Fra utsetting til integrering -
Omsorgen for de psykisk utviklingshemmede

Fram til 1870-tallet var omsorgen for de psykisk utviklingshemmede utelukkende foreldrenes svøpe. I løpet av en hundre års periode fram til 1970 ble den et offentlig anliggende. Omsorgen ytret seg i form av såvel opphold og pleie som tilpasset opplæring og et skoletilbud. De reformene dette innebar, var imidlertid i stor grad kjempet fram av de utviklingshemmedes foreldre.

Psykisk utviklingshemmede har alltid eksistert, men de ble ikke gjenstand for noen offentlig oppmerksomhet i Norge før godt ut på 1870-tallet. Vel hadde nok en og annen "tulling" eller "tomsing", eller hva nå folk valgte å kalle dem, vært til allmenn sjenanse eller forlystelse også tidligere. Men i den grad vedkommende ble ofret offentlig oppmerksomhet var det nok helst som ordensproblem. Oppmerksomheten ble vel da heller ikke av den mest omsorgsfulle sorten.
I det førindustrielle samfunnet var imidlertid dødeligheten så høy – især barnedødeligheten – og fattigdommen så dyp hos de breie lag av folket at vanskjøtselen nok sørget for at de aller fleste av "våre små søsken" raskt fikk forlate denne verden. Utover på 1800-talet ble den dypeste fattigdommen avskaffet. Samtidig skjedde det en rask utvikling innen helsevesenet, slik at dødeligheten sank, særlig for de yngste årsklassene. Dette medførte at antallet utviklingshemmede som overlevde småbarnsalderen økte dramatisk. Samtidig ga også samfunnsutviklinga muligheter til å sette i verk tiltak til beste for disse og deres foreldre. Men det skulle bli en lang vei å gå.

Bortgjemte og usynliggjorte

Å få et utviklingshemmet barn ble tidligere sett på som en skam. Det resulterte i at man helst gjemte vekk disse barna. Man gikk i alle fall ikke med dem i det offentlige rom. Når foreldrene døde eller ikke orket å ta hånd om barna selv, ble de i regelen plassert hos en forpleier på landet. Hvis det fantes pårørende som hadde midler, måtte de betale alt hva dette kostet. Ellers skjedde forpleiningen på fattigvesenets regning.

Denne usynliggjøringen gjorde at myndighetene lenge ikke ble oppmerksomme på situasjonen for disse barna og deres foreldre. I det hele var de utviklingshemmede en ikke-sak for kommunen før etter siste krig. I 1950 skriver Sosialrådmannen at nærmere fire hundre utviklingshemmede var plassert hos forskjellige private forpleiere, omlag ett hundre på Emma Hjorts hjem i Bærum, og seks på Klæbu pleiehjem i Trøndelag. I tillegg kom en del som var plassert på barnehjem og pleiehjem.

En komité, som ble satt ned året før for å utrede byggingen av et kommunalt åndssvakehjem, opererte imidlertid med noe høyere tall: 102 i statens anstalter, 21 på forskjellige pleiehjem i Aker, fem på Røde Kors åndssvakehjem, åtte i barnehjem og 463 i privat familieforpleining. Komitéen uttalte at en vesentlig del av klientene var "mindre hensiktsmessig anbrakt."

Ingen politisk sak

I 1938 ble det opprettet en arbeidsstue med plass til tolv utviklingshemmede barn i Normannsgata 8. En privat komité sto for driften, og en testamentarisk gave hadde gitt den nødvendig startkapitalen. Kommunen var ikke på noen måte involvert i dette tiltaket. Fram til etter siste krig begrenset kommunens ansvar seg til livsopphold for de klientene familiene ikke klarte eller orket å ta hånd om. Men også på dette området begynte man nå å tenke på nye måter.

