Smør på brødet eller øl til far –
Drikkfeldighet i Kristiania på 1800-tallet

"Norge er et ædrueligt land, men Kristiania er ikke en ædruelig by", uttalte avholdsmannen Oscar Nissen da forslag til nye brennevinsvedtekter for byen ble behandlet i bystyret i 1900. I følge Nissen og andre avholdsagitatorer fantes det ikke noe annet sted i landet der alkoholen fløt så fritt som i hovedstaden, og heller ingen andre steder var fattigdommen og elendigheten som drikkfeldigheten førte med seg større. Stortinget utstyrte kommunene med en rekke mottiltak som skulle minske drikkingen og alkoholskadene fra midten av 1800-tallet. Men var byen villig til å ta dem i bruk?

Loven av 1827 hadde imidlertid liten virkning på "Brændevinsondet". Dette fikk blant annet fattigvesenet merke med en sterk økning i antall familier som måtte søke om hjelp fordi far i huset var drikkfeldig og ikke klarte å forsørge kone og barn. For å bøte på problemet og på utgiftene fattigkassen hadde med all drukkenskapen, ble det ved Lov av 19. januar 1837 innført en særskatt til Fattigkassen for alle dem som skjenket eller solgte brennevin. Men alkoholkonsumet nådde nye høyder på tross av høyere priser utover 1840-tallet, noe som særlig byens østkant og forsteder fikk merke.

På 1820- og 30-tallet bemerket tilreisende hvor ille fatt det var med hovedstaden når det gjaldt fyll. På 1840-tallet strømmet også klagene inn til politimesteren fra byens egne, og i 1843 så formannskapet i Kristiania seg nødt til å nedsette en komité som skulle utrede behovet for å redusere antallet skjenkesteder i byen. Komiteen la skylda for fylla på byens kjøpmenn som drev brennevinshandel over disk. Brennevinssalget lokket til seg kunder, og ga økt omsetning av andre varer. Selv om brennevinshandelen var avgiftsbelagt, var forretningen så lukrativ at kjøpmennene gladelig betalte avgiften. Det var derfor ingen vits i å redusere antall skjenkesteder, hevdet komiteen, all den tid brennevinet ville flyte i strie strømmer over kjøpmennenes disker.

Punsj i vest, brennevin i øst

Midt på 1840-tallet var byens befolkningsmengde nokså beskjeden – om lag 26 000 mennesker. Byen hadde imidlertid godt om brennevinhandlere, i alt 366 utsalg, hvor 164 var kjøpmenn, 77 høkere (kjøpmenn som drev småhandel), 126 marketentere (personer som hadde borgerskap som vertshusholdere) eller restauratører og 121 berettigede som inntil videre hadde frasatt seg retten til å skjenke eller selge brennevin. I stort og smått var det 71 personer per brennevinshandler i byen. I tillegg kom alle kneipene der ølseidlene ble svingt i takt med dansepikene. Mot slutten av 1850-årene var det nærmere 400 steder som drev med skjenking og salg av øl. Kjøpmenn som solgte alminnelig vin over disk utgjorde bortimot det doble antallet. Tilgangen til alkohol var med andre ord stor, og best var den på byens østkant. Der lå det brennevinhandlere og brune kneiper på hvert et hjørne.

Alkohol som et stort samfunnsmessig problem fulgte også skillet mellom øst og vest. I vest var omsetningen og forbruket mindre synlig. Antallet restauranter var relativt beskjedne og den dannede drikkingen foregikk i større grad i lukkede selskaper eller på offentlige fester, som på Klingenberg eller på forlystelsessteder ute ved fjorden på varme sommerdager.

