarbeid har greid å avsløre hvem fotografen var eller hvor motivet er hentet fra.

Det vi med sikkerhet kan si er at et stort antall av de "ukjente fotografene" var amatørfotografer ansatt i kommunen. I 1900 ble de første, enkle masseproduserte kameraene sendt ut på markedet til en relativt billig penge. Kameraene fant så smått veien inn i de norske hjem og inn på de kommunale kontorer. Begrepet "snapshots" ble brukt om resultatet. Det var hentet fra jaktsporten, og på godt norsk kaller vi det "hofteskudd": Man tok bildet spontant, uten å tenke så mye på komposisjonen, og konsentrerte seg heller om å rette siktet mot sentrum av motivet. I motsetning til yrkesfotografenes promoteringsbilder, er disse bildene rene dokumentasjonsfotografier. Bygninger, lyktestolper, kloakkrør, tekniske installasjoner og anlegg, reisverk av ulikt slag, arbeidssituasjoner og ulike redskaper var ofte det interessante for oppdragsgiveren. Er vi heldig, fanget fotografene også inn noe av omgivelsene; folk som tilfeldig passerer eller som av nysgjerrighet stopper opp, husrekker og gateinteriør, biler og hestevogner.

Fotografiene som historiske kilder

Debatten om hvor troverdig fotografiene er som historisk kilde, har vært reist flere ganger i det norske fotobevarings-miljøet. Kan vi stole på fotografiet? Skildrer fotografiet virkeligheten, eller er den pyntet på? Spørsmålet er særlig interessant hvis vi setter amatørfotografier av den type som vi har omtalt opp mot fotografier tatt av Skarpmoen eller andre yrkesfotografer.

Vi har før vært inne på at kommunen, ved å engasjere en profesjonell fotograf, ofte ønsket et mest mulig representativt bilde av virkeligheten. Når Skarpmoen tok bilde av Provianteringsrådets kontorer og personale, der resultatet ble et bilde av et kontor som oser av orden, disiplin og dypt konsenterte ansatte, er det grunn til å spørre seg: Var det slik hverdagen virkelig var på kommunale kontorer under første verdenskrig? Eller er situasjonen kunstig arrangert? Er vi ikke nærmere virkeligheten når en av vannverkets egne ansatte tok "snapshots" i byens gater da den nye hovedledningen for kloakk ble lagt på 1920-tallet. Rørene som ble brukt hadde slike dimensjoner at det kunne stå en mann oppreist inni det. Dette vekket oppsikt. Menn med dokumentvesker under armen på vei til arbeidet, skolegutter som nysgjerrig titter ned på rørene, arbeidere som heiser rørene på plass ned i bakken; alt virker ekte, spontant og livfullt.

Truls Teigen, som har virket som dokumentasjonsfotograf etter krigen, blant annet for Oslo kommune, svarte både ja og nei på spørsmålet om fotografiet var til å stole på i et foredrag han holdt om arkitekturfotografering i 1980: "En som vil "lese" et slikt bilde, må huske på at dette er et utsnitt av virkeligheten. Et utsnitt som er valgt ut etter tidens krav, og til dels noe motepåvirket. Kravet var at bygget skulle vises fra sin beste side. Altså idealiserende bilde. Dette vil i mange tilfelle si at alle uvedkommende elementer skulle unngåes, eller i neste omgang fjernes. Uvedkommende elementer kan være: biler, sporvogner, lyktestolper, trafikkskilter, reklameplakater, og mennesker. Forutsatt at lyset også passer, kan et slikt motiv være fotografert en søndag morgen i stille og folketomme gater". Dette ville med andre ord ikke være en god dokumentasjon på hvordan folkelivet og trafikken var i strøket den gangen fotografiet ble tatt. Bildet ville likevel ha en stor arkitektonisk dokumentasjonsverdi.

Eksemplet viser at det er mange fallgruver å gå i når man benytter fotografiene som historiske kilder, og det finnes flere som vi ikke skal behandle her. Men en konstruert virkelighet har også sin kildemessige verdi, fordi den beretter noe om mentaliteten; hvordan oppdragsgiveren ville at virksomheten, arbeidet eller byen skulle oppfattes og presenteres for omverden. Fotoarkivene etter virksomhetene i Oslo kommune presenterer flere virkeligheter. Ved å sette sammen disse virkelighetene, gjøre sammenlikninger og tolke dem, samt konferere med den kunnskap vi allerede har og ikke minst den skriftlige informasjon som arkivene gir, har fotografiene et unikt kildepotensiale.

Historikeren Knut Helle behandlet fotografiet som historisk kilde på Nordisk konferanse om fotobevaring i 1991. I foredraget tok han blant annet for seg det som kanskje er aller mest spennede med fotografier ut fra et historiefaglig ståsted: Hvordan det bygger en link mellom ny og gammel tid: "Et foto fra 1950- eller 1960-årene kan fastholde en middelaldersk situasjon som etter avfotograferingen ble borte for alltid: en trebrolagt gatestump; en kai med fortøyningstrosser; en vaskeplass med brønn".

På de eldste kommunale fotografier fra Kristiania finner vi liknende spor. Under Akershus festning stuper knausene rett i sjøen slik de gjorde da svenske erobrere inntok byen på 1700-tallet, eller da Håkon 5. reiste festningsmurene på 1300-tallet. Gamle hus og sjøboder fra flere hundre år tilbake preger sjølinjen som gikk atskillig høyere den gang enn nå. Gateløp og kvartaler som vitner om Kristian 4s. byplanlegging, eller gamle forsteder som i dag er forsvunnet under Oslo City, ligger innpakket i Kristiania-tåka. Og bak byen skimtes et jordbrukslandskap, grønt og frodig, vakkert og bølgende.

Dette er ingen påpyntet virkelighet. Fotografiet viser oss hvordan det virkelig var. Det er opp til oss å ta tak i denne virkeligheten.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Oslo Yrkesskole, kopibok, 1921-1929

Provianteringsrådet, kopibok 17, 1918-1919

Stadsingeniøren, kopibok samt inventarregnskap, 1887-1888

Diverse fotosamlinger etter bl.a. Stadsingeniøren, Oslo tekniske skole og Oslo yrkesskole

Trykte:

Knut Helle: "Fotografiet som historisk kilde" i Fotografi - medium – middel – mål, rapport fra nordisk konferanse om fotobevaring, Sandefjord 1991, Oslo 1991

Truls Teigen: "Arkitekturfotografering", foredrag holdt på Nordisk Fotohistorisk Symposium, Moss 24. oktober 1980

Anna Hele Tobiassen: "Private fotosamlinger som etnologisk kilde", i Bildet lever! – bidrag til norsk fotohistorie 6, Norsk Fotohistorisk Forening, Oslo 1992

Kåre Olsen: "Dokumentasjon og estetikk – havnevesenets fotosamling", i Bildet lever! – bidrag til norsk fotohistorie 5, Norsk Fotohistorisk Forening, Oslo 1989

Merete Alnæs Skogheim: "Er Arbeidslivsbilder pålitelige?", foredrag holdt på Nordisk Fotohistorisk Symposium, Moss 24. oktober 1980

Roger Erlandsen: Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge – 1839-1940, Oslo 2000.

Gro Hagemann: Det moderne gjennombruddet 1870-1905, Aschehougs Norges Historie, Oslo 1997

Salmonsens Konversationsleksikon, København 1897

Beretning om Kristiania tekniske Skoles Virksomhet, skoleaaret 1897-1898

TOBIAS 3/2003