11. mars 1948 satte Oslo formannskap ned en komité for å utrede om kommunen skulle opprette en egen institusjon for pleie av "åndssvake". Etter et drøyt års arbeid kom komitéens innstilling. Det syntes klart at Sosialdepartementet ikke ville gå inn for at staten skulle bygge og drive slike institusjoner, men at de ville refundere fire tideler av driftsutgiftene, slik de gjorde med de sinnsyke, og at de ville gi bidrag til kommuner som bygget.

Skolehjemmet Toftes Gave på Helgøya var nylig vedtatt lagt ned, og kommunen ville dermed sitte med en bygningsmasse de vanskelig kunne finne anvendelse til. Komitéen foreslo derfor at stedet skulle bygges om til "åndssvakeanstalt" for Oslo. Forslaget gikk glatt gjennom, og i 1951 kunne Toftes Gave ta imot sine første omlag 55 beboere. Det ble opprettet et eget kommunalt utvalg for tilsyn med stedet, som i 1954 fikk mandatet utvidet til hele den kommunale åndssvakeomsorgen i Oslo.

I disse årene skjedde det mye. Røde Kors hadde fått i gang et daghjem for utviklingshemmede barn i Maridalsveien 78 og et hjem for ungdom på Grime i Søndre Land. I 1950 ble "Støttelaget for åndssvake" opprettet, og denne foreningen skulle etterhvert gjøre en stor innsats både for å synliggjøre situasjonen for de utviklingshemmede og deres familier og med å samle inn midler til bruk i arbeidet for disse. En tilsvarende forening for "svakt begavet ungdom" hadde eksistert i København helt siden 1915, og allerede i 1930 arbeidet en komité for å få opprettet et arbeidshjem for slike i Oslo. Resultatet ble ei vevstue med filleryeproduksjon på Kampen skole, hvor et drøyt tyvetalls tidligere særskoleelever fikk plass.

Støttelagets fokus var imidlertid ikke rettet mot "sinkene", de lett tilbakestående, men mot det tyngre klientellet, og dets første store prosjektet var å få bygd et daghjem og observasjonshjem for barn. Oslo kommune stilte en tomt til disposisjon på Nordre Åsen, og en privat donasjon sikret finansieringen av det første bygget. I september 1953 kunne Ragna Ringdals daghjem og poliklinikk åpne portene for hele åtti barn.

Planene for åndssvakeinstitusjoner kom opp i Formannskapet 10. desember 1954. I dag ville en slik sak åpenlyst ha havnet i Bystyret, men den gang var ikke dette noen politisk sak. De eneste sakene vedrørende åndssvakeomsorgen som kom til Bystyret var garantiene til Støttelaget og de eiendomskjøpene kommunen måtte gjøre for å få bygd institusjonene. Byggebevilgningene kom som en del av kommunens budsjett, og ble ikke gjenstand for debatter.

Dette var forsåvidt ikke unikt. I det store og hele var sosialomsorgssakene ikke gjenstand for noen brei politisk drøfting før man på 1980-tallet begynte å stille spørsmål ved ideene om "velferdsstaten". Man så vel denne typen saker som rent praktiske organiseringer av tiltak man var forpliktet til å administrere, og utgiftene lå heller ikke på dette tidspunktet an til å bli noen alvorlig byrde. Sektoren har da heller ikke senere vært gjenstand for de store politiske uoverensstemmelsene, selv om utgiftenes andel av hele sosialbudsjettet stadig økte.

