Forvirring i grenseland
Det første initiativ til ensartet bydelsinndeling

Bakgrunnen for å dele byen inn i bydeler har hele tiden vært å få administrative og økonomiske gevinster. I denne iver etter organisasjonsmessig rasjonalitet, har de identitetskapende faktorer kommet i bakgrunn. På 1950-tallet var rasjonalisering ikke bare var et motebegrep, men også en dyd av nødvendighet. Hensynet til næringslivets og det offentliges bruk av tid og penger motiverte distriktsinndelerne. Men det første forslaget til inndeling av byen i ensartede distrikter kom overraskende nok fra en privatperson.

I 1923 begynte en ung mann som kontorist ved et stort offentlig kontor i Oslo. Lønna var ikke særlig stor – en hundrelapp i måneden inklusive dyrtidstillegget – og han forsto raskt at det var nødvendig å tjene noe ekstra hvis han skulle komme seg opp og fram.

Det manglet ikke på ideer og pågangsmot hos den unge kontoristen. I det byråkratiske system som han var havnet i, hadde papiret en naturlig plass. Og i den utgående korrespondansen så den unge mannen sine muligheter. Ved hvert månedsskifte sendte kontoret ut en mengde brev til en rekke firmaer i byen. Hva om han kunne overtale sjefen til å gi ham jobben som postbud mot at han tjente portoen selv?

Sjefen var velvillig nok og godtok forslaget, og noen dager senere fikk kontoristen en svær haug med flere hundre brev dumpet ned på pulten sin. Da klokka ble fire gikk han i gang med å sortere brevene. Men yngstekontoristen så straks at det var en vanskelig oppgave han hadde tatt på seg. Til tross for nøye planlegging strakk ikke tiden til. Og skuffet måtte han gå til konkurrenten – postverket – slikke frimerker og legge restbeholdningen av brev i postkassen.

Måneden etter var han bedre rustet. Han så det som nødvendig å dele byen inn i distrikter med skillegrenser som var lette å huske. Da var det ingen sak å sortere brevene etter distrikter og legge rutene etterpå. Og snart kunne han plusse kroner og øre til sin magre kontorinntekt.

Hver etat sine kretser
Den unge mannens navn var Fridthiov Andhøy. Han gjorde raskt karriere, og etter en tid havnet han i forretningslivet som annonseselger. Distriktsinndelingen tok han med seg over i den nye jobben. Han plasserte bransjene som han jobbet mot i de ulike distriktene, og trålte byens kolonialforetninger, melkeutsalg, jernvareforetninger og fargehandlere uten å glemme noen kundemuligheter. Distriktsinndelingen forbedret han stadig vekk, inntil han syntes det var umulig å lage bedre skillegrenser.

Men så en dag slo det ham at dette arbeidet med inndeling i salgsdistrikter og ajourføring av bransjeregistre, måtte også andre firmaer og salgsfolk gjøre. Og etter alt å dømme brukte nok disse firmaene andre inndelinger enn han. Og hva med det offentlige? Man leste jo stadig i avisen om innsamlingsaksjoner og andre begivenheter der det krevde en organisering av byen i distrikter. Hvilke systemer brukte de da?
Fridthiov Andhøy ble besatt av tanken om å rasjonalisere ikke bare sin egen og andres bedrifter, men også den offentlige forvaltning. Ivrig gikk han i gang med å studere myndighetenes kunngjøringer i pressen for å danne seg et bilde av hvordan det var fatt. Etter noen ukers studier sto det klart for ham: Hver eneste offentlige etat med respekt for seg selv hadde tydeligvis sin egen bydelsinndeling. Det var dessuten egne innrulleringskretser for Forsvaret, egne skolekretser, valgkretser og menighetskretser. Og ikke nok med det: Det ble stadig gjort forandringer på de ulike distriktene, likesom skilleprinsippene også var forskjellige. Hvilket gigantisk dobbeltarbeid, og hva måtte ikke dette koste for byen?

