Arkivutdanning i Nederland – noe å lære?

I Nederland finnes det to typer fireårige arkivstudier og det akademiske fagmiljøet utfører arkivfaglig forskning. I Norge tilbys to varianter av korte utdanningstilbud og en rekke kurs. I den grad det drives forsknings- og utviklingsarbeid her, utrettes dette i arkivinstitusjonene og ikke ved utdanningsinstitusjonene.

Av Anne Marit Noraker

Inntil 1995 var arkivutdanningen i Nederland preget av landets arkivmyndigheter. Arkivskolen ("Archiefschool") begynte å tilby undervisning i arkiv allerede i 1919, men studietilbudet som fantes var likevel svært begrenset. Opplæringen gikk over ett år og besto av en kombinasjon av praksis og teori. Elevene fikk undervisning i arkivmetodikk ved arkivskolen en dag i uken og arbeidet de fire øvrige ukedagene i et arkiv, ofte med ordnings- eller katalogiseringsarbeid.

Etter å ha levert og fått godkjent et slags svennestykke i form av et katalogarbeid eller lignende, gikk elevene opp til en statseksamen i emner som arkivistikk, forvaltningshistorie og paleografi (lesing av eldre skrift). Arkivfaglig forskning var det lite av. I stedet innskrenket den faglige debatten seg ofte til enkeltdetaljer om katalogisering og ordning, i følge den nederlandske arkivprofessoren Eric Ketelaar.

Arkivutdanningen ble lagt radikalt om i 1995. Årsaken var at arkivinstitusjonene var i ferd med å miste kontrollen over arkivene i overgangen til nye media. Skulle man klare å bevare informasjon, og ikke bare papirer, måtte arkivinstitusjonene komme i forkant av den teknologiske utviklingen.

Akademisk og yrkesfaglig arkivstudium
Arkivutdanningen ble omgjort til en selvstyrt stiftelse som samarbeider med byens universitet. Arkivskolen, også kalt Institutt for arkivutdanning og forskning, holder til ved Hogeschool van Amsterdam.

Faglig er det arkivdanning og informasjonsvitenskap som står i fokus nå, mens det tidligere var forvaltningshistorie og papirkvaliteter. Instituttet tilbyr to studier som begge går over fire år; ett akademisk og ett yrkesfaglig ("professional").

For å komme inn på den akademiske linjen, må en ha fullført treårig videregående skole. Studiet gir studentene en eksamen som tilsvarer en mastergrad. Det første året er en generell innføring, med historie og andre hjelpefag, deretter kommer selve fagstudiet som går over tre år og som består av ett år med informasjonsvitenskap, ett år med arkivkunnskap og et halvt år til et selvvalgt emne. Til slutt skal studentene arbeide ca et halvt år med en avhandling ("thesis"). Studenter som har en universitetsutdanning fra tidligere, slipper innføringsdelen og det selvvalgte emnet, og tar eksamen etter to og et halvt år. Neste år vil det skje en mindre omlegging, slik at studiet gir en formell grad. I tillegg vil det bli adgang til å ta bachelorgrad.

For å komme inn på fagstudiet, må man ha fullført toårig videregående skole. Utdanningen strekker seg over like lang tid som det akademiske, men er mer praktisk lagt opp. Det generelle innføringsåret kreves også her. Ellers består studiet av informasjonsbehandling (1 år), arkivdanning (1 år), praksisperiode (1/2 år) og prosjektarbeid (1/2 år) i stedet for informasjonsvitenskap, arkivkunnskap, selvvalgt emne og avhandling.

I begge studier fokuseres det på å lære studentene tilnærmingsmåter, ikke teknikker. Man ser det som mer interessant å analysere hva som ligger bak dokumentet enn dokumentet i seg selv. Det vil si at man er opptatt å lære studentene å analysere og sette seg inn i hvilken sammenheng et dokument ble skapt (hvorfor, hva tenkte de som skapte det, osv.) heller enn å lære konserveringsteknikker og å lese gotisk skrift.

Arkivstudiet har i løpet av de få årene det har eksistert, fått stadig større tilstrømning av studenter. I år er det 28 førsteårsstudenter ved den akademiske linjen. Ved fagstudiet har antall elever vært noe færre.

I dag består staben ved den nederlandske Arkivskolen av profesjonelle lærere, og mye av deres tid benyttes til forskning. Blant deres målsetninger er å bygge bro mot andre fag, særlig informasjonsvitenskap. Arkivfaget skal være praktisk orientert og problemløsende, men fagmiljøet ved høyskolen må ikke miste kontakten med arkivhverdagen. For tiden konsentreres forskningen om tre emner: a) arkivdanning ("record management"), b) arkivpresentasjon ("description") som for eksempel katalogkonstruksjon, og c) kassasjonsvurdering ("appraisal").

Staben ved instituttet deltar i og/eller utfører prosjekter i samarbeid med myndigheter, arkivinstitusjoner og private firmaer i både inn- og utland. I motsetning til konsulentfirmaer ønsker de imidlertid ikke å gjøre flere likeartede prosjekter. Oppdragene kan for eksempel være å designe et dokumentbehandlingssystem eller å evaluere ulike katalogsystemer og databaser. Om lag halvparten av publikasjonene dette resulterer i er på engelsk, og alle legges ut på Internett.