I 1960 la de åndssvakeomsorgen beslag på to av de i alt 145 millioner kroner som gikk med til sosiale formål. I 1970 krevde de psykisk utviklingshemmede 25 av 458 millioner, og i 1980 118 av 1 657 millioner. Sammen med vanføre- og alkoholistomsorgen var omsorgen for de utviklingshemmede da overført fra sosial- til helsesektoren, slik at tallene må tas med litt forbehold. Men i prosentandel er det i alle fall en utvikling fra halvannen til over syv prosent av sosialutgiftene i løpet av tyve år. De utviklingshemmede ble synlige rent budsjettmessig, men også på mange andre måter.
Støttelaget arbeidet bevisst for å gjøre de utviklingshemmedes situasjon allment kjent, og de ville kjempe vekk den ofte inngrodde oppfatningen av at mange av disse var "ikke dannelsesdyktige". Røstad offentlige skole opprettet et musikkorps for elevene allerede på 1960-tallet, senere er Torshov-korpset her i Oslo blitt et kjent og populært innslag i bybildet. Teatergruppa ved Ragna Ringdals daghjem har reist omkring med "Folk og røvere", og Dissimilis-grupper har dukket opp over hele landet. Selvsagt har disse tiltakene vært viktige opplærings- og miljøtiltak ved skolene og daghjemmene, men betydningen de har hatt for politikken på denne sektoren, ved at de har synliggjort de utviklingshemmede, skal heller ikke undervurderes.

Institusjonenes tidsalder

I sin innstilling til formannskapet i 1954 mente Sosialrådmannen at Toftes Gave lå for langt fra byen til å være egnet som sentralinstitusjon. Det var vanskelig å skaffe betjening, og reisen dit var lang og besværlig for de pårørende. Han gikk derfor ikke inn for noen større utbygging der, men at stedet skulle benyttes som hjem for voksne klienter. I stedet foreslo han å ta i bruk barnehjemmet på Orkerød ved Moss som hjem for åndssvake barn. Stedet eides av frimurerne, men hadde vært leid av kommunen siden 1947.

Staten hadde i lengre tid presset på for at Oslo skulle ta tilbake sine klienter på Emma Hjort, og det synes som om det ikke lenger var klienter fra Oslo der på midten av 1950-tallet. I stedet hadde hadde kommunen i noen år leid plasser på Bjerka på Grorud og siden 1948 på Nordre Grime gård. Siden 1953 hadde Oslo kommune retten til å besette alle plassene på Nordre Grime etter som de ble ledige. For tiden var snaut halvparten av klientene der fra Oslo.

Formannskapet sluttet seg til Sosialrådmannens plan. Orkerød ble kjøpt og bygd om, og høsten 1958 sto stedet klart til å ta imot ca. tredve utviklingshemmede barn. De klientene som var i ungdomsårene skulle få plassene på Nordre Grime, eller Grimebakken som institusjonen etterhvert ble kalt, og Toftes Gave skulle bygges ut så stedet fikk kapasitet til å ta imot behovet for voksenplasser. Hver institusjon skulle altså ha sin type klientell. Å sortere, kategorisere og systematisere var en del av tidens ideologi. I praksis ble imidlertid få klienter flyttet fra Grimebakken til andre institusjoner.

I samme sak ble det også gitt klarsignal til videre utbygging i Støttelagets regi på Nordre Åsen. Planene gikk ut på en poliklinikk og seksti internatplasser for barn. Idag kalles hele anlegget der Nordre Aasen Habiliteringssenter for barn og ungdom og har 113 internatplasser. I tillegg kommer Ragna Ringdals daghjem og skole. Filialavdelinger finnes i Kapellveien 6 og på Solhaug i Ski. Disse institusjonene er organisert i form av stiftelser.

Toftes Gave, Grimebakken, Nordre Aasen og Orkerød var fra 1950-tallet til reformene på 1990-tallet de store institusjonene for Oslos utviklingshemmede. I tillegg kom Vestre Haugen behandlingssenter, som ble drevet av Oslo Sanitetsforening. Utbyggingen av dagsentre medførte dessuten at en økende andel kunne bli boende i familiens omsorg, samtidig som utplasseringen til private forpleiere falt bort. Samtidig skjedde en profesjonalisering av pleien i form av at det ble utdannet vernepleiere ved Emma Hjorths hjem og i regi av Støttelaget.