Han vekket da oppsikt, skipper Mikkelsen, i Henrik Haugstøls bok "I diligencens glade tid", da han en gloheit sommerdag, i påvente av vind som skulle føre han og hans besetning til Liverpool, dro på jakt etter svalende drikke. Han hadde studert avisen og fått med seg at byens borgere foretrakk luftige steder som Solli og Langvikstranda eller Kongshavn. Her var bare adgang for "honnette" personer, men ingen kunne vel bestride at han hørte med i denne krets, kunne de vel! Valget falt på Kongshavn: "Øl, mer øl! Skipper Mikkelsen er ikke den mann som vraker noe. Han rekvirerer både sjokolade, kaffe, biff, vaniljeis og dram på en gang, og dertil ispunsj for å kjøle sig". Så går turen tilbake til byen. Foran disken i Zouwans Conditori nede i Kirkegata forlanger han sjokolade og bakkels, men "Madam Zouwan har mangeårig øvelse i å fjerne uønskede gjester" og hevder at det ikke er mer igjen. Mikkelsen bruser med fjærene og tørner mot døra. På vei ut gløtter han på døra til bakværelset hvor unge bondestudenter spiller labbola mens de drikker ispunsj. Det vil også Mikkelsen ha, og på hjørnet av Kirkegata og Tollbugata entrer han Louis’ Conditori og roper "Ispunsj, jomfru!". Tre stykker går ned på styrten, en genever inntas så på Treschows Café nede i Skippergata, og noen øl på et par andre steder. Men i Pipervika, på "Paviljongen", møter han stengte dører. Dag er blitt kveld, gatene tømmes og restaurantene er lukket.

Hadde Mikkelsen tatt turen over Nybrua, til kvarterene på Grünerløkka, eller fulgt Brugata til områdene rundt Grønland og Lilletorget, ville han ha funnet alt annet enn tomme gater og stengte restauranter. Her lå det som en av byens politikere kalte for "de brune buler som forraaer befolkningen". Ja, her var, i følge en annen politiker, "stamplads for den profesionelle forbryderverden i Kristiania". Men først og fremst var det arbeidernes bydeler man kom til. Fulle arbeidsfolk ravet rundt i gatene og havnet i fyllearresten denne kvelden som andre kvelder. Andre var mer utspekulerte og sto i skjul, i portrommene, og delte brennevinsflaska med arbeidskamerater. Fra kneipene, der den dunkle belysningen sto i stil med klientellet, hørtes musikk, og mellom bordene trippet piker som kunne mer enn å servere bayersk øl.

Skipper Mikkelsen søkte ikke slike steder. Han regnet seg selv som kjent blant de dannede, selv om de dannede nok hadde et annet syn på dette enn skipperen selv. Men inne fra de trange arbeiderkvarterene finner vi en annen stemme, i det store arbeiderminnematerialet som ble samlet inn av Norsk Folkemuseum i regi av Edvard Bull på 1950-tallet, som skildrer det hardbarkede miljøet og alkoholens makt over arbeiderne:

"Den alt overveiende del av leieboerne i Toftes gate 57 var gjerne almindelige bra arbeidsfolk. Men ikke alle. Her bodde unge kvinner som drev gatetrafikk. Her var det en overfallsmann som brukte en kvinne som lokkedue. Det hendte mer en natt at jeg våknet ved tramp av konstabelstøvler, brøl, bråk når det ble arrestert en eller annen. Her var menn som drakk for mye og som slo konene sine". Informanten hadde også sin egen forklaring på hvorfor arbeiderne foretrakk øl framfor vann: "Ved smelteovnen tappet støperiarbeiderne flytende jern i pøser og bar det fram til formene. Jern som er så hett at det flyter! Spør om disse arbeiderne svettet! Spør om de var tørste! Lunkent vann fra springen? Fy fan! Nei, øl måtte det være". Og ølet var lett å få tak i, døgnet rundt: "På den andre siden av smuget fru Marcussens såkalte delikatesseforretning. Den var visst åpen både dag og natt. Dit gikk støperiarbeiderne åpenlyst og hentet ølet … Men det ble ikke bare øl. Det ble aqavite også. Og cognak. Mange av arbeiderne drakk over økonomisk evne".

Alkoholens onde makt

Hadde ikke arbeiderfaren drukket så ille, ville fattigdommen ikke vært så knugende som det den var på østkanten, hevdet en av avholdspolitikerne i bystyret. Men fattigdom var det, og sammenhengen mellom denne og alkoholen er lett å se i fattigvesenets dagbøker. I september 1882 søkte Elen Dorthea Jacobsdatter fattigvesenets hjelp for andre gang. Sist gang var i 1878, knappe to måneder etter at veslejenta i familien ble født. Storebroren i huset var da 6 år gammel. Far i huset hadde forsvunnet i juni 1882, og siden ikke latt høre fra seg. I dagboka skriver fattigforstanderen om han: "Manden der er meget henfalden til Drikkeri har forladt Familien … for efter Opsigende at reise til Nes i Hallingdal for at søge Arbeide … Manden har veret straffet for groft og simpelt Tyveri med Strafarbeide og med Vand og Brødstraf.”

