Kommuneadvokat i tre faser

Oslo kommunes advokatforbindelser har utviklet seg gjennom tre faser. Fra midten av 1800-tallet skaffet kommunen seg en fast advokatforbindelse, i 1897 engasjerte man en advokat på fast gasje, og i 1936 ble denne en ren kommunal tjenestemann. I dag har han en stab på nærmere tyve advokater og advokatfullmektiger, som også har til oppgave å gi byrådet og kommunens virksomheter de juridiske betenkningene de behøver.

Jus-faget var ikke større dengang enn at alle prokuratorer tok alle typer saker, selv om noen kanskje ble regnet som litt dyktigere enn andre på visse felter. Magistraten benyttet gjerne overrettsprokuratorene David Vogt og Nicolai Cappelen, mens fattigkommisjonen helst gikk til Nikolaj Stampe. Først omkring 1840 fikk imidlertid kommunen noe som lignet en fast sakfører. Han het Lars Rasch, og var aktiv som politiker. Han var ordfører fra 1847 til 1852. Det er all grunn til å anta at det var hans nære forbindelse til byens administrasjon som gjorde at han ble benyttet, da hans sakførerpraksis ellers for det meste dreide seg om eiendomsmegling.

Etter Rasch fulgte Jacob Skjelderup og Bernhard Dunker som mer eller mindre faste sakførere for kommunen, inntil Niels Aars Nicolaysen tar over det hele i 1859. Han var den gang bare 27 år, men svigersønn av borgermester Carl Fougstad, og han skulle bli kommunens mann helt til sin død i 1896. Noen formell utnevnelse til kommuneadvokat skjedde aldri, men hans faste forbindelse gjorde at han ble kalt det. Fra midten av 1880-tallet var dessuten kommunen hans eneste klient. Både byens vekst og utvidelsen av det kommunale virkeområdet gjorde at antallet saker økte, særlig gjaldt dette skattetvistene.

Nicolaysen fungerte også som kommunens juridiske rådgiver. Om dette ble gjort som ren service ovenfor hans gode kunde, eller om han tok timebetalt her, vet vi ikke. Det som er klart, er at inntekten hans for det meste kom i form av de tilkjente saksomkostningene og de salærberegningene han sendte til kommunen. Og han levde godt. En av Homansbyens mest praktfulle villaer, Josefines gate 13, tilhørte Nicolaysen.

Fast engasjert advokat

Da Nicolaysen døde, ble forretningene tatt over av kompanjongene Edmund Harbitz og Christian F. Michelet, begge sentrale Høire-politikere. De ble bedt om å gi en tilrådning om hvordan kommunen burde ordne sin advokatforbindelse, og de svarte da at kommunen burde ha en fast sakfører og juridisk rådgiver. De understreket at "... flere av Kommunens Sager hører til de allervanskeligste og derhos ofte ved sin store principielle og økonomiske Betydning kræver særlig indgaaende og omhyggelig Behandling." Kommunen måtte med andre ord regne med å lønne en av landets beste advokater på heltid.

Posten som regjeringsadvokat hadde lenge vært ordnet slik at en selvstendig advokat hadde stillingen mot et fast årlig salær pluss kontorgodtgjørelse. Noen år kunne dette bli god forretning for mannen, andre år mye ulønnet overtid. Men over tid regnet man med at det regnskapet gikk i balanse. Harbitz og Michelet foreslo at kommunen skulle velge samme løsning, og deres forslag om lønn på kr 3 800 og kontorgodtgjørelse på kr 1 600 i året ble enstemmig godkjent av bystyret. Det meldte seg seks søkere, og tilsettingen skjedde i formannskapet. Protokollen meddeler kort av Fredrik Arentz Krog ble tilsatt med seksten stemmer. Michelet fikk to.

Krog var en kjent venstrepolitiker, og han hadde vært fullmektig hos de kjente sakførerne Lous og Berg. I tyve år hadde han hatt egen praksis sammen med Annæus Schjødt, og hadde i denne perioden også ført enkelte saker for kommunen da Nicolaysen hadde for mye å gjøre. Krog var gift med Norges første kvinnelig student, Cecilie Thoresen, og sønnen Helge ble senere kjent som forfatter.

Krogs arbeid var omfattende. I 1919, i en alder av 75 år, fikk han den første Holsreguleringa, en etter datidens mål svært omfattende skjønnssak. Ekstrahonoraret ble på over fire tusen kroner. Sannsynligvis måtte det meste av arbeidet utføres av fullmektiger. Stillingen var blitt for omfattende for én mann. Gasjen var da også etterhvert steget til kr 12 000 og kontorgodtgjørelsen til kr 14 900.

