Anno 1902 - Bystyret for 100 år siden
En kristelig bevilgning

Kun en eneste av de sakene Bystyret behandlet vinteren 1902 reiste så prinsippielle spørsmål at voteringen måtte skje ved navneopprop. Det var spørsmålet om bevilgning av fem tusen kroner som bidrag til den internasjonale kongress av kristelige foreninger for unge menn. Saken avfødte selvsagt også en lang og grundig debatt hva det ville si at en aktivitet var "kristelig".

Av Leif Thingsrud

I september 1901 mottok Bystyret et brev fra en komité. Den var satt ned av Kristiania Ynglingeforening for å ta seg av organiseringen av den internasjonale kongressen for kristelige foreninger for unge menn. Et verdensforbund var blitt dannet i 1855, og kongresser ble holdt rundt om i europeiske byer hvert fjerde år. Nå var det Kristianias tur, og komitéen "… nærede det haab, at ogsaa her hjemme som i andre lande vilde den fornødne hjælp beredvillig ydes til at tage imod kongressen paa en værdig maade." Utgiftene ble anslått til kr 30 000,-. Hovedposten var innkvartering av ca. syv hundre delegater.

Brevet ble sendt over til magistraten, som fikk i oppgave å sette opp en oversikt over hva man de siste ti årene hadde bevilget til forskjellige stevner og kongresser. Borgermester Horn hadde heller ingen problemer med å anbefale søknaden. Kongresskomitéen hadde også søkt Stortinget om bidrag, men bare fått fem av de femten tusen de søkte om, selv om disse foreningene utførte "… et opofrende kjærlighedsarbeide for ungdommens sædelige opdragelse for at holde den borte fra det, som ødelegger i de skjæbnesvangre aar …".

Meningene var delte i Formannskapet, men flertallet gikk inn for å yte bidraget. Ordfører Andersen Aars la vekt på at man hadde tradisjon for en liberal og positiv holdning til at Kristiania ble valgt som kongressby og at "… det ikke vilde stemme med byens værdighed at trække sig tilbake naar det gjaldt den slags udgifter."

Arbeiderpartiets Oscar Nissen var av en helt annen mening. Han referte til kongressens program og et innlegg i Aftenposten som påpekte at dette tydet på en sosial sammenkomst mer enn en arbeidskongress. Ved siste budsjettbehandling hadde man nullet ut bevilgningene til fester på St.Hanshaugen, og dagen i forveien hadde Formannskapet avslått Sjømannshjemmets søknad om fritak for eiendomsskatt. Nissen hadde vanskelig for å se noen konsekvent linje her, og han mente også at hadde delegatene råd til å betale billettene hit, hadde de også råd til å betale for oppholdet.

Nissens partikollega Carl Jeppesen gikk enda lengre og stilte spørsmål om denne bevegelsen "… hadde et saa stort, indgribende formaal, at den maatte siges at være til gavn for det hele Samfund". Hans egen konklusjon var negativ. Den norske avdelingen besto av en salig blanding av misjonsforeninger, syforeninger, aftenskoler, kor og musikkorps. Han stilte spørsmål ved hva som lå i betegelsen "kristelig" og han savnet et felles formål. Arbeiderbevegelsen holdt også sine møter og kongresser, fortsatte han, men det hadde aldri falt dem inn om å søke bidrag til dette.

Høires malermester Westvang var adskillig mer postitivt innstilt til ynglingerforeningene som positive møtesteder for ungdommen, spesielt for innflyttere i byene. Og et felles formål fantes, hevdet han, "… et effektivt arbeide for ungdommens bedste baade i dette land og over hele verden, hvor kristendommen havde faaet indgang." Og at foreningene var kristelige var ikke til noen forkleinelse for dem. "Man behøvede blot at se paa de nationer, som havde kastet kristendommen over bord – man skulde nok faa se, hvorledes tilstanden der vilde blive, naar nogle aar var gaaet".

Debatten videre gikk mest ut på om hvor kristelige ungdommene i de kristelige ungdomsforeningene var og de bakenforliggende motiver til at sosialistene ville stemme imot. Jeppesen presiserte at han ikke ville de kristelige foreningene til livs, og at han så på all deres aktivitet – med unntak av hedningemisjonen – som positiv.

Voteringen ble tatt ved navneopprop, og bevilgningen ble gitt med 58 mot 20 stemmer. Foruten Arbeiderpartiets folk stemte enkelte borgerlige imot, men ingen av dem hadde ordet i debatten.

I det hele var det et ganske annet bystyre som trådte sammen i 1902 enn det som gikk av i 1901. Arbeiderpartiet var kommet inn med en gruppe på hele fjorten representanter, og debattene skulle etter hvert få preg av sammenstøt mellom dem og høirefolkene. Venstres sterkt reduserte gruppe ble temmelig usynlig. Synlig var imidlertid den endringen at det nå også møtte kvinnelige representanter, og i saken om ungdomskonferansen tok en av dem ordet i debatten. Frøken Elise Heyerdahls innlegg var kort og saklig, men kanskje en liten milepel for kvinnenes inntog i kommunepolitikken.

TOBIAS 1/2002