Dette var ikke noe unikt tilfelle. Alkoholen gjorde godt i en sliten arbeiderkropp, og rammet flere familier hardt. Og det ble drukket både i hjemmet, på arbeidsplassen, i portrommene og på kneipene. Drikkingen på arbeidsplassen var kanskje det mest risikable. Rusen gjorde en sløv og ikke påpasselig nok i det til tider farlige arbeidet. Fabrikkledelsen tillot dessuten ikke å ha berusete personer på "gølvet". Ble man tatt, fikk man én advarsel, ble man tatt igjen, fikk man sparken.

Men mange klarte seg ikke uten en styrkende tår under det harde arbeidet. Og "det var mange som kunne arbe mye bedre når dem fekk en dram", hevder en informant. Problemet var å smugle drikkevarene inn i fabrikken: "Mannfolkenes spisesal vendte ut mot gata. Der var det nesten bestandig unger som lekte. Et vindu i spisesalen ble åpnet, arbeiderne innenfor vinket en gutt til seg: - Stikk bort te Løvlie å kjøp … Gutten løp. Han var ikke sen. Litt etter kom han tilbake. Mannen innenfor lyttet mot døra. Han så opp i taket, der oppe var fabrikkens kontorer. Ingen måtte se eller høre ham … i alle hast kom en flaske inn under mannens buserull … Spleiselaget kunne begynne."

Men skulle man være med på moroa måtte man ha penger. På lønningsdagen hadde man godt med dem, og posen gikk raskt opp og ned av lomma om kvelden på kneipene. Neste dag gikk turen til kjøpmannen. Kona hadde bedt om en fleskebit, mel og litt smør. Men bak disken sto det literskagger med brennevin og vin. Et par flasker havna ned i sekken og turen gikk ned til elva eller til kompiser som var med på spleisinga. Lite ble igjen til mat og klær for dem som satt hjemme og venta. Kommer han full og blakk hjem i dag også, tenkte nok mange koner i sitt stille sinn, og gjorde det de kunne for ikke å uroe ungene.

Men ungene så som oftest selv hvordan det sto til med faren, som denne informanten som bodde i fosterhjem: "Når han hadde "riene" skoftet han arbeidet. Han pantsatte sine og min pleimors kler. Drakk opp pengene. Fant han noe han kunne få en krone for hos pantelåner Gulliksen i Markveien, det ble pantsatt. Ofte var han helt vild. Da jaget han min pleiemor ut i natten: Vi sat på en trappestein og hørte ham rase inne i huset".

Avholdslosjen var som sagt hjelpen ut av elendigheten for mange. På Grønland lå losjen med det illustrerende navnet "Redningsbåten", og på Tøyen losjen som varslet om et nytt liv i nøkternhet for arbeiderne: "Vårblomsten". Et nytt liv lovte også losjen "Fredens havn" på Kampen og "Sirius" på Sagene. Avholdsbevegelsen var i raskt vekst i andre halvpart av 1800-tallet. Ble losjene for store, ble de delt og nye kom til. Medlemmene betalte kontingent og sverget på bibelen å ikke røre alkohol. Noen ble stående livet ut, andre lot være å betale kontingent i perioder da drikkepresset ble for stort, som denne arbeideren i sin selvdiktede vise:

Ja, hør nå på meg de avholdsvenner,
jeg synger bare for dem jeg kjenner,
og ellers for dere som vil høre min sang,
om totalt avhold i "Fredens havn".

Når dere til Godtemplarorden kommer
og de ikke har noe i deres lommer,
ja da må losjen som kausjon gå
så at du kan som godtemplar stå.

Men hvis du avgiften betaler ikke,
og du begynder igjen å drikke,
da mister du ditt godtemplarnavn,
og du blir utstøtt av "Freden Havn".

Avholdsbevegelsen skapte samhold, og sammen sto man sterkere mot alkoholens onde krefter. Men for mange handlet det også om ansvarsfullhet. Man visste godt hva alternativet var; alkoholen ga nok rus til å klare hverdagens harde kår, men den ga like raskt ingen kår overhodet. Best blir det illustrert ved den vesle jenta som fikk spørsmål fra læreren sin på en av byens østkantskoler på 1880-tallet om hva totalavhold var: "Totalafhold er smør og brød. Hvad – spurgte læreren – er det smør og brød? Ja, for saalænge far drak, fik vi verken smør eller brød, men da han sluttede med at drikke, saa fik vi begge dele".

