Byens sinnssykevesen: "da bør Øvrigheden sette hannem i Forvaring"

Før tidlig 1800-tall var håndteringen av de mentalt syke for det meste overlatt til deres egen familie. Hvis de ikke klarte byrden, ble det en oppgave for fattigvesenet. Det betød ofte legd eller plassering i fattighus. Og ble avvikeren oppfattet som farlig, var arrestene og dårekistene de eneste alternativene.

I det nittende århundret kom nye lover, som etter hvert satte hensynet til de syke mer sentralt. Asyler ble innredet, og ved inngangen til de tyvende århundre ble store institusjoner bygd i sunne landlige omgivelser. De syke ble fjernet fra bybildet, og det ble forsøkt å helbrede dem – på forskjellig vis.

Helt opp til 1800-tallet mente de rådende og lærde at mentalt avvikende var påvirket av overnaturlige krefter – guder, demoner eller onde ånder – såkalt sjelebytting eller besettelse. De ble omtalt som gale eller "afsindige". På slutten av 1700-tallet mente de sakkyndige at galskap var arvelig, og at en av de viktigste årsaker til at kvinner utviklet galskap, var kjærlighetssorg.

I 1825 ble det opprettet en kommisjon under ledelse av Fr. Holst som skulle utrede de "Sindssvages" kår i Norge. Begrepet "sinnssykdom" skriver seg fra legen Hermann W. Major, som forfattet sinnssykeloven av 1848 og som utarbeidet planene for det første statlige sinnssykeasylet i Norge, Gaustad asyl.

"Behandlingen" av de gale i tidligere tid besto ofte i pryl, utstøtning, isolasjon, bålbrenning og dødsstraff. Mange sinnsforvirrede levde som lutfattige tiggere og vandrende bygdeoriginaler. I Europa ble flere millioner henrettet. Det var heller ikke uvanlig å sette dem i forvaring, slik Christian Vs Norske Lov av 1687 bestemte: "Findis nogen rasendis eller galind, da maa, hvem der vil, hannem binde, og føre hannem til Tinge, og tillbyde hans Frænder hannem, og de ere pliktige at forvare hannem, saa fremt de have Middel; hvis ikke, da bør Øvrigheden at sætte hannem i Forvaring." Å sette en "rasende" person i forvaring, var gjerne ensbetydende med å sette vedkommende bak lås og slå i lokale arrester og etter hvert også i tvangsanstalter.

"Daarekisten" i tukthuset

Dårekista oppsto ved at man foretok en utskilling eller oppdeling av arrestlokalet ut fra praktiske behov. I Bergen ble det alt i 1676 innredet en dårekiste i byens fengsel. Det var bare to rom, hvor en skulle ta hånd om de dårligste sinnslidende.

I 1733 var kong Christian 6. på Norges-besøk, og da bestemte han at Christiania skulle få et tukthus, men det ble ikke reist offentlige midler. Det ble satt i gang innsamling både i hovedstaden og i stiftet, og resultatet av innsamlingsaksjonen var så godt, at arbeidet med å reise Tukthuset på tollkonduktør Raverts løkke ved Storgata 33 startet i 1736. Hovedbygningen, som i hovedsak var ferdig våren 1738, var byens mest monumentale byggverk i barokkstil. Det gikk imidlertid nesten fire år før Tukthuset kom i drift.

Tukthuset ble reist som en sosial stiftelse, med fattigpleie, barnepleie og forbryteres avstraffelse som sine hovedoppgaver. Men for første gang ble også et annet stort sosialt problem tatt opp, nemlig sinnssykepleien. Det var egentlig ikke med i planen, men helt fra starten fantes det en liten avdeling for "Afsindige" i tukthuset, som gikk under navnet "Daarekisten". Avdelingen besto av to værelser i første etasje i nordfløyen, men byens tolv eligerte menn mente at det på sikt skulle settes opp et særskilt hus for de "Afsindige", slik at disse kunne være befridd fra den tummel som de mange menneskene i tukthuset førte med seg.

Dollhus i Oslo Hospital

I 1730-årene ser man de første tegn til at Oslo Hospital i Gamlebyen skulle benyttes som innkvartering for mentalt avvikende. I 1735 hadde tjenestepiken Birthe Jonsdatter drept et spedbarn, men hun slapp dødsstraff siden hun var plaget med "raseri" i gjerningsøyeblikket, og myndighetene bestemte at hun skulle få plass og forvaring i Oslo Hospital. I 1736 kom det et reskript som påla stiftamtmannen og biskopen å innrette rømningssikre værelser i hospitalet for Birthe og andre fattige med samme sykdom. Men reskriptet ble tydeligvis glemt, for Birthe havnet på tukthuset, hvor hun satt fram til sin død i 1743.