"Vet oslofolk egentlig hvor de bor?"
Forvirring oppsto når folk skulle forholde seg til de ulike inndelingene. Andhøy brukte lukningsvedtektene som eksempel. For dem som skulle følge disse, måtte de ha passer og linjal for å vite når dørene skulle stenges: "Vedtektene gjelder innen en grense som følger Frognerbekken til kryss Vestbanen, deretter Vestbanen i nordvestlig retning til kryss med Hoffselva, følger Hoffselva nordover, går deretter i østlig retning parallelt med Drammensveien i 70 meters avstand fra denne midtlinje til Frognerbekken". Ikke mye å bli klok av, kanskje?

Annonser og bransjeregistre var også unøyaktige. Lette man etter frossenfiskutsalgene i avisannonsene, var en butikk på Hoff plassert under Skøyen, og butikker på Bislett og Skillebekk oppført under rubrikken Frogner-Majorstua-Homansbyen, og butikker i Brugata og på Sinsenterrassen under Kampen-Vålerenga-Gamlebyen.

Da ordfører Stokke sendte sin nyttårshilsen til byen den 1. januar 1948, med appell til hver enkelt om å slutte opp om "de felles interesser som nå skulle ivaretas", kunne ikke Andhøy styre seg lenger. Han fyrte løs en artikkel i en Oslo-avis med en del utklipp som han hadde samlet de siste årene, som skulle underbygge hans påstander om forvirring og ulønnsomhet.

Flere aviser fulgte opp saken: "Vet oslofolk egentlig hvor de bor?", spurte Verdens Gang, og sa seg enig i at byen måtte få en "ensartet autorisert inndeling". Arbeiderbladet trykte på sin side et kart over Grünerløkka med nærmeste omegn, der de forskjellige grensene var tegnet inn. "Ingen vil av dette kunne vite hva som er Grünerløkka", hevdet avisen.

I en kulturhistorisk spalte i samme avis ga skribenten "H.Am" et lignende bilde på forvirringen, som tilsynelatende var like stor i de ytre byområder der han vandret mellom Strømsveien og Trondheimsveien: "Kaller vi dette strøket Løren, gir det utstrekningen av en skolekrets, men bruker vi Hasle er det stemmekretsen vi mener, og sier vi Økern, er det noe mer enn det kjente trafikk-krysset".

Aksept for Andhøys ideer
I begynnelsen av mai 1948 ble Andhøy invitert til Polyteknisk forening for å holde foredrag. "Hvilke organisasjonsmessige og økonomiske fordeler vil en oppnå ved en ensartet distriktinndeling av Oslo?" var tittelen på foredraget. Andhøy understreket behovet for å skape grenser som folk lett kunne oppfatte. Grensene måtte enten følge jernbane, elv eller gate. Distriktene skulle ikke navnsettes, men gis et nummer. Navnene hadde ingen betydning utover den "byhistoriske interesse, og svært få mennesker vet vel egentlig hvor de forskjellige strøk begynner eller slutter", hevdet han.
Nummerering av distriktene var et prinsipp Postverket hadde innført allerede i 1936. Men denne distriktsnummereringen hadde spilt fullstendig fallitt, hevdet han, fordi folk ikke hadde satt seg mer inn i Postverkets distriktssystem enn alle de andre distriktsinndelingene. En felles distriktsinndeling for hele byen, ville lette på dette, mente Andhøy.

Foredraget ble godt mottatt og Andhøys ideer fikk raskt aksept i det private organisasjons- og næringslivet i byen. I august 1948 sendte Selskabet for Oslo Byes Vel et anbefalingsbrev til Oslo Formannskap med henstilling om at Andhøys foreslåtte reform måtte bli gjennomført. Andhøy skrev også en artikkel i selskapets tidsskrift – St. Hallvard – med tittelen "Samrasjonalisering", som underbygget de store gevinster det offentlige kunne høste ved å rasjonalisere distribusjonen og kontaktsystemene i byen.