Mindre fyll?

Rundt 1850 satt det til en hver tid hundre personer – nesten bare arbeidere – i fyllearresten, skriver Jan Eivind Myhre i bind 3 av oslohistorien. Det skulle anslagsvis bli 36 500 personer arrestert for drukkenskap i året, dersom de hundre som satt en dag, ble byttet ut med hundre nye neste dag. Mer håndfaste tall har vi å forholde oss til mot slutten av århundret. Fra 1895 til 1899 vokste befolkningen med 43 000 mennesker, eller 23 prosent. Samtidig vokste antallet arrestasjoner for drukkenskap med 8578, eller 63 prosent. I rene tall var 13 598 personer arrestert for drukkenskap i 1895, og i 1899 22 176 personer. Antallet arresterte for fyll vokste med andre ord raskere enn befolkningsveksten på disse fire årene, men regner vi med at vårt regnestykke fra 1850 stemmer, så var likevel antallet arrestasjoner for fyll gått ned siden 1850. For mens det gjennomsnittlig var hundre personer daglig i fyllearresten i 1850, var det "bare" seksti der i 1899, og ikke flere enn 37 i 1895.

Hva skal vi så tro om disse tallene? Gikk drikkfeldigheten ned fra 1850-tallet til 1900, og eventuelt hvorfor? Tallene svingte naturlig nok, som fra 1895 til 1899, men alt tyder på at alkoholmisbruket etter 1850 var dalende. Avholdsbevegelsen er allerede nevnt som en årsak til dette. Den reddet mange arbeidere ut av den totale fattigdommen, skriver Jan Eivind Myhre.

Det innsamlede arbeiderminnematerialet fra Norsk Folkemuseum, som finnes i kopiform for Oslos del i Byarkivet, bekrefter også hvor vanlig det var at arbeiderne sluttet opp om avholdssaken. Rundt 1850 kom dessuten det bayerske ølet inn som et supplement til brennevinet, og konsumet av de aller sterkeste drikker gikk ned.

Fra slutten av 1800-tallet, og ved begynnelsen av 1900-tallet, fikk avholdsbevegelsen også drahjelp av fagbevegelsen. Fagforeningene var oppdragende. De lærte arbeiderne å styre møter, føre protokoller og regnskap, skrive innstillinger og forslag, og uttrykke seg muntlig. En informant husker godt hvordan "det ble slutt med å nyte spirituosa i arbeidstiden på Seilduksfabrikken" da arbeiderne meldte seg inn i Norsk arbeidsmannsforbund i 1902: "Vi fikk annet å tenke på i arbeidstiden, vi diskuterte de økonomiske problemene som vi hadde helt inn på livet … fylla forsvant".

Fylla forsvant fra Seilduken. Også andre informanter forteller om hvordan alkoholen ble fraværende på arbeidsplassene. I metallindustrien hadde man en spesiell stolthet og bedre disiplin, dessuten var arbeidet farlig å utføre i påvirket tilstand, så her forsvant de berusede karene i hvert fall fra maskinhallene. Men i avholdsfolkets øyne var byen fortsatt en syndens pøl. Avholdsbevegelsen hadde ikke fått fotfeste i den grad den hadde gjort ute i distriktene. Byen hadde heller ikke brukt de mulighetene Stortinget hadde gitt den for å begrense drikkingen, hevdet Oscar Nissen i 1900:

"Vi havde store strækninger i vort land, hvor det slet ikke stod saa klart for befolkningen, at det var en nødvendighed at drikke brændevin, og at det vilde være en krænkelse af den personlige frihet, hvis man ikke oprettede udsalg i hver en krog. Vi saa ogsaa, at naar en jernbane blev anlagt, saa protesterede folk mod, at der skulde sælges spirituøse drikke paa stationerne." Den lette tilgangen til brennevin og øl var og hadde vært byens største problem, mente Nissen. De "dunkle og sjofle kneipene" lå som "limpinner paa arbeidere som finder veien in til vaar hovedstad".

