Bystyret for 100 år siden:
Trenger byen et konsertlokale?

Bystyret fikk ikke ta sommerferie før 10. juli i 1902, men slapp da å tre sammen igjen før 1. oktober. Julimøtet ble heller ikke spesielt langt eller stormende, men noen av sakene skapte en del debatt, blant annet spørsmålet om å bevilge nærmere tredve tusen kroner til ombyggingsarbeider på kommunelokalet, det vi i dag kjenner som "Den gamle logen".

Stadsarkitekt Baltazar Lange hadde tidligere utarbeidet et forslag til ombygging, men dette var blitt avvist som alt for kostbart. Når det nå kom et forslag om en billigere ombygging, gikk han sterkt imot dette.

De andre endringene som ble foreslått var å sette opp en ny veranda mot hagen, å innrede Johannessalen til to komitéværelser, arkivrom og gang, og å på- og ombygge sidebygningen.

I formannskapet gikk arbeidene i sidebygningen glatt gjennom. Verandaen og arbeidene i Johannessalen var det heller ikke mange som stemte imot. Men den største utgiften, ombyggingen av trappene, ble innstilt med bare ti mot ni stemmer. Det var da også den som ble gjenstand for en solid debatt.

Arbeiderpartiets Oscar Nissen tok fatt i mangelen på en skikkelig konsertsal i byen. Kammerkonserter kunne man rett nok holde flere steder, men skulle byen klare å holde på et musikkliv, måtte man kunne gi orkesterkonserter med kor og solister. "Gik det høiere musikliv tilbage, da gik det saa med al musik vi havde, og vi havde til slutning ikke nogen anstændig musik i byen", var hans dystre spådom. Å bygge noe konserthus ville koste alt for mye, og det ville også ta lang tid. Hans konklusjon var derfor at man på en eller annen måte måtte få åpnet losjens store sal igjen, men at en løsning hvor salen ble mindre ved at deler av denne måtte brukes til garderobe, ville være sterkt beklagelig. Han ville derfor at representantene skulle henstille formannskapet om å gå inn i en ny dialog med politimesteren for å finne en løsning.

Juveler Frisch mente derimot at Turnhallen, som fungerte som et provisorisk konsertlokale, burde fortsette å være det. Bygningen var mer brannsikker og musiseringen ville da ikke forstyrre arbeidet ved formannskapets kontor. Også arkitekt Nordan mente at kommunen burde bli herre i eget hus, men at man fikk bygge om trappene og alt når man først satte håndverkere igang der.

Etter en del innlegg til ble det votert, og etter ordfører Andersen Aars klare anbefaling, ble forslaget om trappeutbedringer forkastet mot seksten stemmer. De øvrige punktene gikk derimot gjennom mot få stemmer. Men utgiftsrammen var redusert fra nærmere tredve til drøyt seksten tusen kroner. Nissens forslag ble vedtatt med stort flertall.

Savnet av losjen som konsertlokale var imidlertid stort, og ombyggingen av trappene kom opp igjen allerede ved behandlingen av kommunens budsjett for 1904. Det var i mellomtiden blitt jobbet litt mer med saken, og et nytt overslag gikk på at det hele bare ville komme på kr. 9 200,-. Også nå ble det diskusjon. I formannskapet fikk forslaget tommelen ned, men representantene ville det annerledes.

Losjens store sal ble dermed åpnet igjen for musikk, og den ble byens viktigste konsertsal inntil Universitetets aula ble åpnet i 1912. Da flyttet orkesterkonsertene dit, mens losjen ble brukt til konserter i mindre format. Ut på 1920-tallet kom dessuten jazzen, og den fant seg etter hvert godt til rette i losjen.

Med krigen stoppet det hele opp. Først tok tyskerne lokalet, og når de forlot det, ble det provisorisk rettslokale inn Oslo losse- og lastekontor tok over i 1947. Først i 1984 ble den tatt i bruk igjen som konsertlokale, men ikke for de store orkesterkonsertene. De hadde i 1977 flyttet videre til Oslo Konserthus.

Kilde:

Kristiania kommunes aktstykker 1902:

Bd. 1b Forhandlinger

Bd. 3 Referater

TOBIAS 3/2002