Saken hadde på dette tidspunkt nådd kommunen. Kommunens statistiske kontor hadde fattet interesse for Andhøys rasjonaliseringstanker, og kontorets sekretær, Sigurd Mortensen, foreslo en inndeling av indre by i 30 hovedenheter og 300 mindre med utgangspunkt i Andhøys forslag. Mortensen fikk full støtte hos administrasjonsrådmannen Halvor Paulsen, som i sin innstilling til formannskapet foreslo å nedsette en egen komité som skulle arbeide med standardiseringen av distriktsinndelingen i byen.

bare finansrådmannen, Egil Storstein, stilte seg skeptisk til forslaget. Kommunen hadde allerede et rasjonaliseringsnemnd som skulle jobbe med akkurat denne type saker, understreket han. Storstein viste dessuten til at kommunens etater hadde så forskjellige oppgaver å løse at et slikt system, som Andhøy foreslo, ville "i det lange løp bli for lite elastisk [fordi] de stadig skiftende bolig-, befolknings- og administrasjonsforhold ga nye oppgaver og behov og nye distriktsinndelinger".

Halvor Paulsens ord veide likevel tyngst i saken, og i møte den 24. februar 1949 oppnevnte formannskapet to representanter som medlemmer i "Komiteen for soneinndeling av Oslo". Ellers besto komiteen av representanter fra staten og fra private organisasjoner. Sigurd Mortensen ble oppnevnt som sekretær for komiteen, og Andhøy som konsulent.

Tall i Indre sone, navn i Ytre
Komiteen konkluderte raskt med at det bød på problemer å navnsette bydelene, i hvert fall i det som ble kalt Indre sone, som var avgrenset av Parkveien i vest, Stensberggata i nord og Akerselva i øst. Her fikk hver bydel tildelt et tall fra 1 til 5, som senere, i det endelige forslaget, ble redusert til tre bydeler; bydel 1, 2 og 3.

Resten av det gamle byområdet, fra før sammenslåingen med Aker i 1948, ble delt i 26 bydeler. Her fikk bydelene navn. Navnsettingsarbeidet ble utført av en gruppe byhistorikere med Arno Berg som leder. I et brev til komiteen, understreket Berg hvor vanskelig dette arbeidet hadde vært: "Den nå foretatte inndeling er et resultat av et meget omhyggelig arbeide, da det jo er enormt mange hensyn å ta. Rent historisk sett må man vel kunne si, at inndelingen er så god som den gjerne kan bli. Enkelte små forskyvninger skulde man kanskje kunne tenke seg, men de er så underordnet at man her kan bøye seg for det rent praktiske behov."

Det praktiske sto med andre ord over det historiske, også hos Arno Berg, som representerte Oslo Bys Vel, som hadde vært en av de første til å hilse Andhøys initiativ velkommen. Det var da også forbausende få protester fra folk. Bare på Tøyen var "navnekomiteen" nødt til å gjøre justeringer, ved at grensen mot Kampen fulgte Sørligata, og grensen mot Grønland Heimdalsgata, slik at Tøyen skole og Tøyen kirke ble liggende på Tøyen.

Vanskeligheter i Aker
I 1951 lå komiteens forslag til standard soneinndeling av indre by på bordet. Tre soner, 29 bydeler og 89 roder, med 1500 mennesker i hver rode, var forslaget. Bydelsinndelingen bygget på forutsetningen om faste og sikre grenser mellom bydelene, med sikte på å unngå senere reguleringer som følge av bygging og nyregulering. Rodeinndelingen representerte på sin side en fininndeling av de enkelte bydelene, der hovedpoenget var å skape minsteenheter som inneholdt tilnærmet samme antall innbyggere.