Samlag – forsøk på offentlig kontroll

Opplysningen rundt alkoholens skadeverk, både gjennom avholdsbevegelsen og skoleverket, står ikke alene som forklaring på hvorfor alkoholmisbruket gikk ned etter 1850. Som vi har vært inne på kom det en rekke brennevinslover som hadde som hensikt å regulere og begrense alkoholkonsumet.

I 1845, da misbruket var på sitt høyeste, ble det foreslått et totalforbud mot innførsel og salg av brennevin, men forslaget ble forkastet av Odelstinget. Debatten rundt forslaget endte imidlertid opp i en ny lov som hadde konsekvenser for alkoholomsetningen. Loven av 1845 slo fast at det skulle innføres lik avgift på brennevinssalg for alle som skjenket eller omsatte brennevin. Vedkommende formannskap eller bystyre skulle fastsette avgiften ved skjønn. I lovens § 3 het det at brennevinssalg ikke kunne kombineres med annen næring.

Lovens bestemmelser om lik avgift skapte problemer for brennevinhandlere som drev i mindre målestokk, da avgiften for noen ble for tung å bære. Lovens § 3 åpnet imidlertid for at brennevinhandlere som hadde fått sitt borgerskap før den nye loven ble innført i 1845, fikk beholde den livet ut både for seg og sin eventuelle kone. Muligheten for å kombinere kjøpmannshandel med spritsalg ble også opprettholdt så lenge salget ikke oversteg partier av førti potter, snaut førti liter.

Ved små justeringer av brennevinsloven i 1848, 1854 og 1857, ble fremtidige rettigheter underlagt åremålsbestemmelser, men den mest gjennomgripende loven for alkoholomsetningen kom i 1871. Det ble åpnet for å innføre såkalte "Samlag for brændevinutskjenking". Inspirasjonen til loven kom fra Sverige, der Gøteborg by gikk i spissen og opprettet "Brændevinsbolag" i 1865. Bolagene, eller samlagene, hadde til hensikt å skape alternativer til den mer lysskye alkoholomsetningen. Overskuddet av omsetningen skulle gå til "almendnyttig Øiemed" – som guttehjem, folkebad, fattigpleie osv. – og omsetningen skulle skje i særskilte og trivelige lokaler, men under streng kontroll av forstanderen som kunne avvise folk som drakk for mye.

Komiteen som skulle vurdere innføringen av samlag i Kristiania, beskrev de gøteborgske samlagenes fortreffelighet på denne måten: "… i stedet for de tidligere trange, mørke, skidne og uhyggelige Kroer, hvis Indehavere ikke have nogen høiere Interesse end at opnaa saa stor Fortjeneste paa sine Varer som muligt, nu har Bolagenes lyse, rummelige og pene Lokaler, hvor Forstanderne ikke have nogen Fordel af Brændevinsomsætningen, og hvor Salg under ingen Omstændighed maa finde Sted paa Kredit eller mod Pant".

Det gikk imidlertid år og dag før Kristiania fikk sine samlag. Først i 1884 avga komiteen sin innstilling til formannskapet med anbefaling om å opprette samlag. Da var det bare Lillehammer og Kristiania, av de større byene og ladestedene i Norge, som ikke hadde det. Samlagsvirksomheten i byen fikk imidlertid ingen umiddelbar virkning på alkoholforbruket og fylleriet. For det første hadde overføringen av brennevinshandelen til en egen "Klasse av Handlende", slik loven av 1845 hadde intensjoner om, aldri blitt gjennomført i Kristiania. Kjøpmennene solgte fremdeles spriten over disk sammen med andre varer, og misbruket fra dem "som hente Brændevin hjem, lader sig vanskelig hæmme", oppsummerte samlagskomiteen.

Samlagene hadde dessuten sterke konkurrenter i alle dem som satt på livsvarige skjenkerettigheter. Et flertall av disse hadde leid bort sine rettigheter til såkalte bestyrere. Samlagskomiteen mente at man kunne betvile hvorvidt dette var lovlig, men konkluderte likevel med at byens "Autoriteter – formentlig af Hensyn til de store Interesser, som for vor Handelsstand her staar på Spil – har troet at kunne lade passere".