Året etter sa Krog opp, og stillingen ble delt. Dette hadde også sammenheng med at jusen var blitt stadig mer komplisert. Advokatene var blitt nødt til å spesialisere seg. Ingen ville lenger drive "landhandel" i sakførertjenester. Gustav Heiberg ble nå engasjert for å ta hånd om skattesakene, mens Arthur Skjelderup skulle ta de andre sakene. Begge var godt kjent i byens politiske miljø, som bystyrerepresentanter for henholdsvis Arbeiderpartiet og Høire.

Kontroversiell etatsopprettelse

19. november 1936 vedtok Bystyret å erstatte ordningen med engasjerte advokater med en ansatt kommuneadvokat, som leder av et rent kommunalt kontor. Dette fikk i tillegg en hjelpeadvokat og to kontorassistenter. Vedtaket skjedde med knappest mulig margin, 43 mot 41 stemmer. Det var sosialistisk flertall, og alle borgerlige stemte imot. Kommunens administrasjonssjef, Borgermester Paul Hartmann, hadde heller ikke gått inn for ordningen.

Begrunnelsen for nyordningen var dels at man ønsket en kommuneadvokat som ofret seg helt for de kommunale sakene og ikke hadde private kunder på siden. Det ville da lett komme til situasjoner hvor hensynet til kommunens saker kom i annen rekke. Advokaten hadde jo fast årlig gasje. Dels var begrunnelsen at man risikerte å møte samme advokatfirma også som motpartens sakfører. Det så man ikke som betryggende.

De borgerlige bystyrerepresentantene argumenterte med at den eksisterende ordningen fungerte utmerket, og at de betvilte at man kunne finne en person med nødvendige kvalifikasjoner som var interessert i å bli kommunal funksjonær. Høires leder i Bystyret, Eivind Getz, beskyldte flertallet for å uttrykke mistillit mot de sittende advokatene og at man ved å ansette to mann i stedet for å bruke firmaer med flere jurister reduserte den faglige kompetansen.

Arbeiderpartiets talere forsøkte å avdempe inntrykket av et ideologisk begrunnet vedtak. Kommuneadvokaten skulle selvsagt ha full juridisk integritet, og poenget var bare å få en mann "... som utelukkende har som opgave å passe kommunens interesser og ta sig av dem", slik Sverre Gann uttrykte det.

En god advokatskole

Sverre Thornes ble ansatt som kommuneadvokat i 1937 og satt i stillingen i tredve år. I løpet av denne perioden ble kontoret stadig utvidet i takt med den økende saksmengden. Men på den måten fikk man også den breie juridiske kompetansen som Getz hadde vært så redd for skulle gå tapt. Thornes ble etterfulgt av Audvar Os, som ble sittende i femten år, og Per Sandvik og Helge Olav Bugge, som begge ble knappe ti år i stillingen. Den nåværende kommuneadvokaten, Hans Bendiksby, er altså den femte i stillingen – over en periode på 65 år.

Det øvrige personalet har imidlertid endret karakter. Fram til 1980-tallet var kontoret preget av at de fleste advokatene ble værende lenge ved kontoret og spesialiserte seg på visse saksområder. Etterhvert ble kontoret mer og mer preget av unge jurister som var innom noen år før de søkte seg til domstolene eller andre, mer spesialiserte stillinger i advokatfirmaer eller i det offentlige.

Saksområdet for kommuneadvokatens folk er svært bredt, og Per Sandvik og hans etterfølgere har lagt vekt på at alle skal kunne ta alle typer saker, i alle fall i lavere rettsinstanser, og at alle skal få muligheten til å prosedere. På den måten er kommuneadvokaten blitt et attraktivt sted for yngre folk, som ønsker et springbrett for en karriere som advokater i sivile saker.

I dag nyter kommunen godt av en stab som dels består av unge engasjerte folk, men også av en kjerne av jurister med lang erfaring. Fortsatt har man muligheten til å kunne trekke inn ekspertise utenfra i de aller tyngste sakene, men kommuneadvokatens politikk er å sette seg i stand til å kunne håndtere så å si alle typer jus kommunen kommer borti.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Magistraten: Journaler, kopibok og sakarkiv

Formannskapet: Journaler og forhandlingsprotokoller

Kommuneadvokaten: Dokumenter etter F. A. Krog m.m.

Utrykte i Statsarkivet i Oslo:

Oslo Byrett: Saksregistre

Trykte:

Oslo kommunes aktstykker

Per Sandvik: "Kommuneadvokaten blir kommunal etat" og

Leif Thingsrud: "Magistrat og advokat" i 50 år i skranken for Oslo, Oslo 1986

TOBIAS 4/2003