Byen trår på jomfruelig mark

Etter krigen stod fremfor alt de nye, østlige byområdene for tur når det gjaldt utbygging. Planleggere og politikere pekte ut en rekke Akergårder som potensiell byggemark. Men i hvilken retning skulle byen bre seg og hvordan skulle de nye byområdene bli?

Av Line Monica Grønvold

Med byplanlegging blir byen formet og dirigert i ulike retninger. Sentrale spørsmål gjelder blant annet trafikkavvikling, tomteutnyttelse, utforming av bomiljø, eventuell begrensning av byvekst og ulike former for dette. I hovedsak kan det skilles mellom tre hovedformer for byvekst: internt ved fortetting eller utfylling i byen; eksternt i sammenheng med eksisterende by, som korridorer eller konsentrisk utvidelse; eventuelt løsrevet fra eksisterende by som satelitter, spredte klynger eller særskilte avlastningsbyer.

Før sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948 måtte byens vekst primært skje internt, innenfor snevre bygrenser. Men fremsynte byplanleggere så utover kommunegrensen. Blant annet ble en regionplan for fremtidig byvekst utarbeidet i fellesskap mellom byen og dens nærmeste nabokommuner. Videre skulle kommunale eiendomservervelser sikre helhetlig planlegging.

Planlagt byvekst
"Stor-Oslo, forslag til generalplan" fra 1934 la føringer for fremtidig byvekst langt utover gjeldende bygrenser. Generalplankomiteen mente at Aker-området ikke lenger var gammel bondebygd, for en oppløsningsprosess fra slutten av 1800-tallet hadde allerede omgjort dette fra landkommune til forstadskommune. Områdene skulle omdannes videre. Det ble forutsatt en konsentrisk arealutnyttelse, med gradvis åpnere bebyggelse ut fra den sentrale bykjernen. Byggesonen skulle utvides som konsentrerte korridorer/fingervekst gjennom et grøntbelte, på grunnlag av allerede etablerte traseer mot syd, vest og øst. Plankartet skilte mellom særskilte soner for boligområder, industri, friland og park/skivei.

"Generalplan for Oslo 1950" lå ferdig raskt etter sammenslåingen av Oslo og Aker. Den nye store kommunen skulle desentraliseres etter subsenterprinsippet, i motsetning til hva foregående plan tilsa. Plankartet viste nå en konsentrisk og avtagende arealutnyttelse ut fra den enkelte banestasjon, som skulle fungere som bydelens sentrum.

Generalplanen ga et tilsynelatende grønt inntrykk, ved at boligområdene skulle omgis av grønne belter for å sikre sammenhengende turveitraseer ut til marka, gjennomført for hele byen. Men et egentlig utgangspunkt for de grønne traseene gjennom byen, var helst å utnytte arealer som var lite egnet til utbygging på grunn av dårlige grunnforhold – dessuten gikk høyspentlinjene her. Videre ble det med et pennestrøk erklært at: "En generalplan fastslår i store trekk hvilke områder som skal og ikke skal bebygges i fremtiden. Private eiendommer kan med andre ord ved slike disposisjoner bli ubebyggelige, eller de kan f.eks. bli lagt ut til tettbebyggelse."

Planen var førende da de første drabantbyene skulle utformes. Den skulle stå som et utgangspunkt for reguleringskonkurranser avgrenset til enkelte utbyggingsområder, mens disposisjonsplaner utarbeidet av byplankontoret og engasjerte arkitekter ble lagt til grunn for utbyggingen.

Generalplanen fra 1960 var en revidert versjon av foregående byplan. Det ble presisert at vurderingene gjaldt videre arealanvendelse, ikke utnyttelsesgrad. Harmoni mellom gammelt og nytt skulle tilstrebes og ny bebyggelse måtte ta hensyn til stedets eller strøkets karakter. I ettertid kan vi vel spørre om akkurat dette ble fulgt opp. Totalsaneringsplaner som tidligere hadde vært utsatt, ble aktuelle igjen innenfor denne planperioden. En rekke boligområder fra foregående århundre var på vei mot slumstadiet, erklærte planen. Videre gjaldt det å sikre fremkommeligheten for fremtidens biler. Flere drastiske prosjekter fulgte denne planperioden, selv om noen ble skrinlagt etter protester.

