Bydeler og bydelsidentitet

En by trenger ikke å bli stor før det oppstår bydeler, strøk med forskjellig identitet og status. Oslo utgjør et sant lappeteppe av bydeler, men det er et teppe som stadig bøtes på, slik at farger og mønstre endres. Noen av endringene er politisk initierte, andre er resultatet av langsomme sosiale prosesser.

Mens bergensere stolt proklamerer at de er fra "Bæærgen", kan Oslo-folk nærmest unnskylde seg med at de er fra Oslo. Men de skjemmes ikke over å være fra Frogner, Torshov, Kampen eller Nordstrand. I begge byene er innbyggernes identitet både knyttet til byen som et hele og den enkelte bydel, men vektleggingen varierer. Oslo har hatt en tendens til at den helt lokale tilhørigheten er sterk, mens selve Oslo-identiteten er påfallende svak.

De forskjellige delene av byen gir også forskjellige identiteter, for hver bydel har sin status. Noen er fine, og de har en tendens til å sluke sin omegn, mens andre oppfattes som mindre fine, og navnene deres er snart bare å finne på gamle kart. Den beste indeksen for å finne ut av en bydels status er sannsynligvis å studere boligannonsene i avisene.

Når dette skrives, er nettopp Jess Carlsen-kvartalet annonsert. "Fredensborg" står det i annonsene. Men løkken Fredensborg lå da på den andre sida av Møllergata, opp mot Hammersborg. På kart fra tiden før strøket ble bygd ut står området som Youngs løkke, og enda før det som Forvalter Langes løkke. Disse navnene er fullstendig glemt i dag, og var neppe noen gang brukt som bydelsnavn. Ja, så har ikke denne delen av byen noe bydelsnavn, og man må ta noe anstendig fra nabolaget.

Men man tar navn fra nabolaget selv om gamle velbrukte finnes. Leiligheter på Lindern annonseres nå med å ligge på Adamstuen. Årsaken her er nok at sistnevnte er en kjent trikkeholdeplass. For meglerne er det ikke så viktig at navnet er korrekt. Det som teller er at det gir det store flertallet av huskjøpere, som ikke er lommekjent i strøket, grei informasjon om hvor salgsobjektet befinner seg. Knutepunkter som Majorstua og Sinsenkrysset klarer jo de aller fleste å plassere, selv om vi ennå har til gode å se boligannonser med "rett nord for Sinsenkrysset".

Noen få navn overlever
Utgangspunktet for de fleste bydelsnavnene er gards- eller løkkenavn. Og de siste ble ofte utledet av eierens eller hans kones navn, så som Adamstuen, Marienlyst og Ruseløkka. Den tid det var bondeland eller løkkemark kunne navnene fort endres, men da området ble bygget ut festet ofte navnene seg.
Ble et område bygget ut under ett og fikk sine naturlige samlingspunkter i form av et handlestrøk og en skole, fikk som regel stedsnavnet leve som bydelsnavn. Ble det derimot delt mellom forskjellige menigheter og kuttet opp av viktige gater, kunne bydelen bli helt oppstykket. Bolteløkka og Grünerløkka har festet seg som strøksnavn, mens Bergsløkka og Prostenga fort ble glemt.

Utenfor bykjernen skjedde denne utviklingen senere. Strøks- og stedsnavn knytta seg til bebyggelsen som lå etter de gamle hovedveiene, før de ble til dels sterkt omkalfatret de to siste mannsaldrene. Grorud fikk kirke og skole, og ble navn på en offisiell bydel ved reformen i 1988. Ammerud sees vel på som en del av Grorud i dag. Det folk flest forbinder med disse gardsnavnene i dag er noen høyblokker. Villaområdene der står derfor som Apalløkka i annonsene. Nordtvet er blitt et boligfelt på Grorud, mens Ulsholt er "nær Grorud stasjon".

Mye av denne utviklingen skyldes selvsagt at en del utbygginger ikke har tatt hensyn til gamle eiendomsgrenser. Og hvorfor skulle de det? Poenget var jo å få til en mest mulig rasjonell utbygging når gamle garder skulle forvandles til borettslag og industrifelt. I stedet har jernbane, hovedveier og T-bane skåret seg inn i landskapet og skapt nye grenser.

Veiene er viktige i denne sammenhengen. I gamle dager samlet bebyggelsen seg langs dem, og de knyttet nabolag sammen. Kommer man langt ut på landet er dette fortsatt tilfellet. Krets- og rodegrensene der går i alle fall ikke midt i veien, de går gjennom utmarka og etter vassdragene. I byene har det lenge vært motsatt. Der skiller de brosteinbelagte gatene mellom nabolag, og byplanleggerne trekker sine røde streker gjennom dem.

