Kilder til galskapens historie

Er det å ta for hardt i å si at eldre galehushistorie ikke er sykehushistorie? Det er iallfall svært lett å tro at det er sykehusarkivene eller de enda eldre hospitalsarkivene som er den naturligste kilden når man vil undersøke hvordan galskapen ble tatt hånd om i riktig gamle dager. De rettshistoriske kildene er et vel så godt utgangspunkt.

Det er ikke mer enn halvannet århundre siden galskapen ble et institusjonalisert medisinsk anliggende. I 1848 kom en egen Sinnssykelov som ga medisinerne monopol på all diagnostisering og behandling. I 1850 ble de to første anstaltene godkjent etter lovens krav og kunne kalle seg sinnssykeasyler. Det var "Mentalen" i Bergen, og Christiania kommunale Sindssygeasyl i Storgata 36 – "byens asyl" som var vokst fram av det dollhuset som fattigkommisjonen hadde opprettet i Prinds Christian Augusts Minde i 1829.

Her er vi ved innledningen til et moderne asylvesen. Denne prosessen fins det materiale om i Byarkivet, blant annet arkivene etter "Prindsen" og fattigkommisjonen. Her ligger f.eks. kopibøker fra innretningens første år. Men før det?

Etter å ha arbeidet i noen år med å finne ut hvordan den offentlige håndteringen av gale utviklet seg i store trekk fra 1500-tallet og fram til medisinerne tok over 300 år seinere, finner jeg grunn til å mene at kildene finnes omtrent alle andre steder enn der man først tenker seg dem. Men særlig er det rettshistoriske kilder som kan fortelle noe om hvordan omgivelsene reagerte på avvik: dvs. tingbøker, magistratsarkiver, politiprotokoller, sakefallslister og liknende.

Dette henger sammen med at galskapen ikke var noe offentlig anliggende medmindre den utgjorde et sikkerhetsproblem. Omsorgen med dem som ikke klarte seg selv, var en privatsak. Det var altså først hvis situasjonen ble opplevd som truende, eller hvis noen kom til skade, at øvrigheten kunne komme til unnsetning og sette den utagerende bak lås og slå. Slik kan vi finne bemerkninger om at "rasende" personer ble satt i arrest. Noen ganger kan det sies hva de kostet bykassen, om de hadde slektninger, og kanskje noe om videre reaksjoner mot dem dersom det var skjedd noe kriminelt. Dårekista var en enkel og praktisk begrunnet utskillingsordning i arresten – man slo opp en bordvegg for å skille en urolig person fra de øvrige. Fra Hamarkrøniken vet vi at innretningen var etablert iallfall rundt 1550, men dårekista kan være en god del eldre.

Det var altså først og fremst ordens- og rettsvesenet som håndterte de konfliktene som oppsto. Det var de som måtte forholde seg til galskapens evige kjernebefolkning – de farlige. Andre mer stillferdige skipbrudne i livet var en sak for slekta, grenda eller legdet. Fattige gale ble behandlet som andre fattige, og kan dukke opp i skrift som almissemottakere eller legdslemmer. Når vi kommer så langt fram som til 1801, finner vi mengder av mennesker i denne kategorien i folketellingen.

Det fantes ikke institusjonelt grunnlag for å internere større grupper avvikere før på 1600-tallet, da tvangsarbeidshusene kom. Det var kombinerte oppdragelsesanstalter for tiggere og annet løst folk, og forretningsforetak. Kjært barn har mange navn: Børnehus, manufakturhus, spinnehus, etterhvert tukthus. Statsarkivene i Bergen og Trondheim har en god del materiale etter disse anstaltene som viser at de også fikk en del udisiplinerte til oppbevaring og temming, og at noen av dem innredet egne dårekister.

F.A. Wessel Bergs samling av Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve i fire bind fra 1841 er en uvurderlig kilde til kunnskap om formelle prosesser. Samlingen berører alle samfunnsområder, selv om den ikke er komplett. Et kongelig reskript fra 1736 hadde til hensikt å overføre ansvaret for fattige gale fra retts- til fattigvesenet, og anbefalte hospitalene å opprette egne rom for denne kategorien. Det kom det lite ut av i den omgangen. Dels mente hospitalene at dette lå utenfor deres arbeidsområde, og dels ga Christian Vs Norske Lov av 1687 dem hjemmel for å holde seg med ganske strenge ordensreglementer, slik at uregjerlige individer kunne holdes utenfor.

Hos Wessel Berg finner man også tukthusanordningene fra 1740-årene. Med dem intensiveres den sekulære sosiale kontrollen. Disiplineringstiltakene skjerpes for å få bukt med tigging og løsgjengeri – det vil si at arbeidskrafta gikk sine egne veier og omgikk påbudet om å være festet til én arbeidsgiver. Samtidig ble fattigpleien systematisert og protokollenes antall økte. I Christiania skulle alle byens fattige registreres, noe man hadde gjort i Bergen allerede 150 år før. I denne rullen over nødlidende finner man også "wanvittige" eller liknende betegnelser, deres alder, hvor de bodde osv. Dette er antakelig første gangen fattige gale blir registrert. Christiania Tukthus var forøvrig utstyrt med egen dårekiste i en sidebygning da det åpnet høsten 1740.

Tukthusarkivene gir også et godt bilde av deler av den prosesssen som førte fram til etableringen av separate dollhus fra 1760-tallet av. Tvangsanstaltene ville ikke ha disse uproduktive som det bare var mas og trøbbel med, samtidig som det vokste fram idéer i eliten om at galskap kanskje var noe som kunne forandres, og at bedre behandling var fornuftig. Tidligere hadde man bare oppbevart, lenket, fôret og eventuelt prylt. Nå blir gale synlige som sosial kategori. Det ble opprettet egne avdelinger i tilknytning til eksisterende institusjoner – for det meste hospitalene – hvor man samlet flere mennesker av samme kategori under samme tak. Det eksisterte altså ikke bare egne galeanstalter før legene kom på banen som historiske aktører ut i 1820-årene, men også kvalifiserte ikke-medisinske oppfatninger om bedre behandling.

TOBIAS 3/2002