Det fantes 72 skjenkerettigheter i 1884. Fem rettigheter var forbeholdt kjøpmenn som også drev bevertningssted. Seks rettigheter var tildelt såkalte lukkede selskaper, som Handelsstandens forening, Christiania teater og Tivoli. Viktoria hotell hadde en rettighet utelukkende til restauranten for de reisende, mens 20 "bedre Restaurationer" hadde skjenkebevilling i forbindelse med Hotelldrift. 17 bevillinger var forbeholdt de såkalte "Simplere Restaurationer" og 23 rettigheter for brennevinsskjenking lå på "Beværtningssteder, der nærmest kunne betegnes som sjapper". I tillegg fantes det 115 kneiper med eldre ølrettigheter.

Komiteen vurderte hvordan man kunne begrense alle disse rettighetene og få utskjenkingen inn under samlagsvirksomheten. Et knep var å overtale rettighetshaverne til å bli bestyrere for samlagene, men komiteen så det som tvilsomt at alle ville gå med på en slik ordning så lenge inntektsgrunnlaget ble vesentlig forringet for den enkelte. Kom man likevel inn på en slik ordning, ville folk likevel kunne ty til de 115 ølbulene som drev med en "høist skadelig Trafik". Det beste ville være om samlagene kunne overta også denne type virksomhet, mente komiteen, men en eventuell ekspropriasjon av disse rettighetene ville bli meget kostbart.

Utsalget av brennevin over kjøpmannsdisk ville komiteen imidlertid ikke røre. Komiteens flertall demonstrerte i denne anledning en liberal holdning til brennevinsomsetning, og byens handelsstand hadde nok en for sterk stilling i byen og i det politiske miljøet til at noen ønsket å legge seg ut med den. Bare ett av komiteens medlemmer, rådmann Hoffmann, sa seg uenig i flertallets liberale holdning: "Jeg frygter nemlig for, at Samlagets Hensigt – at modvirke Misbrug af Brændevin – ikke vil naaes, naar der ved Siden af Samlaget vedvarende bestaar en maaske talrig Klasse af uavhængige Brændevinshandlere". Samlaget måtte ha en monopolstilling der det kunne skru opp prisene for å forhindre "overdreven Konsumtion", mente Hoffmann. Slik det nå ble lagt opp til ville brennevinsprisene være markedsstyrte, private brennevinhandlere ville konkurrere med Samlaget, noe som "igjen kan lede til en Brændevinsdrik i Hjemmene, der under visse Omstændigheder, naar den bliver almindelig, vil være et farligere Onde end Fylderiet paa Kneiperne".

Samlaget fester grepet

Den gøteborgske modell for samlagene ble lagt til grunn for driften. Lokalene skulle være lyse, trivelige og luftige. Dette skulle stimulere til måtehold samtidig som at konsumet lettere skulle la seg kontrollere. Det skulle være ett eller to rom for utskjenking av drammer, og to eller flere værelser for bedre kunder som ønsket å trekke seg tilbake. Inventaret i skjenkesalongene burde "være simpelt men stærkt", het det. Hvert sted skulle ha en bestyrer, og denne og hustruen, samt tjenestepersonalet, måtte skaffes bolig i samme hus. Bestyreren skulle ha ved sin side "En á to Piger … Kvindelig Betjening er baade billigere og i enkelte Henseender mer betryggende end mandlige, og naar hensees til det stadige Indseende, som vil blive ført med disse Steder, kan der formentlig heller ikke af Sædelighedshensyn være nogen Indvending at gjøre mod en saadan Ordning".

Komiteen gikk inn for opprettelse av et femtitalls skjenkesteder underlagt samlaget. Noen av disse ble opprettet på bakgrunn av avtaler med eldre rettighetshavere, men også nye steder kom til.

Man må gå ut fra at eldre rettighetshavere foretrakk en avtale med samlaget, fordi det var ubekvemt å drive i en bransje på egenhånd som var uønsket av kommunen og samlagsstyret. Flere eldre rettighetshavere valgte imidlertid å stå utenfor samlaget, og sto hardnakket på sin lovfestede handelsrett. I et brev til Kristiania Magistrat i 1884 ga de uttrykk for dette: "Netop af Hensyn til vor Bedrift som Brændevinshandlere have flere af os for den dertil bekvemme Beliggenheds Skyld i dyre Domme kjøbt og bygget Gaarde, i hvilke vi have lagt vore Sparepenge … Og skulde vi nu miste Brændevinsretten, vil Eiendomsværdien forringes i den Grad, at vi berøves alt – Hus, Hjem og Næringsvei".

