Arkivene ut til folket!
Australia går foran på formidlingsfronten

I landet "down under" kan de ikke skilte med svært gamle arkiver i tradisjonell forstand. Både fordi de hvite kolonisatorenes historie er så kort og fordi urbefolkningens kilder er "story telling" (historiefortelling) og muntlig historie. Det de kan skilte med, derimot, er arkivinstitusjoner som tar formidling på alvor og satser på dette feltet i form av utstillinger og nettilbud.

Av Ellen Røsjø

Australias riksarkiv (National Archives) tar seg av samveldets eller den føderale regjerings materiale. Arkivene starter i 1901 da føderasjonen ble etablert. Institusjonen har fire hundre ansatte, med hovedsete i Canberra og kontorer i hver stat og Northern Territory.
Tidligere hadde Riksarkivet fokus på oppbevaring og ordning, og hadde i sin forvaring en masse bortsettingsarkiver for arkivskaperne. Det var rett og slett et lager hvor man også drev med kassasjon, utvikling av seriesystemet og datasystemet. Målgruppa var akademikere, materialet var vanskelig tilgjengelig, og mindre enn én prosent av det ble brukt.

Fra lager til skattkammer
I 1990 fikk institusjonen etter mye motstand gjennomslag for at man bare skal oppbevare bevaringsverdig materiale, mens private firma skulle ta seg av annet materiale. Tanken er nå først og fremst at samlingen skal brukes. Riksarkivets ansatte har derfor fått endrede oppgaver. De lager egne utstillinger, som de ser på som en tolkning av kildene. I begynnelsen møtte de stor motstand på at de kunne tillate seg å gjøre det. Men det er Riksarkivets politikk å bryte ned grensene mellom museer og arkiver.

Gjennombruddet kom med utstillingen "Between two worlds" i det internasjonale urbefolkningsåret i 1993. Man valgte "the stolen generation" som tema for å belyse politikken med å fjerne barn av blandingsherkomst fra familiene sine.

I en femti års periode fra 1912 ble to av tre barn av blandingsherkomst tatt fra sine foreldre. Denne befolkningen vokste mellom 1911 og annen verdenskrig fra rundt 10 000 til 25 000. Det førte til stadig strammere regulering av livene deres og lover som ga tillatelse til å ødelegge familier.
Et overslag i staten New South Wales viste at mens ett av tre hundre ikke-urbefolkningsbarn ble fjerna fra sine foreldre, så var tallet for urbefolkningen ett barn av seks. Bare i New South Wales finnes det om lag hundre tusen personer av urbefolkningen som ikke kjenner sine familier eller samfunn.

I denne staten startet politikken med å skille "nær hvite" barn fra sine mødre så tidlig som i 1883. Myndighetene hadde lenge ganske fritt spillerom. Først i 1939 ble det nødvendig med et rettslig avhør, men ofte var dette en ren formalitet. I institusjonene ble barna skjult og fikk beskjed om å glemme landet sitt. Guttene fikk oftest lære å bli ufaglærte arbeidere, og jentene fikk trening i å bli hushjelper.

De utstillingsansvarlige intervjua seks personer som hadde bodd på statsdrevne "halvkaste"-institusjoner og mista kontakten med familien og kulturen sin. Deres muntlige historier avdekker hvilken ødeleggende virkning dette fikk for livene til enkeltmennesker. I kontrast til dette viser det offentliges brev og rapporter den til dels sjokkerende åpne, fornuftsmessige forklaringen på politikken med å fjerne barna.

Riksarkivet hadde et godt budsjett og ni måneder til å forberede utstillingen, som gikk over hele Australia i flere år. Det framgår av besøksboka at den rørte folk. Den skapte bevissthet i samfunnet rundt følgene av politikken overfor urbefolkningen, særlig at det fikk katastrofale følger for mange av de tusener av barn av blandingsherkomst, som ble tatt fra urbefolkningsmødrene og familiene sine.

