Jøtuls støperi i Oslo
Mannsarbeidsplass som ble modernisert vekk

Nedgangen i antall industriarbeidsplasser har gjort dagens Oslo til en annen by enn for 40 eller 50 år siden. Det er færre som ikler seg blåtrøya på arbeidet og flere som tar på hvit frakk eller vest/dressjakke i omsorgs- og servicejobbene. A/S Jøtuls jernstøperi lå i Lodalen i Oslo i Enebakkveien 69. Her drev man serieproduksjon av ovner, peiser og husholdningsgods. A/S Jøtul var en typisk jern- og metallbedrift med tradisjoner tilbake til 1853 og Norges dominerende ovnsstøperi. Bedriften ble lagt ned 1. oktober 1982, etter 129 års drift.

I 1853 ble A/S Kværner Brug grunnlagt. Støperiet ble i 1916 skilt ut som A/S Kværner Ovnsstøperi. Navnet Jøtul ble første gang brukt i 1920 som navn på et salgskontor for ovner. Da Johs. Gahr ble direktør i 1929, ble navnet Jøtul tatt i bruk som firmanavn. I en overgangsperiode var likevel navnet A/S Jøtul og Kværner Ovnsstøperi. Norcem A/S overtok bedriften i 1977.

I 1930 fikk bedriften transportbane, og ifylling av formesand og transport av formekasser til støping og tømmerist ble mekanisert. Tidlig i 1950-åra fikk man formeautomater. Med økende grad av mekanisering sank andelen fagarbeidere, fra 75 prosent i 1930 til 7 i 1982. Man hadde lenge hatt planer om å bygge nytt støperi i Oslo. På 70-tallet var støperiet gammelt og nedslitt og med et arbeidsmiljø som sårt trengte forbedringer. En ny produksjonsteknologi holdt dessuten på å vinne fram innen deler av støperiindustrien.

Fra nybyggingsplaner til flytting av produksjonen
Behovet og planene for å bygge nytt støperi var til stede, og egnet tomt ble skaffa til veie på Leirdal med Oslo kommunes hjelp. Kommunen var opptatt av å beholde de 700 arbeidsplassene og skatteinntektene. Eierne vedtok så i 1978 å kjøpe Kråkerøy verk, og i 1980 gjorde de vedtak om å bygge ut der. Tomta på Kråkerøy var lite utbygd og lett å planlegge. Etter en hard drakamp mellom eierne og klubben, der myndighetene kom inn og ga etableringstillatelse i 1980, fikk Kråkerøy den moderne teknologien, mens det ble lovet at støperiet i Oslo skulle drives videre. Dette innebar en dobling av kapasiteten og høvde godt med en voldsom salgsøkning på samme tid. Imidlertid skjedde ikke en videre økning i salget slik prognosene forutsa, slik at bedriften etter kort tid ble sittende med overskuddskapasitet. I denne situasjonen ble det eldste støperiet i Oslo bestemt nedlagt fra oktober 1982, på tross av løfter om å opprettholde arbeidsplassene.

Innføring av ny produksjonsteknologi endte med nedlegging og flytting av produksjonen. Dette skjedde ledd for ledd. Klubben i Oslo forutså utfallet ganske tidlig i løpet, men eiersida dementerte at det var planen å legge ned anlegget. Jøtul-arbeiderne i Oslo mente arbeidsplassene deres burde beholdes og forbedres ut fra et rettferdsperspektiv. Det overskuddet som skulle investeres i ny teknologi var opparbeidet av Oslo-arbeiderne. I stedet ble en tradisjonsrik bedrift strøket fra Oslo-kartet, og ytterligere 370 industriarbeidsplasser forsvant. Da var antall ansatte gradvis redusert fra 370 til to skift med ca 200 høsten 1981 og 150 våren 1982. Jøtul hadde også en avdeling på Grønvold i Oslo der emaljering og montering av ovnsplatene foregikk og hovedadministrasjonen lå. Denne avdelinga og hovedkontoret er også seinere flytta til Kråkerøy.

Hva forsvant?
Med Jøtuls ovnsstøperi i Oslo forsvant et særegent miljø og en tradisjonsrik fagkunnskap. Spennet var stort mellom håndverk - modellsnekring og håndforming - og høy grad av mekanisering. Her var sterk produksjonsstyring, men samtidig lagarbeid. Arbeidsplassen var spesiell med mange mann som jobba tett sammen i trange lokaler. Alle kjente alle, mange utvikla godt kameratskap, og man fikk en verkstedklubb med høyt aktivitetsnivå. Klubben hadde fått innført et pausesystem og ei likelønnsordning som var av stor betydning for det sosiale miljøet. Jøtul var en smeltedigel av en arbeidsplass med folk fra alle verdenshjørner.

Import av arbeidskraft
Fra slutten av 1960-åra begynte det å komme folk fra ikke-vestlige land til Norge, særlig fra Tyrkia, Pakistan og India. Det var arbeidet som trakk - for som resten av Vest-Europa, hadde Norge mangel på arbeidskraft. Innvandrerne gikk inn i det nordmenn så som dårlig betalte jobber. Mange industribedrifter henta arbeidskraft direkte i utlandet. Eksempelvis reiste en ingeniør fra Jøtul i 1970 ned til Beograd og fikk rekruttert arbeidere via hovedarbeidskontoret.

Milenko Stretenovic, som var arbeidsløs gårdsarbeider i Titovo Uzice, fikk tilbud om jobb på Jøtul på arbeidskontoret hjemme på landsbygda i daværende Jugoslavia. To måneder før Milenko kom i 1970, var det kommet ei gruppe på atten jugoslaviske arbeidere. Andre gangen ville Jøtul ha arbeidskraft fra landsbygda, der det var høy arbeidsløshet. Ei gruppe på 25 stykker reiste med ett års kontrakt i bagasjen.

Jøtul betalte billetten til Norge, de ble møtt ved mellomlanding i København bl.a. av en jugoslav som allerede jobba på bedriften. Så ble de innkvartert i hybler på Lørenskog, fikk middag og to hundre kroner. I fem dager ble de vist arbeidet i støperiet før de begynte. I noen måneder fikk de språkopplæring på ettermiddagen. Etter et år reiste noen hjem, andre fortsatte og beholdt hyblene som de så betalte av egen lomme.

Norske firmaer åpna også egne arbeidsformidlingsbyråer i Pakistan. Når først noen i familien eller nærmiljøet hadde etablert seg i Norge og greide seg bra, gikk ryktet videre så flere reiste. I 1975 kom innvandringsstoppen. På arbeidsmarkedet skjedde en tilstramming med økende arbeidsløshet tidlig på 1980-tallet. Det ble også skjebnen til mange av Jøtul-arbeiderne.

Kilder:
T. Engebretsen, E. Røsjø, E. Seland,
T. Ulsnæs, B. E. Aasen:
En samtidsdokumentasjon av
A/S Jøtul.
En prosjektoppgave ved
Rådet for arbeidslivsstudier våren 1982, Oslo 1982.
Ellen Røsjø: Hvorfor ble Jøtuls støperi
i Oslo lagt ned?
Hovedoppgave. Historisk institutt, Oslo 1984
Intervju med Milenko Stretenovic
opptatt av E. Røsjø 31.03.1982.

TOBIAS 4/2001