I 1958 ble det opprettet en administrasjon for institusjonene for de utviklingshemmede, kalt "Felleskontoret for åndssvakeomsorgen i Oslo". Dette var imidlertid ikke kommunalt, men resulatet av et samarbeid mellom stat, kommune og støttelaget. Administrasjonen av de to rent kommunale institusjonene lå til Sosialrådmannens kontor. Først i 1970 ble sektoren organisert i form av en kommunal etat, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede – HVPU. Dette medførte at fokus etter hvert ble flyttet fra oppbyggingen av de store institusjonene til satsing på mer varierte boligformer. Planene om å bruke det tidligere sanatoriet på Vardåsen til en nye sentralinstitusjon løp derfor ut i sanden, mens antallet plasser i vernede boliger økte.

Ved årsskiftet 1990/1991 ble etaten lagt ned. Hele ansvaret for klientene ble overført til den bydelen de var bosatt i. Samtidig var kommunen, gjennom et stortingsvedtak, pålagt å avvikle de store sentralinstitusjonene og skaffe klientene egnede boforhold i deres hjemlige miljø. For mange som hadde bodd for eksempel på Helgøya eller i Søndre Land i årevis ble det en tøff omstilling plutselig å bli plassert i et bokollektiv et sted i Oslo. I ettertid har det vært påpekt at reformen kanskje ble gjennomført litt for raskt og dogmatisk. Noe av det "tyngste" klientellet må rett nok fortsatt holdes i tradisjonell pleie, men antallet institusjonsbeboere ble redusert fra 415 i 1989 til 57 i 1993. I nyere statistikk kalles dette "boform med heldøgns pleie og omsorg", og et snaut hundretall klienter er plassert der i dag.

Skoler for "sinker" og "idioter"

Mens kommunen lenge var nærmest helt fraværende i omsorgen for de utviklingshemmede, fantes det flere statlige tiltak, og de første hadde oppstått på 1870-tallet.

I 1876 opprettet Hans Hansen et institutt på løkka Vestheim på Frogner. Dette var nærmest en spesialskole, og tok seg av barn med moderat utviklingshemming. De lettere tilfellene fantes det muligheter for i særklassene i almueskolen. 24. juli 1874 vedtok Kristiania formannskap å bevilge kr 100,- pr. måned til særskilt undervisning av "abnorme børn", så som tunghørte, stammende, lespende og "aandssløve". Hensikten var å føre dem over i alminnelig skole etter hvert, og for det store flertallet, hvor det ikke sto på selve åndsevnene, lykkes da også det.

Med tiden ble denne undervisningen lagt om slik at "sinkene", som de lettere utviklingshemmede vanligvis ble kalt, ble plassert i egne klasser. I 1900 ble Sarsgata og Ullevålsveien skoler opprettet for å huse disse klassene. De lettere utviklingshemmede, som man kunne få fram til konfirmasjon, ble kommunenes ansvar, mens de "åndssvake" ble statens.
Hansens medhjelper, Johan Anton Lippestad, kjøpte i 1877 Torshov gård. Året etter kunne han åpne sitt institutt der, med skole og internat for jenter. Også her var det i utgangspunktet foreldrene som skulle betale for oppholdet, og kommunen, det vil si fattigvesenet, kom bare inn dersom de ikke hadde mulighet. I 1886 var seksten gutter og femten jenter plassert på instituttene på fattigvesenets regning.

I 1882 flyttet Hansen guttene til Lindern, og institusjonen fikk navnet "Lindern institutt". På folkemunne ble stedet imidlertid bare kalt "idioten", og det navnet henger fortsatt ved det gjenværende grøntområdet.

Lover om spesialskoler kom i 1896 og 1915, og disse slo fast at åndssvakeskolene skulle være statlige, men at kommunene måtte betale reise- og oppholdsutgifter. Staten tok derfor over begge institusjonene i 1899. I 1903 ble Lindern institutt flyttet til Røstad ved Levanger, og Torshov ble skole for både gutter og jenter fra østlandsområdet. Den gikk i mange år under navnet "Torshov offentlige skole", men heter i dag offisielt "Torshov kompetansesenter for barn og unge voksne med sammensatte lærevansker".