Schweigaards gate var knapt ferdigbygd før den ble grense mellom Grønland og Gamlebyen menigheter og skolekretser. Og Harald Hardrådes plass, som er det naturlige midtpunktet på Munkenga, ble i 1896 "treriksrøys" da kvartalene ovenfor ble lagt til den nye Vålerenga menighet. Navnet Munkenga forsvant dermed omtrent samtidig som området ble bygget ut.

For den som ønsker å vite navnet på området man til enhver tid befinner seg i, vil dette selvsagt virke frustrerende, for med endrede kommunikasjonslinjer flyttes knutepunktene. Og navn og identitet trekker etter. I dag har vi en bydel som heter Bjerke. Før travbanen ble anlagt var det stedsnavnet neppe mer kjent enn Borrebekken og Lunden, andre eldre stedsnavn i samme område. På 1800-tallet ble distriktet kalt Nedre Romsåsfjerdingen, og Linderud gård var dets juvel, familien Mathiesens flotte residens. I dag vil man vel knapt reagere om noen sier "Linderud på Bjerke". Salig generalkrigskommisæren ville vel ha snudd seg i sin grav.

Mentale grenser er seiglivede
Bydeler er altså et fenomen som dels gror opp nærmest organisk, og dels skapes gjennom politiske vedtak som deler og slår sammen skole- og valgkretser og – den siste mannsalderen – også politiske bydeler. Og politikere og byråkrater justerer grenser og vedtar veinavn i beste rasjonaliserende mening.

Identiteten til dem som bor i de forskjellige bydelene følger stort sett lydig etter, ofte litt motstrebende. For folk som har bodd på Fossum eller Tokerud fra før utbygginga er det kanskje litt rart at de nå bor på Stovner eller Vestli. Men man slipper jo forvekslingene mot Fossum i Bærum og svensker som antyder noe om et tokigt namn.

Mye av identiteten knytter seg ikke direkte til eiendom og bolig, men til det sosiale livet og foreningslivet i bydelene. Det var tilhørigheten i Kamp-Ørn eller Forward som markerte det klareste skillet mellom en gutt fra Kampen og en fra Gamlebyen. Man skal ikke ha mye organisasjonserfaring for å ha opplevd hvor vanskelig det kan være å forene slike gjenger, for ikke å snakke om to partilag eller husmorforeninger. Tilknytningen til eget lag er ofte mye sterkere enn til målsetningene for hele organisasjonen.

Mange av disse mentale bydelsgrensene er gamle, og de faller ofte sammen med de gamle gards- eller løkkegrensene, men er ofte også et resultat av bebyggelsens alder. Avstanden mellom et større borettslag og den eldre villabebyggelsen omkring er ofte stor i årtier. Hvis det blir for stor sosial forskjell mellom beboerne, kan slike grenser bli nærmest permanente. Men ellers vil slike kunstige skiller smuldre opp før eller siden opp, godt hjulpet av politikere og byråkrater som finner helt andre grenser mellom menigheter og skole- og valgkretser.

Senterdannelsene er også viktige. Skoler, kinoer og kjøpesentra blir raskt møteplasser, særlig for ungdommen. Lag og foreninger oppstår her. Langt på vei kan man si at det laveste nivået for en mental bydel, er det området som benytter samme nærbutikk.

Denne utviklingen av bydeler, eller naboskap, kunne kanskje ha gått enda raskere dersom myndighetene hadde vært enda mer konsekvente i sin planlegging av bydeler og senterstrukturer. Problemet er imidlertid at de forskjellige offentlige tjenestene ser seg best tjent med visse kretsstørrelser. Og disse er forskjellige fra virksomhet til virksomhet, noe som blant annet ble brukt som argument mot de første forsøkene på å skape en standard sone- og rodeinndeling av Oslo.

Kommunens ledelse kom dermed til å motvirke en utvikling av klart definerte bydeler i Oslo. Fortjenesten ble økt fleksibilitet, men prisen ble en by hvor det særlig i indre deler skjedde en nedbryting av de gamle strøks- eller bydelsidentitetene. Man kan så spørre seg om det igjen ledet til mye av forvitringen av organisasjonslivet og overgangen til et samfunn hvor båndene i naboskapene ble erstattet av svake og flyktigere bånd på tvers av bosted, eller om dette var en utvikling som måtte skje uansett.

