Kamp mot usedelighetens rot

En av de lengste diskusjonene i novembermøtet kom på spørsmålet om man i Kristiania skulle få en vedtekt for å beskytte barn mot tobakksbruk. Alle helsefarene ved nikotinen var ikke kjent i 1901, men at den gjorde de unge sløve og fungerte som en introduksjon til drukkenskap og annen usedelighet, var allment kjent.

I april 1899 kom en lov "til beskyttelse af børn mot brug af tobak". Denne innholdt ingen forbud, men ga kommunene adgang til å forby salg av tobakk til barn under femten år. Dessuten kunne politiet få adgang til å beslaglegge røykesakene når barn røykte på offentlige steder. Det saken sto om, var om Kristiania skulle innføre en vedtekt med slike bestemmelser.

Før saken kom til politisk behandling hadde den vært forelagt skoleinspektøren og politikammeret. Disse hadde nokså forskjellig syn på betydningen av saken og hvordan den skulle gripes an.

Skoleinspektøren skrev i sin erklæring at skolen merket tydelig hvilken påvirkning den økede tobakksbruken hadde på guttenes legemlige, åndelig og moralske utvikling. Man sto her "… ligeoverfor et af de Forhold, der i første Række lægger Skolen Hindringer iveien for at naa sit Maal …". Og det var nesten ikke grenser for tobakkens virkninger. Den "… ødelegger Ungdommen, og altfor ofte har Drukkenskab og Usædelighed til direkte Følge; Skulking, Snaskeri og Tyveri begynder kanske oftest paa Grund af Lysten efter Tobak."

Særlig tvangsskolen, hvor de uskikkeligste guttene ble plassert, sto rådløs overfor ondet, ifølge en erklæring fra bestyreren der. Av skolens 55 gutter var det bare to som ikke hadde brukt tobakk, og bestyreren var "… ganske overbevist om, at dette er en af de medvirkende Aarsager til den Sløvhed og Interesseløshed for boglig Undervisning, som er saa almindelig hos den Slags Gutter, som blir sendt til Tvangsskolen."

Politikammeret hadde derimot liten tro på noen positive effekter av en lovregulering og viste til at reguleringene av alkoholomsetningen ikke i noen vesentlig grad hadde gitt mer edruelighet. Man mente også at "… den ungdommelige "Karslighed", som giver sig Udslag paa saa mange Maader, deriblandt ved at kunne røge, snarere vil pirres end hæmmes, naar Cigaretten eller Piben ogsaa faar den ved Lov og Vedtægt forbudne Frugts Tillokkelser." Saken måtte i stedet løses av hjem og skole. Og hvis politiet fikk adgang til å gripe inn ovenfor unge røykere, ville det bli oppfattet som en plikt til å gripe inn, noe som ville sprenge politiets kapasitet fullstendig.

Etter disse sprikende tilrådningene, foreslo magistraten at vedtekten bare skulle gi forbud mot salg av tobakk til mindreårige, men valgte også å la sunnhetskommisjonen og alle de høyere skolene uttale seg. Heller ikke her fikk man klare råd. Mange mente at ville guttene røyke, ville de alltids få tak i tobakk på en eller annen måte. Borgermester Horn konkluderte med at han ikke kunne tilråde at man innførte noen vedtekt.

Saken kom opp i formannskapet i april 1901. Også der var synspunktene delte, men et klart flertall vedtok å anmode magistraten om å utarbeide forslag til vedtekt med forbud mot både salg til mindreårige og adgang til å beslaglegge røykesaker.

I bystyret tok først Arbeiderpartiets Ole Gjøsteen ordet. Han mente at det var helt forfeilet å rette lovgivningen mot barna. De var et produkt av sine foreldre. Det var mennenes tobakksrøyking som måtte bekjempes, og han regnet med at så snart kvinnene kom inn i politikken, så "… forekom det ham, at det burde være den første store programsag for dem at reformere mændene i dette stykke." Saken burde derfor utsettes til kvinnene kom inn i bystyret. Forslaget ble raskt nedstemt, men fikk hele elleve stemmer.

Så begynte den lange debatten. Kjøpmann Berger påpekte en del praktiske problemer, blant annet hvordan kjøpmennene kunne vite presis alder på guttene. Dessuten ville det lett bli slik at de eldre i en kameratflokk ville kjøpe inn til de yngre. For å unngå uheldige guttegjenger mente han det var viktigere å få en vedtekt som forbød barn å oppholde seg ute i gatene på kveldstid.

Overlærer Pedersen tok utgangspunkt i sine skoleerfaringer, og mente at hjem og skole ofte var rådløse i forhold til påvirkningen gjennom kamerater. Han støttet seg til medisinsk ekspertise som hadde uttalt at "Tobak er for børn en sterk gift", og ville ha en vedtekt for å "befri børnene fra den fristelse til fald og udskeielser, som brugen af tobakk medfører for dem."

Kjøpmann Alf Bjercke tok opp tråden fra Bergers innlegg med de praktiske sidene ved håndhevelsen, og påpekte at tobakk slett ikke var det eneste som truet ungdommens helse. Hva med kaffe? Det var heller ikke sunt for barn. Han foreslo derfor at man ikke skulle utferdige noen vedtekt.

Før voteringen kom det hele sytten innlegg til. De fleste stilte spørsmål ved det praktiske ved håndhevelsen. Skulle politiet plukke snus og skrå ut av munnen av guttene? Med fem stemmers overvekt ble vedtektsforslaget lagt bort.

Først i 1973 ble loven fra 1899 erstattet med den nye tobakksskadeloven. Den innførte forbud mot salg til mindreårige, og aldersgrensen ble satt til atten år.

TOBIAS x/200x