Storting i Frognerparken

Byplaner det ikke har blitt noe av, er ofte vel så interessante å studere som planer som er blitt realiserte. Planer som er gjennomførte kjenner vi jo resultatet av, mens planer som bare er blitt liggende på tegnebordet og ikke kommet videre, kaller både på fantasi, undring og et lite smil. Hvilken vei hadde eksempelvis byen tatt hvis planene om å bygge et helt nytt stortings- og regjeringsbygg i Frognerparken hadde blitt noe av, slik det ble foreslått på 1950-tallet?

Av Bård Alsvik

På forsommeren 1951 møttes to eldre bekjente på en sosial tilstelning i Oslo. Den ene var den utrettelige rittmesteren Thrap-Jensen, som var svært opptatt av byens regulering og som stadig var fremme i hovedstadspressen med kommentarer og forslag til hvordan byen kunne forskjønnes og utvikles til beste for dens borgere. Den andre var en av arbeiderpressens skarpeste penner, tidligere kommunepolitiker og redaktør Hans Amundsen, som på det tidspunktet var skribent i Arbeiderbladet.

Pukkel på de folkevalgte
Under den hyggelige passiaren de to hadde, glapp det ut av Amundsen noe som vel var ment som en journalistisk flyveidé, mer enn et reelt forslag – tanken om å bygge et nytt Storting med dertil hørende regjeringskontorer bak Monolitten i Vigelandsparken. "Jeg var uforsiktig nok til å lufte denne tanke for vår felles venn Thrap-Jensen", skrev Amundsen i en artikkel høsten 1951, vel vitende om at han sto overfor en mann som hadde skreppa full av store planer og plass til mange flere. Thrap-Jensen falt nemlig pladask for Amundsens idé, og de som skulle ha tak i rittmesteren den sommeren, måtte ta turen til Vigelandsparken der han var å finne med tegneblokk og kullstifter fra morgen til kveld. Den gamle kavalerist hadde nemlig satt seg til hest, klar til å svinge sabelen i kampen for en bedre og vakrere by. Et nytt Storting bak Vigelands monolitt skulle bli en av hans største seire.

Amundsens idé og Thrap-Jensens entusiastiske fadderskap, hadde sammenheng med et par andre planer som var i ferd med å realiseres nede i sentrum av byen. Begge planene handlet om å skaffe gode arbeidsforhold for de folkevalgte, for regjeringen og departementene. Alt for lenge hadde landets folkevalgte slitt under trange forhold på Løvebakken. Samtidig este det byråkratiske apparatet ut. Nye departementer overtok for gamle, og et økende antall ansatte tok plass i de ulike administrasjonen for å løse de oppgavene som det stadig mer komplekse samfunnet påtvang makthaverne. Dersom politikerne og dens administrasjoner skulle kunne skjøtte sitt daglige kontorarbeide i nærheten av maktens sentrum, måtte det bygges nytt og romslig.

Stortinget hadde allerede besluttet å bygge på den gamle stortingsbygningen med en kontorfløy ut mot Akersgata. Den nye fløyen brøt imidlertid fullstendig med stortingsbygningens opprinnelige stil. Det var en modernistisk påbygning som falt mange tungt for brystet og skapte debatter i pressen. Mindretallet, utgått fra Arbeiderpartiet med Trygve Bratteli i spissen, kalte vinnerutkastet for en "stygg pukkel", og foreslo heller bygging av en helt ny stortingsbygning som skulle stå ferdig til 150-års-jubileet for grunnloven i 1964.

Forslaget til hvor regjeringen skulle gjøre av seg var imidlertid en langt mer omstridt og betent sak. Et gammelt forslag fra 1890-årene, om å bygge et nytt regjeringsbygg i det såkalte Empirekvartalet, ble hentet fram igjen og pusset støv av. Denne planen forutsatte riving av hele kvartalet. I 1906 sto den første fløyen av et stort H-formet kompleks ferdig, men dette hadde skjedd uten at noen av husene ble revet. I 1939 utlyste man ny konkurranse som også forutsatte riving, men krigen satte et foreløpig punktum for saken.