Byens første kommuneplan gjaldt perioden 1976-85. Den kom nesten som en motreaksjon til foregående plan. I tillegg til en arealplandel skulle kommuneplanen fungere som en generell handlingsplan for alle kommunesektorene under ett. Snart ble imidlertid planen vurdert som urealistisk og lite koordinert på flere områder. Den ble møtt av et økende utbyggingspress – og nye planer tok etterhvert over føringen av byens utvikling. Et antall gårdsanlegg ble foreslått opprettholdt med denne planen – og en kort stund fikk ubebyggede arealer bedre beskyttelse. Hensynet til jordvern og sikring av dyrkbare jordområder i byen var den viktigste begrunnelsen for dette – hverken nostalgi eller kulturminnevern.

Fra blanke ark og fargestifter til ABC-by
Nye og jomfruelige boligområder ble planlagt i Oslo utover 1950-tallet. Hele drabantbyer, med boligbebyggelse og annet, ble utformet etter ideer om "Siedlung", "Naboskap" og "ABC" som allerede var oppstått og utprøvet i utlandet.

Siedlung var i utgangspunktet en lav, enkel og kostnadsbesparende type boligblokker omgitt av grøntanlegg. Allerede omkring 1918 ble denne byggeformen prøvet ut i tyske prosjekter for økonomisk og sosial boligbygging. Mange lavblokker som synes typiske fra langt senere tid, blant annet sfra 1940- og 50-tallets Oslo, har likheter med disse.

En mer avansert variant av Siedlung var Naboskapsideene, med enda sterkere betoning av den sosiale, funksjonelle og arkitektoniske helhet. Naboskap, opprinnelig av det engelske "neighbourhoods", hadde sitt utspring fra flere byplanteorier omkring haveby- og Arts and Craft-bevegelsene, videreført med "The Neighbourhood Unit" og havebyen Radburn fra før 1930. Det skulle utformes lokale enheter, utenfor en sentral bykjerne og mest mulig uavhengig av denne – det vil si desentralisering av byens økonomiske aktivitet såvel som befolkning. Dessuten var det viktig å sikre felles grøntområder og trygg plass til gående.

Hver av de nyere naboskapsenhetene skulle ideelt planlegges for 10.000 beboere, og videre grupperes i mindre bosteder eller tun med 1000-2000 personer. Naboskapsenhetene skulle ha en konsentrisk utnyttelsesgrad omkring sine respektive lokalsentra. Her skulle det etableres servicetilbud, skoler, fellesarealer, forsamlingshus, transportmuligheter og arbeidsplasser – i tillegg til boliger. Med dette ville nye drabantbyområder bli mer selvstendige og uavhengige enheter i forhold til byens sentrum, særlig med hensyn til trafikkavviklingen.

Et tilsvarende uttrykk innenfor svensk byplanlegging var ABC, som stod for "arbeid-bostad-centrum". En av OBOS’ ledende arkitekter, Frode Rinnan brukte begrepet i forbindelse med planleggingen av Lambertseter – Norges første helhetlige drabantbyprosjekt.

Livlig og pent mot økonomiske hensyn
Hva som lå til grunn for den faktiske utformingen av nye byområder, ser vi av enkelte linjer omkring reguleringsplaner og økonomi i samtidige OBOS-blader. Utbyggeren gjorde nemlig vedtak på tvers av gjeldende anbefalinger fra byplanmyndigheter og arkitekter, begrunnet ut fra hensynet til medlemmenes behov og økonomi. Man argumenterte for lavblokker, i stedet for variert bebyggelse med mindre ensformighet – fordi oppføring av småhus og høyblokker i et nytt boligområde ville bli betydelig dyrere enn å bygge fireetasjes blokker. Et annet aspekt var at småblokker virket mer barnevennlige enn høyblokker; noe som var fastslått etter undersøkelser om oppvekstvilkår i England – om småbarns muligheter til utelek og mødres muligheter til oppsyn med sine små.

I 1954 tok forøvrig arkitekt Frode Rinnan til orde mot den negative kritikken som var blitt rettet mot utformingen av byens nye boligområder. Kanskje var karnapper, tårn og roser blitt etterspurt. Men det nøkterne og sparsommelige uttrykket var mer et utslag av politikernes føringer, enn arkitektenes skjønnhetssans. Rinnan forklarte at: "...om gatebildet ikke kan bli like vakkert uten et pyntetillegg må vi idag avstå fra denne berikelse, for de ekstra utlegg som kunne belive og berike gatebildet og gi strøket et livligere preg, sa myndighetene nei til." Han var forøvrig enig i myndighetenes standpunkt i denne saken. Kritikerne skulle på det viset forstå, at i tider med bolignød kom estetikk og trivsel i annen rekke.