Særskoler ble åndssvakeskoler

Siden slutten av 1800-tallet hadde altså barn med lett eller moderat utviklingshemming blitt undervist på særskolene Ullevålsveien og Sarsgata. Det noe tyngre klientellet ble plassert på de statlige åndssvakeskolene, og det tyngste ble bare satt ut til forpleining hos private eller på institusjoner, hvor det ikke ble gitt noen form for undervisning.

Etter hvert synes færre osloelever å ha benyttet de statlige åndssvakeskolene, samtidig som de to kommunale særskolene fikk et tyngre klientell. I et brev til Oslo skolestyre fra Torshov offentlige skole i 1943 oppgis det at skolen da bare hadde 24 elever fra Oslo. Og så tidlig som i 1924 klagde skolestyrets undervisningskomité over at det var vanskelig å få oslobarn opptatt der, da "... direktøren for abnormskolene, i hvis haand det ligger at henvise elever til disse skoler, følger en betragtning, som ikke synes å være i overensstemmelse med lovens principper og som strider avgjort mot det syn Kristiania skolemyndigheter har om disse spørsmål. Han synes nemlig at hevde, at for Kristiania kommune, som har indrettet særskoler for mindre begavede elever, er aandssvakeskoler stort set overflødige." Resultatet var ifølge komitéen at abnormskoleloven var "... paa vei til at bli avskaffet for Kristiania, hvad aandssvake angaar." Direktøren for abnormskolene kunne bare svare at disse skolene var fylt til siste plass og vel så det.

Når ganske svake elever ble henvist til de kommunale særskolene, skapte selvsagt det problemer. Særskolene hadde et pensum og svært begrensede muligheter til individuell opplæring, i motsetning til de statlige åndssvakeskolene. En komité for å utrede Oslos særskoler, ledet av Olav Kirkhorn, la fram sin innstilling i februar 1938. Og den går rett på sak i sin beskrivelse av situasjonen på Ullevålsveien og Sarsgata:

Den som har fulgt med særskolens utvikling de siste 25 år må nødvendigvis ha lagt merke til at elevmaterialet gradvis og sikkert har gått nedover – kvalitativt. Dette har medført at arbeidet er blitt tyngre, motviljen fra foreldrene når det gjelder overflytting større, og samtidig er elevantallet i klassen øket. På papiret fra 12 til 15 elever pr. klasse, hvilket vil si 25%.
Samtidig er mangelen på et sted for de laveststående barn blitt mere følelig. Når et barn ikke kan følge med, d.v.s. ikke er utviklingsdyktig – er det ingen annen utvei enn å skrive det ut. Tanken på hvilken tilværelse der venter et slikt barn – som ikke engang kan nyttiggjøre sig særskolen – gjør at man kvier sig for at sette dette på gaten, man beholder det lengere enn forsvarlig – ofte til stor ulempe og skade for særskolen i alminnelighet – og for klassen i særdeleshet.

Foreldre som kommer med sine barn til særskolen er gjerne opskaket og nærvøse. Når de så kanskje blir omringet av disse laveststående og vet at deres barn skal ferdes sammen med disse – blir de i mange tilfeller rent fortvilede.

Konflikter mellom skolemyndighetene og foreldre som nektet å sende sine barn til særskolene var da også nærmest dagligdagse. Resultatet var da ofte at barnet ble holdt hjemme. Om ikke noe annet, så burde i alle fall barnets motivering for skolegang få en skikkelig knekk etter slike episoder. På den bakgrunn ble det i 1941 startet forsøk med hjelpeklasser i 1. klassetrinn. Etterhvert ble dette vanlig på alle klassetrinn, slik at de "svakt begavede" dermed slapp særskolene. Men dermed ble også elevmaterialet i særskolene enda tyngre.