Samtidig hadde komiteen gått i gang med de ytre byområdene. Her var utgangspunktet en Ytre sone syd, en Ytre sone øst og en i vest, dessuten Østmarka, Grefsenmarka, Nordmarka og Øyene som egne bydeler. Men i motsetning til i Indre by, var forslaget her å gi rodene navn i stedet for nummer, og bydelene nummer i stedet for navn. Argumentet for å navnsette minsteenhetene var at man da kunne fange opp de fleste av de hevdvunne navnene.

Navnsettingsproblematikken var langt mer synlig i ytre by enn i sentrum. Navnetradisjonene sto sterkere i det gamle Aker, all den tid de gamle gårdsbrukene fremdeles lå i landskapet. Og skulle komiteens arbeid gi resultater, og soneinndelingen bli funksjonell, var man helt avhengig av å få befolkningens tilslutning. Andhøy, som sto for grunnlagsarbeidet på vegne av komiteen, hadde derfor lagt stor vekt på å samarbeide med velforeningene.

Men foredrag, møter, avisartikler og brev førte ikke fram. I november 1951 mottok Andhøy et brev fra Aker Velforbund der det sto at "Velforbundet for tiden ikke finner å kunne medvirke til løsning av denne sak". Komiteen oppfordret kommunen om å gi bydelsinndelingen for sentrum sin formelle tilslutning, for på den måten å sette press på velforeningene, og få de til å forstå at de ikke kunne stå utenfor en reform som ville komme uansett.

Dette vant ikke gehør hos finansrådmannen, som mente at det måtte være opp til hver enkelt etat å bestemme om de ville ta systemet i bruk. Men komiteen fikk hjelp både fra Lysverkene og Statistisk kontor, som understreket at det nå hastet å få reformen gjennomført. Etter nye runder med Velforbundet, klarte imidlertid Andhøy å få aksept for at hvert enkelt vel – om lag 70 i tallet – skulle få tegne inn sine grenser på kartet. Dette ga komiteen et godt grunnlag for å utarbeide et endelig forslag til soneinndeling for ytre by, og i 1954 forelå en total inndeling av hele byen med ti hovedsoner, seksti bydeler og tre hundre roder.

Fjær i hatten
"F. Andhøys inndeling av Oslo er populær", skrev Aftenposten i april 1955. Om lag 125 offentlige etater, private organisasjoner og bedrifter, blant dem Televerket, Sivilforsvaret, Lysverkene, Statistisk kontor og Byplankontoret, hadde tatt inndelingen i bruk. Og alle opplysninger som nå ble kunngjort i pressen fra disse etatene, ble nå gjort med henvisning til bydelene og rodene.

Tretti år tok det altså før Andhøys ideer som ung kontorist ble satt ut i livet. Andhøy hadde vært med i prosessen hele veien til det endelige resultatet forelå. Det finnes imidlertid ingen spor etter et formelt vedtak og godkjennelse av soneinndelingen fra kommunens side. Her veide nok finansrådmannens ord for tungt. Men indirekte fikk Andhøy aksept for sine ideer ved at de store, tunge etatene faktisk tok systemet i bruk, og også virket som nyttige samarbeidspartnere og pådrivere i saken. Og en ekstra fjær kan deles ut til Andhøy fordi bydelsinndelingen, i hvert fall i pressen, ble omtalt som "Andhøys inndeling".

Kilder:
Utrykte i Byarkivet:
Finansrådmannens arkiv
Formannskapets arkiv

Trykte:
Aktstykker for Oslo kommune
Norges Handels og Sjøfartstidende 19/4 1955
Aftenposten 11. juni 1953
Aftenposten 20. april 1955
F. Andhøy: “Samrasjonalisering” i St. Hallvard 1948
Rasjonaliseringsnytt nr. 6 1948
VG 16. oktober 1948
VG 22. april 1950
Arbeiderbladet 2. desember 1950
Arbeiderbladet 23. juni 1951