Gammelt til bry og gjenbruk
Med kommunesammenslåingen i 1948 var det blitt fortgang på kommunale arealervervelser. Kommunen viste mer enn vanlig interesse for tomteervervelser i denne tiden. Det falt sammen med kjempemessige boligkøer etter en periode med stillstand i boligutbyggingen. Nybygging skulle gjennomføres med knappe ressurser og i høyt tempo.

Kommunens finansrådmann var ansvarlig for eiendomskjøp; han understreket det umulige i å trekke opp reguleringsplaner for større arealer eller å få disse gjennomført før kommunen ble grunneier i stor målestokk. I formannskapet 2. mars 1950 ble det vedtatt å sette utgangen av samme året som frist, for å komme til enighet med ulike eiere om frivillige overdragninger. Alternativet ville være ekspropriasjon. Flere gamle gårdseiendommer ble ekspropriert.

Forøvrig var det ikke bare jomfruelig mark der arkitektene og planleggerne skulle boltre seg. Øyensynlig skulle ikke annet enn høydekurver og byggegrunn få påvirke utformingen eller disponeringen av nye byområder. Planmyndighetene hadde i utgangspunktet ikke vurdert det gamle Aker som stort annet enn et rent potensiale for tegnebrett, linjaler og farvestifter. Men ved siden av enkelte nyere villastrøk, dyrket mark og beiteland omfattet Aker-området en del gamle bygninger som de fleste planleggere og politikere betraktet som dårlig utnyttet og lite verneverdige. Her fantes blant annet eldre jordbruksbebyggelse; tun med tildels tradisjonsrike hovedbygninger, stabbur, løer, grisehus med mer.

Tidspunktet for å trekke bevaring inn i debatten, ved siden av diverse uenighet om utforming og ressursbruk, var imidlertid ikke de beste. Først mens planer lå klare for nye drabantbyer, og det så og si grodde boligblokker opp av potetjordene, ble gamle Akergårder registrert. Flere av dem ble vurdert som verneverdige. Etter eget initiativ og i tolvte time gjennomførte en ad-hoc-komité, utgått fra kulturverninstitusjoner, en hurtigregistrering av hovedbygninger som burde bevares.

Utbyggingspressede områder måtte prioriteres. Nye boligblokker, kirker og forretningssentra var allerede planlagt på steder der gamle bygninger stod, og det ble en kamp mot tiden og planmyndighetene for å beholde gårdstun med litt jord omkring. En ny bydelskirke var blant annet tegnet inn på et plankart for den nye Manglerud-bydelen, nøyaktig der den gamle Abildsøgårdens tun lå med mange hundre års tradisjoner og en 160 år gammel hovedbygning. Og hvis en bygning brant ned, kunne det på forhånd være lagt inn en klausul mot gjenoppføring. Ofte ble bare en liten have tilbake av tidligere omfattende dyrkede arealer.

Samtidig med de første protestene mot riving, begynte man å vende blikket mot England – med en viss engstelse. Nye drabantbyområder var nylig bygget ut der. Men erfaringene viste at utbygging av forretningshus og forsamlingslokaler ikke var gått i takt med oppføring av beboelseshus. Boliger hastet, mens andre bekvemmeligheter var utsatt. Dette hadde blitt en alvorlig mangel – ikke minst for grunntanken om så godt som selvforsynte, desentraliserte byområder.

For å møte tilsvarende problem i Oslo, begynte arkitekter og byplanleggere i Oslo å se mot de ellers besværlige Akergårdene. Med bruksendringer kunne kravene om bevaring imøtegås. Egnede og rimelig velholdte bygninger fikk bli til barnehager, forsamlingslokaler og annet i de nye drabantbyområdene – i første rekke der kommunen hadde overtatt arealer med gårdsbebyggelse. Et resultat kunne imidlertid bli halverte tun og ombygde bygninger, som mistet noe av sitt opprinnelig preg og verdi.

Gunstige løsninger i én tids byplaner kan senere bli til en hemsko. Bymiljøer utvikles, foredles og forgår. Det er mange hensyn å ta. Hvor og hvordan vil Oslo være om førti eller hundre år? Nye tider bringer nye byplaner, politikere og planleggere med nye og utfordrende visjoner, føringer og restriksjoner for byens potensielle tomtearealer.

Kilder:
Grønvold, Line Monica: Planlegging: sanering eller vern av bygningsmiljøer? Med et blikk på de gamle gårdsbruk i Oslo (Hovedfagsoppgave i kunsthistorie, UiO 1996)

TOBIAS 2/2002