En undersøkelse av særskoleelevene fra 1939 er gjengitt i et brev fra skoleinspektøren i 1941. Den viser at hovedtyngden av disse hadde en intelligenskvotient mellom 65 og 80. Svært få hadde under 50. I 1938 kom det opp et forslag om å legge om ordningen av særskolene, slik at de mest tilbakestående ble undervist i Ullevålsveien skole og de øvrige på Sarsgata, men i skolestyret ble forslaget lagt til side i påvente av en fullstendig omordning av hele særskolevesenet. Men så kom krigen, og alle reformer ble stilt i bero.

Skole for alle

Synet på de utviklingshemmede, som ligger i komitéuttalelsen fra 1938, vitner om en i dag nokså fjern nedlatenhet. Men helt fram mot siste krig kunne Fattigvesenets sinnsykeinspektør, som kommunens sakkyndige, uttale seg om enkelte elever med formuleringer som "uskikket for undervisning".

Overlæreren for særskolene, Anne Margrethe Hansen, skriver i 1935 at man før hennes tid ofte lot slike barn bli gående i særskolen, men at hun skrev ut de "... som efter en tilstrekkelig prøvetid ..." ikke hadde lært å lese. Hun beklaget sterkt at man ikke hadde noe annet tilbud enn plassering på statens pleiehjem, bedre kjent som Emma Hjorth. Tre år tidligere hadde hun foreslått at kommunen skulle opprette en kombinasjon av barnehage og arbeidsstue for disse, og i 1936 gikk dette gjennom i skolestyret.

Dette kan vanskelig forståes annerledes enn at de kommunale særskolene var blitt helt parallelle til de statlige skolene hva klientell angikk. De ga imidlertid bare et tilbud til de med evner til å mestre lesingen og regningens kunst. For de mer tilbakestående fantes ikke noe undervisningstilbud, bare tilbud om plassering – eller bent fram oppbevaring.

I løpet av mellomkrigstida og særlig årene etter krigen skjedde det imidlertid en gradvis utvikling av et undervisningstilbud også for disse. Korrespondanse mellom Oslo skolestyre og Emma Hjorths hjem i 1948 tyder på at ordnet undervisning da var blitt innarbeidet der. På Orkerød ble det også organisert undervisning fra starten av.

Folkeskoleloven av 1959 slo fast at retten til undervisning også gjaldt de som ikke kunne gå verken i alminnelig skole eller på spesialskole, som man nå omdøpte særskolene til. I et skriv fra departementet i 1962 het det at det i de aller fleste tilfellene var grunnlag for en utvikling av evner og ferdigheter. Derfor mente man at det i "... den utstrekning en spesiell tilrettelagt skoleundervisning kan være med å hjelpe frem en slik utvikling ...", ville det være "... berettiget å sette lærekrefter inn." I en innstilling fra april 1970 kunne derfor skoleinspektør Solveig Rasch skrive at undervisningen innen åndssvakeomsorgen hadde vært "... i sterk utvikling de senere år".

Høsten 1969 ble det opprettet en stilling som skolestyrer for skolene under åndssvakeomsorgen. Men med nærmere to hundre elever, som ble undervist i små grupper, spredt fra Orkerød til Helgøya og Søndre Land, ble det imidlertid vanskelig for vedkommende å lede det hele. Allerede året etter kom det derfor til førstelærerstillinger på Ragna Ringdal og Grimebakken. I tillegg ble antallet lærerstillinger økt betydelig, og det ble forutsatt at noen av disse skulle dekkes av logopeder, de øvrige av spesialpedagoger. Fra nyttår 1976 ble det ansatt egne rektorer ved skolene på Orkerød og Grimebakken.

Integrering i skolen

Perioden med institusjons- og spesialskolebygging ebbet ut samtidig som det skjedde flere viktige lovendringer. Grunnskoleloven av 1969 knesatte som en viktig målsetning at alle elever skulle gis et fullverdig tilbud i den vanlige skolen. Forskjellige former for hjelpe- og støttetiltak der skulle erstatte utsorteringen av de svakere elevene. I tråd med dette ble spesialskoleloven opphevet i 1976.