I 1775 minnet amtmannen i Bratsberg igjen om saken. Han hadde henvist til det tidligere reskriptet og prøvd å få plassert en sinnssyk kvinne på Oslo Hospital. Da amtmannen fikk avslag, tok han opp saken med de sentrale myndigheter i København, og i januar 1776 kom et kongelig reskript om at det ved Oslo Hospital skulle settes opp en egen bygning, et dollhus, for avsindige. Omtrent to og halvt år senere kunne dette ta i mot de første pasientene.

Dollhuset ble først og fremst et forvaringssted for folk som var sinnslidende, og som var i en slik forfatning at de ikke kunne være hjemme. De mest uregjerlige pasientene ble lagt i jernlenker for å hindre at de skadet seg selv og andre. Bestyrelsen ved dollhuset mente at pasientene ville ha godt av frisk luft, og i 1798 ble dollhuset innhegnet slik at beboerne kunne gå ute på gårdsplassen. Men de måtte ha på seg en slags tvangstrøye – "straight waistcoats" – som ble skaffet fra England, for at Hospitalet skulle slippe å betale utgifter til oppassere i luftegården.

Leieboer i arbeidsanstalten

Dollhuset ved Oslo Hospital fikk særlig betydning for Kristiania. Her fikk man lagt inn mange av de pasientene som tilhørte byen som det ellers ikke fantes noe liknende tilbud til. I 1827 sendte imidlertid forstander Ytteborg inn et forslag til byens fattigkommisjon om å innrede et dollhus ved arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde i Mangelsgården, Storgata 36. Fattigkommisjonen bifalt forslaget, og i 1829 ble alle pasienter som tilhørte Kristiania, overført fra dollhuset i Gamlebyen til dollhuset i Mangelsgården.

Opprettelsen av dollhuset ble til stor ulempe for arbeidsanstalten. Det økende antall sinnssyke gjorde det nødvendig å legge beslag på mer plass enn det rommet som opprinnelig var tiltenkt dollhuset. Snart oppsto spørsmålet om å utvide dollhuset, og i 1835, da påbyggingen var fullført, hadde dollhuset tjue rom med plass til litt over tjue syke, men uten adgang til å skille kvinner og menn. Det skulle heller ikke gå mange år før Kristiania igjen måtte tinge plasser i Oslo hospital.

"... forefalder stadigen de største Uordner"

På 1800-tallet begynte man å stille spørsmålstegn ved hvordan mentalt avvikende folk ble behandlet i Norge. I 1825 ble det, som tidligere nevnt, opprettet en kommisjon under ledelse av Fr. Holst som skulle undersøke de sinnssvakes kår i Norge.

Holst-kommisjonens arbeid endte med en rapport, som i psykiatrihistorien regnes som forløperen til den beretningen som legen Herman W. Major utarbeidet i 1840-årene om behandling og forpleining av de sinnssyke i Norge. Majors beretning inneholder blant annet en beskrivelse av forholdene ved dollhuset i Mangelsgården, som var langt fra tilfredsstillende.

Pasientene ble som regel holdt "innesluttede i det usunde Locale uden al Sysselsættelse". Det fantes to gårdsrom som var beregnet for de syke, men disse var fulle av stein og grus, slik at de ikke kunne benyttes. Oppasserne ble valgt blant arbeidslemmene, og dette tjenerpersonalet som ifølge Major besto av "Løsgjængere og Dagdrivere", hadde full adgang til de syke av begge kjønn. "Som Følge heraf", skriver Major, "... forefalder stadigen de største Uordner, Drikk og andre Udsvævelser". Til alt overmål hadde man tillatt seg å "... forlægge Strafcellen for Arbeidslemmerne og Værelset, hvor Byens Drankere underkastes Behandling, dertil, og derved fuldkommen sammenblandet de Syge, der ere anbetroede til Forpleining og Helbredelse, med det værste Udskud af Befolkningen".