Et annet problem er at utbyggingen nesten alltid skjer klattvis, så selv om man vil, så klarer man ikke å samlokalisere de senterskapende funksjonene. Særlig Manglerud kan stå som et skoleeksempel på uheldige løsninger i så måte. Et par skoler og idrettsanlegget havnet på en kant, en annen skole på en annen, butikksenteret og kirken midt i mellom og sykehjemmet helt ute på Langerud. Det ligger rett nok et sykehjem også mye nærmere, på Ryen, men det tilhører en annen bydel.

Truer bydelsreformen bydelsidentiteten?
Samtidig som denne forvitringen av indre by tok til, og byens økonomi snudde fra å være preget av velstand til at byen ble sosialhjelpshovedstad, skjedde også en endring av maktbalansen mellom politikere og byråkrater. De første politiske bydelsutvalgene ble oppretta i 1973, og femten år senere skjedde den store reformen. Byen ble delt inn i 25 politiske og administrative bydeler, og disse har siden, med større eller mindre hell, arbeidet med å bygge opp innbyggernes tilknytning til nettopp Bjerke eller Grorud.

Bydelsinndelingen fulgte dels gamle kretsgrenser, dels skar den seg gjennom landskapet etter nye linjer, ikke ulikt kolonimaktenes deling av Afrika. Resultatet ble at en del bydeler syntes å vokse ut fra allerede eksisterende sentra, så som Grorud og Lambertseter. Noen tilstøtende strøk ble hengt på, men bydelens kjerne var gitt. I andre tilfeller utgjorde bydelene boligområder uten noen klare sentra, så som Ullern, eller en samling eldre bydeler med sine gamle knutepunkter.

Det er i alle fall ingen tvil om at det var lettere å bygge opp en bydelsidentitet på Nordstrand enn på Helsfyr-Sinsen, en bydel man nesten får et inntrykk av at ble satt sammen av det som ble til overs på østkanten. Langt på vei kan man nok si at en del av de 25 bydelene hadde gode muligheter til å lykkes med å bli noe mer enn administrative kretser, mens andre i så måte fikk et håpløst utgangspunkt. Satt litt på spissen kan vi si at dagens inndeling av Oslo består av en del bydeler og en del rent administrative geografiske enheter.

En drøfting av alle de forskjellige forutsetningene som må til for at en bydel skal være funksjonell, får vi la ligge i denne sammenhengen. Men en slik bydel er avhengig av å ha ett naturlig sentrum med butikker, skoler og offentlige velferds- og kulturtilbud. Senteret må ligge innenfor bydelen, ikke utenfor, slik Majorstua gjør overfor bydelene i nord-vest, og det må være lett tilgjengelig for alle som bor i bydelen.

Selvsagt vil det også, om bydelen er stor nok, danne seg en del småsentre rundt dette, gjerne med noen få forretninger og en barneskole. Men skal disse lokalsentrene fungere, må de ikke flyte for mye ut, og de må sokne til ett større senter, ikke delvis til to eller tre. Og denne tilhørigheten må avspeiles i kommunikasjonene. Det nåværende bydelssenteret på Furuset ligger for eksempel heller håpløst til for folk på Høybråten. Furuset sokner til T-banelinja, Høybråten til jernbanen. Det lettest tilgjengelige kjøpesenteret ligger i Lørenskog, i alle fall pr. bil.

Nå er det vel ikke noe sentralt mål for politikere og kommuneadministrasjon å skape bydelsidentitet. I dag handler det om å effektivisere de kommunale tjenestene og å passe dem til tidens ideer om hvordan dette tilbudet skal organiseres. Men identitet og tilhørighet er noe folk flest er opptatt av, kanskje ikke bevisst, men pirk litt på ei skolekretsgrense...

Smått om senn vil likevel idrettslag, kor, korps og andre organisasjoner gro tettere sammen med det politikerne har definert som deres bydel, og nye bydelsidentiteter kan overta for mye av de gamle nabolags- eller skolekretsidentitetene. Så kan vi jo undres på om dette vil fortsette eller om hele prosessen må nullstilles når politikerne nå vil omvurdere bydelens oppgaver og grenser.

Fiasko eller suksess for Bydelsreform 2004 er helt avhengig av om den nye inndelinga man ender opp med, fanger opp de naturlige lokalidentitetene bedre enn dagens og klarer å skape bydeler med naturlige og sterke sentra. I motsatt fall kan reformen lett bare bli at man trekker opp mange av de røde strekene på bykartet på nytt. I så fall kan vinninga rakst gå opp i de kostnadene både omstillinger og kontor-flyttelass nødvendigvis vil føre med seg.