Når disse reformene etterhvert ble satt i kraft, medførte de at både de statlige og kommunale spesialskolene ble kraftig nedbygd, og at ikke bare de tidligere særskoleelevene, men også en del barn man tidligere ville karakterisere som "ikke dannelsesdyktige" har plass i den ordinære skolen i dag. I Oslo er allikevel spesialskolene fortsatt virksomme, og selv om elevtallet nå er atskillig lavere enn for et par tiår siden, tar de fortsatt hånd om en betydelig del av det tyngre klientellet.
I de senere år har også videregående opplæring for utviklingshemmede blitt mer vanlig. Egne klasser for mindre begavede ble opprettet i framhaldsskolen tidlig på 1950-tallet, og en del av opplæringen på spesialskolene hadde som mål å gjøre elevene i stand til å mestre enkle manuelle yrker. I dag gis opplæring i videregående skole også for det en tidligere ville kalle "minst begavede". For det meste skjer dette i egne små klasser, men liksom i grunnskolen forsøker en også her å integrere disse elevene der det er mulig.

Arbeid – en rettighet

Parallelt med oppbyggingen av skoletilbudet skjedde utviklingen av arbeidsplasser. Fra starten av forsøkte man å gi enklere sysselsetting til de arbeidsdyktige klientene. For eksempel var det ved Grimebakken verksteder, stort gartneri og skogsdrift. Vidaråsen landsby i Vestfold var blant prosjektene som viste at med noe hjelp kunne mange psykisk utviklingshemmede langt på vei læres opp til å forsørge seg selv.

Behovet for meningfylt sysselsetting var imidlertid også stort blant de utviklingshemmede som bodde hjemme i familiene. I Oslo var det Støttelaget som tok initiativet til å opprette vernede arbeidsplasser for disse. I 1967 opprettet de AS Fossheim Verksteder med produksjonsvirksomhet i lokaler på Hasle. Virksomheten ble tatt over av Oslo kommune gjennom HVPU, og har siden 1990 vært et selvstendig firma, hvor aksjene dels eies av kommunen, dels av en stiftelse Støttelaget står bak.

Oslo kommunale Produksjon og Tjenester AS oppsto på 1990-tallet som et tilsvarende tiltak i Frelsesarméens tidligere lokaler ved Bryn stasjon. I dag gir disse to virksomhetene til sammen omlag 150 utviklingshemmede arbeid. Andre er sysselsatt direkte i forskjellige tiltak i bydelene.

Utviklingen av et godt og tilpasset tilbud med skolegang og tilpasset arbeid for de utviklingshemmede har vært viktig for å bedre livsvilkårene deres. Ikke bare har de fått et mer meningsfylt liv, men dette har også stimulert dem til en langt større grad av selvstendighet enn man tidligere kunne forestille seg at de kunne innvilges. Rammene for disse reformene har vært lagt av stortingspolitikerne, men det har også vært en dynamikk innen kommunen, ikke bare i Oslo, men også i andre større byer, som har presset på for reformer. Fram til 1960-tallet var disse i regelen begrunnet med hensynet til de sterkere klientene, men over tid skulle de også bli de svakeste til gavn.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:
Skolestyrets forhandlingsprotokoller og sakarkiv
Finansrådmannens sakarkiv
Muntlige:
Asbjørn Lundgård, tidl. styrer ved Grimebakken
Trykte:
Oslo kommunes aktstykker: Beretninger fra Formannskapet
Kommunale håndbøker
Oslo Byleksikon, Oslo 2000
Kristiania kommune 1887 – 1911, Kristiania 1914
Oslo kommune 1912 – 1947, Oslo 1952
Krohg, Hanne H.: "Ullevålsveien skole" i St.Hallvard 3/1998
Lund, Bernt H.: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000

TOBIAS 3/2002