På bakgrunn av nye undersøkelser, utarbeidet Major et forslag til lov om sinnssykes behandling og forpleining. Den ble vedtatt av Stortinget i 1848. Loven var etter datidens forhold preget av respekt for sinnssykes menneskeverd. Den slo fast at det offentlige pliktet å sørge for de sinnssyke, og innførte ordningen med kontrollkommisjoner som skulle overvåke pasientenes rettigheter og tarv. Legene skulle forestå behandlingen og foreta en "passende" vitenskapelig klassifikasjon av de syke. Både private og offentlige asyler skulle autoriseres av det offentlige.

Kongelig autorisert asyl

Straks sinnssykeloven var et faktum, anmodet fattigkommisjonen doktor Major og doktor Peter Emanuel Winge om å besiktige dollhusets lokaler og komme med forslag til forandringer. Sistnevnte var ansatt som lege ved arbeidsanstalten og dollhuset. I mars 1849 la Major og Winge la fram et forslag som dels gikk ut på endringer ved den gamle bygningen, dels på å oppføre en fløybygning på to etasjer med fire værelser for "voldsomme og urolige eller ureenlige og besværlige Syge". Innstillingen ble vedtatt av representantskapet i april, og arbeidet skulle være ferdig innen utgangen av august.

I 1850 fikk dollhuset i Mangelsgården kongelig autorisasjon som Christiania kommunale Sindssygeasyl. Institusjonen begynte som asyl for sinnssyke menn, men to år etter sto den nye kvinnefløyen ferdig og ble autorisert. De kvinnene som var "undergivne Cuur i Oslo Sindsygeindretning" i Gamlebyen ble nå overført til asylet i Mangelsgården. I 1862 ble asylet ytterligere utvidet og var dermed i stand til å ta inn godt over hundre pasienter.

Imidlertid hadde staten reist et moderne asyl på gården Gaustad i Vestre Aker. Dette sto ferdig i 1855, og allerede ved åpningen tok Gaustad imot pasienter fra Mangelsgården som ikke hadde hjemstavnsrett i byen. Etter hvert tok også i mot ikke rent få pasienter med hjemstavnsrett i byen som byens eget asyl ikke hadde plass til. Framfor alt fikk Gaustad betydning for byens asyl når man sammenliknet de to institusjonene: det mer "comfortable Statsasyl og det tarveligere Communeasyl". Det så en tid ut som asylet på Gaustad skulle føre til at byens asyl ble nedlagt.

Jomfruer og dimitterte slaver

Hvem var så de sinnssvake som ble tatt inn i asylet i Storgata 36? I 1840 er det registrert totalt 34 sinnssvake – 18 kvinner og 16 menn – i byens asyl. De kom fra alle samfunnslag: Her er jomfruer og "piger", enker og en vekterkone og blant mennene finner vi bl.a. en løytnant og en barber, en skomaker, en bokbinder, en boktrykkersvenn, en arbeidsmann og to bondedrenger samt to dimitterte slaver. For enkelte er det oppgitt verge, andre betales av Akers fattigvesen. Både arbeidsmannen og barbereren er tvangsinnlagt.

Ellers var det mange utenbys pasienter i asylet og ikke så rent få utlendinger, særlig dansker og svensker. I 1852 ble det til og med innlagt en russisk baron, som døde i asylet i 1863. I 1850-årene var antallet velsituerte på retur, da disse ble sendt til dr. Jessens asyl i Schleswig hvor dr. Major hadde studert. Dette tok imidlertid slutt, og folk av embetsklassen står oftere oppført side om side med gode håndverkere, sjøfolk og arbeidere.

Opium og "forlængede Bade"

Hva slags behandling ga man de sinnssyke på midten av 1800-tallet? De første psykiaterne så svært bredt på begrepet terapi. Ved å internere de sinnssyke på asyl kunne hele tilværelsen deres integreres i et døgnkontinuerlig opplegg hvor orden ble det fremste terapeutiske prinsippet. Første utgave av husordensreglene for Gaustad asyl viser hvor stor vekt man la på å innføre i asylet den ro og orden, den hygge og fred som var høyst nødvendig, om det skulle virke etter sin bestemmelse. Husordensreglene skulle legge for dagen den kjærlige streben for ulykkeliges beste, samtidig som de skulle være det "ubetvingelige Fatum1, for hvilket enhver selv den inden Asylet enevældige Direktør ubetinget maa bøie sig".

