Bystyret for 100 år siden:
Lovdebatt om kommunens styring

En uttalelse om et lovforslag ble den store saken på representantskapets novembermøte i 1902. Så var det da også en ny lov om det kommunale selvstyret det dreide seg om – til erstatning for formannskapslovene av 1837. Debatten skulle berøre mange viktige spørsmål, så som folkevalgt ledelse av administrasjonen, bruk av komitéer og innføring av møtegodtgjørelser.

Av Leif Thingsrud

Utkastene til en ny kommunelov, som ble lagt fram vinteren 1900/1901, gikk langt i retning av å fjerne forskjellene mellom by og landsbygd. Man ville blant annet oppheve magistratene og gjøre ordføren til kommunens administrative leder.

Kristiania formannskap satte derfor ned en komité for å utarbeide en erklæring om lovforslaget. Riksadvokat Bernhard Getz ble valgt til formann i denne, og han rakk å gjøre grundige utredninger innen han døde i november 1901. Hans etterlatte notater ble derfor trykt som et syv siders bilag i saken. Resten av komitéen arbeidet videre, og i september 1902 var de kommet fram til et forslag i tre punkter. De anså ikke lovutkastet egnet for Kristiania, og mente at byen var så stor at den måtte ha sin egen kommunelov. Det var særlig punktet om at ordføreren skulle være administrasjonens øverste leder, man fant uholdbart. Det ville legge beslag på all hans tid, og kommunen ville heller ikke være tjent med muligheten for et skifte her hvert tredje år.

To av komitéens medlemmer, venstremennene August Eriksrud og Sigvald Jacobsen, mente imidlertid at det godt kunne være en felles lov for alle norske kommuner, bare den tok det fornødne hensyn til en storby som Kristiania sine særlige behov.

Formannskapet sluttet seg til komitéinnstillingen, og i representantskapet – som Bystyret het den gangen – var det heller ikke noen uenighet. Men flere av representantene hadde synspunkter på hvordan man skulle få lettet på formannskapets store arbeidsbyrde og hvordan man skulle videreutvikle kommunens administrasjon.

Først ute var Jacobsen. Han refererte til forslagene om å opprette faste komitéer for de forskjellige sektorene, som hadde vært oppe i diskusjonene helt siden 1876. Han spurte om ikke andre i forsamlingen også ville se på dette nå. Høires Olaf Berg støttet ønsket om en gjennomgang av kommunens administrasjonsordning, særlig ”… spørgsmaalet om en omdannelse af den hele økonomiske forvaltning til et virkeligt magistratskollegium med en finansborgermester i spissen.”

Arbeiderdemokraten Andreas Volla gikk lengre i sine forslag: Borgermestrene skulle velges av kommunen, og han antydet en valgperiode på seks til åtte år. Forbudet mot å gi erstatning til kommunestyrets medlemmer for tapt arbeidsfortjeneste burde oppheves, og fylkesmannens approbasjonsmyndighet burde avskaffes.

Den videre debatten gikk mest på Jacobsens forslag, og da han endret det til at formannskapet skulle få utredet hva som kunne gjøres for å få opprettet komitéer innenfor det eksisterende systemet, fikk han full støtte i forsamlingen. Volla modererte seg også, men forsamlingen ville ikke trekke forslagene hans inn i den aktuelle lovdebatten.

Komitéinnstillingen ble vedtatt enstemmig, og det skulle da heller ikke komme noen felles lov for kommunestyrene i byene og på landet før i 1992. Magistraten ble omorganisert i 1908, slik at første borgermester fikk en mer fremskutt stilling. Samtidig ble ti faste bystyrekomitéer opprettet. I 1917 kom loven om oppheving av magistratsembedene. Midtsommers 1922 var de erstattet med en kommunalt ansatt borgermester og syv rådmenn. Ordførervervet ble lønnet i 1938, og på 1970-tallet kom lønnede kommunalråder. Møtegodtgjørelse i enkelte styrer og utvalg kom tidlig på 1900-tallet, mens det i Bystyret og Formannskapet først kom med kommuneloven av 1992.

TOBIAS 4/2002