I følge Ketelaar vil det alltid være en motsetning mellom praktisk arkivarbeid og de mer teoretiske tilnærmingsmåtene. Like fullt er det viktig å betrakte arkivene som resultater av saksbehandlings- og vedtaksprosesser, og ikke som fysiske gjenstander, understreker den nederlandske arkivprofessoren.

Hva kan vi lære i Norge?
Ser vi på utdanningssituasjonen i Norge, er kurs- og utdanningstilbudet langt høyere i dag enn det var for ti år siden. Arkivarene er vesentlig mer kompetente og de faglige diskusjonene er blitt stadig skarpere og bedre. Det eksisterende tilbudet har i stor grad bidratt til å tilføre kompetanse og yrkesstolthet ved å tydeliggjøre at arkivarbeid ikke er vanlig kontorarbeid.

Samtidig kan det virke som vi ligger noe etter Nederland når det gjelder arkivutdanning. I Norge mangler vi fortsatt en omfattende, kompetansegivende grunnutdanning med vekt på arkiv, rettet mot personer som ønsker å bli arkivarer i arkivskapende virksomheter. Og vi mangler et forskningsmiljø som er uavhengig av arkivmyndighetene.

Studiene som tilbys her i landet er forholdsvis korte. Verken Arkivakademiet eller Universitetet i Oslo tilbyr mer enn 10 vekttall / 30 studiepoeng i arkivdanning, som tilsvarer en halvårsenhet. Påbyggingsenheter er riktignok på trappene, men vil ikke tilsvare store endringer når det gjelder lengde på studiene.

Arkivakademiet, som ble formelt opprettet i 1992, har vært et studium for folk som allerede driver med arkivarbeid. Det er dermed å regne mer som en etterutdanning enn som en grunnutdanning. Studiet er dessuten ikke formelt kompetansegivende ved oppbygging av en grad.

Grunnfag i arkivkunnskap ved Universitetet i Oslo kan benyttes til å bygge opp en grad. Blant dem som fullfører grunnfaget, ender de fleste opp i yrker som har med arkivdanning å gjøre. Men studieplassene er få, og erfaringsvis er det mange som hopper av studiet etter det første halvårets eksamen, som vedrører depotrelaterte og generelle arkivfaglige temaer. Blant disse er det få som ender opp med å arbeide med arkiv. Studentenes muligheter på stillingsmarkedet er jo langt bredere enn innenfor arkivarbeid alene, i og med at studiet ofte inngår som del av en cand.mag- eller cand.philol-grad.

I den grad det drives forsknings- og utviklingsarbeid innenfor arkivfaget her i landet, utrettes dette i arkivinstitusjonene og ikke ved universitet eller høyskoler. Dette har sammenheng med mangelen på et arkivfaglig forskningsmiljø ved landets utdanningsinstitusjoner. Det faglige ansvaret ved de eksisterende utdanningstilbudene ligger i all hovedsak hos Riksarkivet, og flertallet av foreleserne ved studiene kommer også derfra.

Det er verdifullt at Riksarkivet er tungt inne når det gjelder utdanning – både på grunn av det faglige utviklingsarbeidet som er gjort i Arkivverket de senere årene, og på grunn av de lærekreftene som der besittes. Men rent prinsipielt kan det være viktig at et utdanningstilbud på høyskole- eller universitetsnivå står på egne ben. Dette gjelder nok ikke minst med hensyn til videre utvikling og forskning innenfor arkivfaget.

I følge lærere ved den nederlandske Arkivskolen, eksisterer det ikke der noe kurstilbud for arkivarer organisert fra annet hold. I Norge tilbys et mangfold ulike varianter av arkivkurs, arrangert av ulike arkivinstitusjoner og -organisasjoner. Hos oss har dette gitt mange arkivarer mulighet til å øke sin kompetanse og til å etablere et nettverk av personer som har tilsvarende arbeidsområder. På den annen side kan det hende at det er det mangelfulle utdanningstilbudet som har skapt et slikt behov for kompetansegivende kurs her i landet.

Det norske utdanningssystemet ved universitet og høyskoler er for tiden under omlegging. Det kan få store konsekvenser for oppbyggingen av en arkivutdanning. Ved Universitetet i Oslo blir det opprettet en bachelor-grad fra høsten 2003. Samtidig har Høyskolen i Oslo nylig vedtatt en studieplan for et nytt arkivstudium. Hvis Kirke- og utdanningsdepartementet gir bevilgninger, kan det dermed komme i stand en grunnleggende og kompetansegivende arkivutdanning på høyskolenivå.

Kilder:
www.archiefschool.nl
Forf. og Leif Thingsruds notater fra forelesninger 4.-5. juni 2002 ved Hans Scheurkogel og Peter Horsman ved Archiefschool og Eric Ketelaar, professor i arkivvitenskap ved Nederlands vitenskapsfakultet

TOBIAS 2/2002