En hensikt var å gjøre dette kapitlet i australsk historie kjent for hele det australske samfunnet. Emnet satte også fokus på hvor viktige arkivene kan være for å hjelpe familier i å gjenforenes. Den australske arkivarforeningen ga siden, på årsmøtet sitt i 1996, et etisk løfte om å hjelpe urbefolkningen i å få tilgang til kilder om egen kulturarv og historie.

Utstillingen var vellykket også sett fra et museumssynspunkt. Før var Riksarkivet ukjent blant folk. Med ett skifta det rolle fra nasjonens lager til skattkammer. Det oppfattes nå på linje med National Library og National Gallery. Navnet skifta faktisk også fra Australian Archives til National Archives.
Siden har det blant annet produsert en utstilling til føderasjonens hundreårsjubileum i 2001. Penger til ei lærebok for skolen og til en CD er det også blitt. De brukte lærere under arbeidet og vant en pris for beste lærebok. Hele tida sørger de for å publisere utstillingene parallelt på Internett.

"Documents don’t grab you"
Riksarkivet har et eget skole-/utdanningsprogram der de retter seg mot elever i den videregående skolen, ikke grunnskolen. De har også et program for offentlige arrangement. Her kjørte de sist en foredragsserie med tittelen "Where to now Australia?" Det ble sett på som et uvanlig prosjekt for en arkivinstitusjon å skulle bry seg med framtida. Foredragene viste seg veldig populære. De måtte kjøres en gang til, og ni hundre mennesker kom! Det viste at deres dristighet ble godt mottatt. Å ta standpunkt var ikke farlig, tvert imot førte det til diskusjon, kunne de oppsummere.

Hvordan skaffer de seg så publisitet rundt sine aktiviteter? De sender ut presse-/mediamelding i god tid. En historieforteller forbereder programmet. Journalistene får spesialbehandling i å se på kilder, og det blir presisert at arkivinstitusjonen skal krediteres. Og de får store oppslag. Formidling er en utfordring fordi dokumenter ikke griper deg uten videre. Folk må rettledes.

Et annet utslag av at Riksarkivet er blitt mer synlig, er at allmennheten bryr seg mer om hva de gjør. Da de begynte med en ny verdivurdering (appraisal) og påfølgende kassasjon av eget materiale, møtte det motstand fra offentligheten i avisdebatter. Da arkivbygningen i Brisbane var til salgs, vakte det oppstyr. Ti år tidligere ville ingen visst at de var der.

På Riksarkivets nettsted har publikum siden april 2001 kunnet bestille kopier direkte. Kopier av dokumentene blir digitalisert på forepørsel, og de oversvømmes av henvendelser. Derfor er det dessverre tre måneders ventetid. For en billig penge blir tusenvis av dokumenter digitalisert og publisert på nettet. Tilbudet er positivt mottatt av publikum som ikke trenger å komme på lesesalen. Og igjen: flere får tilgang til å se hva som finnes i Riksarkivet.

Perspektivet for de fleste av institusjonene i Australia har de siste åra dreid fra et tjenesteperspektiv for nasjonal, statlig eller lokal regjering til det å tjene samfunnet som helhet. Det har slått gjennom i bevaringspolitikken, i den utadretta virksomheten og i forholdet til arkivskaperne. Før var arkivinstitusjonene opptatt av å tjene arkivskaperne raskt, så disse ble kvitt materialet sitt. Det ble snudd opp ned, og arkivinstitusjonene skal nå spørre seg: hvilke behov tjener de?

På grunn av den høye profilen er også det alminnelige publikum blitt opptatt av kassasjon når de rydder opp i sine gjemmer. De kaster seg ut i debatt om det er riktig å kaste det de gjør. Riksarkivet vil heretter også legge ut sin innstilling i kassasjonsspørsmål på nettet så publikum kan gi tilbakemelding. Argumentet er at fordi Riksarkivet gjør jobben på vegne av samfunnet, må samfunnet få lov til å mene noe om det. En slik interesse fra allmennheten burde være en drømmesituasjon også for norske arkivinstitusjoner. Vi kan la oss inspirere...

Nettsted:
www.naa.gov.au

TOBIAS 1/2002