Videre gir årsberetningen av 1856 fra Gaustad asyl et godt innblikk i datidens behandlingsmetoder. I følge beretningen betraktet man "Mennesket som en Enhed" og det var derfor ikke var lett å skille den psykiske behandlingen fra den fysiske behandlingen. Hovedmidlet mot melankoli var opium, mens hovedmidlet mot mani var såkalte "forlængede Bade". Disse badene ble gjerne benyttet slik at pasienten ble lagt i et kar som var forsynt med lokk, hvor bare hodet stakk over lokket. Her lå pasienten i 26-28 graders vann med "kolde Omslag eller kolde Overgydninger over Hovedet". Badet varte fra én til åtte timer en gang om dagen.

Helt ut i 1880-årene pleide også overlege P. E. Winge ved byens asyl å "overgyde" pasientene med vann som et straffemiddel. Det var derfor ikke bare snakk om kur, men like mye om oppdragelse. Denne "kaldtvannsterroren" var utbredt i asyler både i Europa og i Amerika på denne tiden, men hadde lange tradisjoner bakover. Men for Winge var det å sysselsette pasientene en vel så viktig del av behandlingen for å oppnå helbredelse. Pasientene drev med kurvbinding, snekker- og dreierarbeid, skomaker- og hanskemakerarbeid, sigarrulling (!), karding og strikking, søm, husarbeid og gårdsarbeid. Det var også pasienter som var kusker for asylet og kjørte overlegen når han skulle ut i byen.

Fra Kristiania til Dikemark

Etter hvert som tiden gikk, viste det seg at det var lite lønnsomt stadig å reparere den gamle anstalten i Mangelsgården. I 1874 framsatte overlege Winge for første gang tanken om å bygge et nytt asyl med plass til 150 pasienter og med mulighet til senere utvidelser. Men tiden gikk uten at noen ting skjedde. I et brev til fattigkommisjonen høsten 1891 gjorde så Winge et siste framstøt for å få et helt nytt asyl. Brevet sto på sakslista til møtet i fattigkommisjonen 20. oktober 1891, men forhandlingsprotokollen viser at man vedtok å utsette saken til et seinere møte.

Winges forslag må likevel ha vunnet fram, for byggekomiteen som ble valgt i 1892 for det nye sykehusanlegget på Ullevål, fikk også i oppdrag å forberede oppføringen av et nytt sinnssykeasyl. Planen om et sinnssykeasyl på Ullevål ble imidlertid forlatt, og i 1898 vedtok bystyret å kjøpe gården Dikemark i Asker for å reise et asyl etter det såkalte kolonisystemet: En rekke små avdelinger spredt rundt på et gårdsbruk med et sentralanlegg som samlende midtpunkt. I 1901 ble den egentlige byggekomiteen valgt og arbeidet satt i gang samme år. I 1905 åpnet mannsavdelingen, og de mannlige pasientene ble overflyttet dit. Kvinnene var tilbake i Mangelsgården, men i 1908 kunne også disse flytte ut til den nye kvinneavdelingen på Dikemark. Asyltiden i Storgata var over. De sinnsyke var fjernet fra byen.

Etter hvert skulle psykiatrien utvikle flere behandlingsformer, og innleggelse i asyl ble ikke et nødvendig ledd i behandlingen. Det ble opprettet en åpen psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, og etter siste krig ble poliklinisk behandling tatt i bruk for et stadig større antall pasienter. På 1970-tallet begynte desentraliseringen av den psykiatriske helsetjenesten, og i 1996 ble både Gaustad og Dikemark nedlagt som selvstendige institusjoner. Antallet sengeplasser var da redusert til nær en fjerdedel i løpet av en tjue års periode.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Sinnssykeasylet: Journal over sinnssvake i asylet 1. juli 1840

Fattigkommisjonen, forhandlingsprotokoll I 1891

Trykte:

Kommunale aktstykker, bind. 2, Dokumenter 1911

Blomberg, Wenche: "Om utviklingen i synet på behandlingen av de gale" i Historisk tidsskrift 3/2000.

Lund, Bernt H.: Beretning om Oslo kommune for årene 1948- 1986, Oslo 2000

Mamen, Hans Chr. (red): Dikemark sykehus 1905-1955 (Oslo 1955)

Semmingsen, Fischer og Berg: Oslo Hospitals historie (Oslo 1939)

Skålevåg, Svein Atle: "Om psykiatri og konstruksjon av sinns- sykdom i asylets æra" i Historisk tidsskrift 3/2000.

Sprauten, Knut: Oslo bys historie, bind II 1536-1814 (Oslo 1992).

TOBIAS 3/2002