Empirekvartalet besto av fire bygninger i såkalt empire stil. Her hadde landets første Rikshospital hatt hus, og en av bygningene, den såkalte Fødselsstiftelsen, var den senere så kjente byarkitekten Chr. H. Grosch’ første offentlige bygning. Hele kvartalet var vernet i henhold til Lov om Bygningsfredning av 1920, men likevel så det i 1951 ut til å være politiske flertall for å bygge et nytt regjeringsbygg akkurat der.

Monolitt bak en skjev ås
Når både saken om Stortingets tilbygg og saneringen av Empirekvartalet så ut til å være tapt, gjaldt det å komme med et motforslag som var så godt at ingen kunne si nei til det. Thrap-Jensen mente at Amundsens idé holdt mål i så måte. Et nytt stortings- og regjeringsbygg ville redde den gamle stortingsbygningen fra den "stygge utvekst" og Empirekvartalet fra en total sanering. Ti millioner som var bevilget til kontorfløyen i stortingsbygningen, ville dessuten kunne skytes inn i prosjektet og gi det en god start.

Etter en lang sommer med planlegging og konferering med arkitekter, gikk Thrap-Jensen med brask og bram ut i VG der han presenterte sine planer. Avisen omtalte den som "storslagen og original", og lot rittmesteren slippe til med sine visjoner: "Står man i hovedporten på Vigelandsanlegget ved Kirkeveien og ser vestover, prosjekterer Monolitten seg mot en skjev åslinje (Ullernåsen). Den mangler fullstendig en bakgrunn som kan fremheve den vakre silhuett. Å anbringe et nytt storting flankert av regjeringsbygninger på den langstrakte vidunderlige krets hvor livshjulet nu er plassert og fortsatt vil bli stående, vil i høyeste grad avhjelpe et sådant savn".

Rittmesteren så med andre ord ikke bare planen som en redningsplanke for Empirekvartalet, men mente åpenbart at Frognerparken var et velegnet sted som fortjente et nytt monumentalbygg for å bedre parkens estetiske linjer. For å lette kommunikasjonen til det nye Stortinget, ville Thrap-Jensen bygge en "vakker bru" over Frognerbekken i sør og føre Frognertrikken over denne. Trikken skulle gå videre fra Frogner plass til Vigelandsveien, forbi Stortinget og så til Sørkedalsveien. På brua så han for seg skulpturer av Vigeland som ikke var plassert andre steder, dessuten håpet han å kunne flytte Bymuseet fra "den brannfarlige" Frogner hovedgård til en ny bygning i nærheten. Han så da for seg at Frogner hovedgård kunne brukes som representasjonsbolig for statsministeren eller stortingspresidenten. Stortingsrepresentantene skulle dessuten få "en vakker, buet høybebyggelse" i nordenden av parken innredet for "familiebekvemligheter og pensjonat".

Storting på Fokkstua
VGs oppslag med Thrap-Jensens ideer, skal etter sigende ha ført til valfart til Frognerparken den påfølgende søndag. Imens satt redaktører og skribenter med kvesste penner, klare til å mene noe om forslaget. VG sendte ut to fotografer til Vigelandsparken, og resultatet ble en billedmanipulasjon som antydet hvordan det nye regjerings- og stortingskvartalet ville ta seg ut en høstdag i fremtiden. "Storslagent og flott" ville det bli, hevdet avisen.

Morgenbladet ga også forslaget god omtale. Penger hadde man hvis man bare ville, hevdet avisen. Kanskje virket det som noe "subtilt" å plassere Stortinget "langt ute på landsbygda", men avisen minnet om at også St. Hanshaugen en gang i tiden hadde ligget ute på landet, og "byer i vekst i retning av det som kalles storby, har det i seg, at de stadig skaper nye sentra, i så henseende danner Oslo ingen unntagelse.