De fleste av disse var eldre mennesker som hadde hatt skjenkebevilgning helt siden 1830- og 40-årene. Et flertall av disse igjen, var enker som hadde overlevd sine menn og drevet bedriften videre, og på toppen av dette var rettigheten i de aller fleste tilfeller leid bort til såkalte bestyrere.

Samlaget innledet forhandlinger med rettighetshaverne i 1884, og en viss bevegelse var det å spore. Det ble blant annet antydet at rettighetshaverne kunne la seg overtale mot en årlig fast sum som erstatning for tapet. Flere må ha gått inn på en slik ordning. Av byens 72 rettighetshavere i 1884, var det bare tilbake 24 rettighetshavere i 1895. En del hadde muligens falt fra naturlig – mange var jo oppe i årene – og skjenkerettigheten kunne ikke overføres til andre enn enka som satt igjen.

De 24 rettighetshaverne i 1895 hadde en gjennomsnittsalder på hele 75 år. Det var tydelig at det var en utdøende gruppe handelsborgere man her så restene av. Bare tre av de 24 drev skjenkesteder selv, de 21 andre hadde satt bort geskjeften til bestyrere. Nok en ny brennevinslov i 1894 gjorde det imidlertid mulig for Magistrat og Formannskap å overdra rettigheter som ble bestyrt av andre til handelsborgere som ønsket å drive etter samlagets prinsipper. Etter mye fram og tilbake ble det oppnådd enighet med rettighetshaverne om en årlig pensjon på kroner 3000 mot at de sa opp rettighetene sine.

Ølkneipene og brennevinssalget over disk opprettholdt imidlertid konsumet såpass at Kristiania som nevnt ble kalt en drikkfeldig by av avholdsfolket ved inngangen til det nye århundret. Drikkfeldigheten hadde endret seg fra år til år i takt med konjunkturene, og etter krakket i 1899 pekte kurvene oppover. Det fantes 217 utskjenkingssteder for øl og vin og 29 kjøpmenn som solgte sprit over disk i 1900.

Striden som nå fulgte, handlet om hvor vidt man skulle opprette flere samlagssteder for å øke tilbudet av de kontrollerte skjenkestedene. Avholdsfolket så naturligvis rødt og mente at samlagets folk ikke hadde den nødvendige forutsetning for å vurdere hvorvidt byen trengte nye brennevinsstuer. Pinsemenighetens far i Norge og avholdsbevegelsens tyngste representant i bystyret, Thomas Barratt, mente i september 1900 at bystyret måtte tale med dem "som gik ned blant arbeiderne, blant folket, som bad med folk, som gik ned i hulerne og saa, hvordan lazzaronerne havde det, og som gik ind i de fattige hjem, hvor moderen holdt paa at uthungre, og hvor børnene græd, og hvor man neppe havde pjalter at iføre sig". Det var et hån mot disse stakkarer "at der udstilles limpinder i Kristiania langs gaderne, naar vi gik den haarde vinter imøde", erklærte Barratt.

I forbindelse med verdenskrigen ble det innført totalforbud mot salg og servering av brennevin i Norge, et forbud som i vesentlig grad skulle vare til 1927. Forbudet var opprinnelig begrunnet i forsyningssituasjonen, men avholdspolitiske begrunnelser kom stadig sterkere inn i bildet. Ved krigens slutt ble det holdt folkeavstemming, og det norske folket sa klart nei til å oppheve forbudet.

Brennevinsforbudet ga naturligvis grobunn for nøkternhet, men hadde også sine skyggesider i form av kriminalitet, hjemmebrenning og illegal omsetning av brennevin. Dette er imidlertid en helt annen historie som vi skal la ligge her. Alkoholen er og har vært en del av vår kultur, på godt og ondt. Det vil bestandig finnes misbrukere, men det er lenge siden at misbruket i vesentlig grad var forbeholdt arbeidsfolk.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Arbeiderminner innsamlet av Norsk Folkemuseum i regi av Edvard Bull, 1950-tallet (finnes i kopiform i Byarkivet)

Trykte:

Kommunale aktstykker: Sak nr. 1 – 1884, Sak nr. 7 – 1885, Sak nr. 88 – 1895, Sak nr. 102 – 1900

Henrik Haugstøl: I diligencens glade tid, Oslo 1944

Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania, Oslo 1990

Eilert Sundt: Om fattigforholdene i Christiania, Kristiania 1870

TOBIAS x/200x