Dagbladet, som kanskje var mest kritisk til forslaget og kalte det en "dødfødt plan" som Vigeland selv aldri hadde villet godkjent, valgte å se på det hele med en god porsjon ironi. Hvorfor Frognerparken, spurte en av avisens skribenter. Man kunne jo redde Empirekvartalet hvis man bygde nytt hvilket som helst annet sted: "Og her vil jeg innskyte at jeg nettopp sitter fordypet i et privat forslag om et kombinert bygg av denne art enten på Hovedøya eller på Fokkstua, og særlig har det siste meget for seg for så vidt det her absolutt er terreng nok, liksom det synes meg at Snøhettas vakre profil liksom ligger og skriker etter noe den kan være bakgrunn for."

Ironien blomstret også i en enquete i samme avis når spørsmålet gikk til byens forstå-seg-påere om hva de syntes om planen samt en uttalelse fra Thrap-Jensen om at Vigeland selv ville ha sluttet opp om den. "Hadde Bjørnstjerne Bjørnsson levd ville han vært enig med meg og uenig med dem som mener at Vigeland ville vært enig med dem", var kinodirektøren Kristoffer Aamots kommentar og mente at det var alt for lettvint å ta døde menn til inntekt for seg. Byen oversvømmes av planer, hevdet han, og selv brant han inne med ideen om bru til Nesoddtangen, men særlig realistisk var heller ikke dette, påpekte han.

Overingeniør Schach, som hadde samarbeidet mye med Vigeland, mente at planen skjøt langt over mål og at plasseringen ville vært til større ære for Stortinget enn for Vigelandsanlegget. Han påpekte dessuten at kommunen antakelig var bundet av kontrakten med Vigeland, og at planen derfor ikke kunne realiseres.

Arbeiderbladet undersøkte på sin side hva byens reguleringsmyndigheter mente om planen, og her traff avisen på folk som sto Arbeiderpartiet nær, og kanskje av den grunn ga planen sin støtte. Reguleringssjefen selv, Erik Rolfsen, mente planen løste mange av de vanskelige spørsmålene i sentrum, men hadde likevel ingen sans for argumentet om at Stortinget skulle danne et fond for Vigelandsparken. De tilstøtende arealene mot det ennå ubebygde Skøyen, ville imidlertid egne seg godt til formålet, hevdet han. Plansjef Strøm var også positiv og mente at planen var uttrykk for "en storstilt tanke og helt i pakt med utviklingen". Det samme mente en av ildsjelene bak kampen mot saneringen av Empirekvartalet, arkitekt og senere byantikvar Arno Berg, som uttalte at "alt ikke kan ligge på Karl Johan eller i nærmest naboskap".

Byens mange hjerter
Så kan vi fantasere over hvordan det hele hadde gått hvis planene hadde blitt realisert. Flyttingen av maktens sentrum, ville nødvendigvis også ha gjort noe med byen. Den måtte gjøre seg vant med at storting og regjering ikke lenger var å finne på Løvebakken, men i randen av Vigelandsparken. Byen ville kanskje ha fulgt etter med nye gater og veier, butikksentra og trikkelinjer. På Skøyen-jordene hadde det kanskje kommet tyngre bebyggelse, flere mennesker og et byliv som det som er å se på Karl Johan.

På den annen side er det vel riktig å si at Majorstua og Frogner er en del av sentrum i dag, selv uten et Storting i sin midte. Sentrum er udefinerbart – og ingen vet riktig hvor grensen går. Studerer man slagordet for Norwegian Wood-festivalen på bannerne som blafrer i vinden langs Stortingets skittengule fasade i skrivende stund, står det i hvert fall "Rock i hjertet av Oslo". Om hjertet ligger i Frognerbadet mer enn på Karl Johan, er vel kanskje tvilsomt. Kanskje er det heller riktig å si at byen har mange hjerter og mange sentra. Frognerparken, som et av de mest pulserende stedene i byen, i hvert fall på fine soldager, har da også klart seg godt uten et storting oppe på Tørtberget. Og godt er nok det, på tross av en sjenerende skjev ås bak parkens mektige monolitt.

Kilder:
Aftenposten
Arbeiderbladet
Dagbladet
Morgenbaldet
VG
(alle fra siste uke av oktober 1951)
Oslo byleksikon, Oslo 2000

TOBIAS 2/2002