Arbeiderfamiliens hjem

Kristiania og Oslo er en by folk har flyttet til for å arbeide og bo i. Bolighistorien til byen er et kapittel om konstant boligmangel og ti-år på ti-år med rein bolignød. Boligtype og standard har variert stort for byens arbeiderfamilier.

Bakteppet: Kristiania 1870-1900: En hurtigvoksende by på alle vis. En by med veldig befolkningsøkning, en ung by med 15 år som gjennomsnittsalder for befolkningen. En by med behov for arbeidskraft. En by folk flyttet til og forble boende i. En by med et flytteoverskudd på 14 000 mennesker i 1898. En by hvor leiegårder og fabrikker ble bygd i stor stil, en by med byggeboom og boligspekulasjon. En by der kun fem prosent av boligene i år 1900 var bebodd av eier. Kristiania - en by med leieboere. Kristiania - en by hvor etterspørselen etter boliger har vært større enn tilbudet. Kristiania - en by med bolignød.

Arbeiderfamiliene vil i denne artikkelen være de familiene som brødfør seg ved at voksne i familien hentet lønna si fra enten fabrikkanlegg, håndverksindustri eller transportnæringen. I år 1900 omfatter dette for menn (far) 18 000 i håndverksindustri, 10 000 i fabrikkindustri og 6 000 i transport. For kvinner (mor) gjelder det 4 000 kvinner ved fabrikkanlegg, 9 400 i arbeid med håndverksindustri - og over 9 000 i handel, pengeomsetning og herberge/bevertning. 55 000 kvinner står registrert med levevei Huslig arbeid - de arbeidet med andre ord i eget hjem.

Kort vei til arbeidet
Stikkprøver i folketellingsmateriale og adressebøker viser at mange arbeidere leide bolig av fabrikkeierne. En rask gjennomgang av Sandakerveien, Sagveien og Maridalsveien viser at fabrikkene Lilleborg A/S, Halvor Schou (Hjula Veveri) og Knud Graah eide boliger som arbeiderne bebodde. Arbeiderne følger fabrikkenes plassering: Nederst i Sagveien finner vi arbeidere som er bryggeriarbeider (Ringnes og Foss) maskinoppretter, barkestamper, snekker, formann, fabrikkarbeider, pakker (i arbeid for Hjula og Graah) - mens det øverst i Sandakerveien finnes flere oppført som bødker og oljemøller og vognmann (i arbeid hos Lilleborg og Bjølsen Valsemølle).

I Sarpsborggata 12, 14 og 16 oppe på Bjølsen bygde A/S Nordre Byggeselskap større leiegårdkomplekser. Nummer 12 kom i Hjula Væveris eie, nr. 14 i Christiania Spigerverks eie og nr. 16 stod registrert som Nydalens Compagnies eiendom. Bedriftene kunne dermed tilby sine arbeidere bolig, noe som var svært viktig ettersom de trengte fagfolk og Kristiania led under boligmangel. En gjennomgang av adressebøker for årene fra 1917 til 1928 viser da også at det er gjennomgående arbeidere som leier leilighetene i nr. 14 og 16, mens det i Hjula Væveris leiegård er en mer sammensatt gruppe leietakere. Her finnes familier hvor mor eller far ikke arbeider på Hjula, eksempelvis en snekker, en drosjeeier, en fyrbøter, en forfatter og en sangerinne.

I en artikkel fra 1917 i St. Hallvard er det 90 år gamle Nils Larsen som blir intervjuet hjemme i "det ældgamle lille hus i Sandakerveien". Han var av gammel arbeiderslekt på Sagene, og kunne fortelle om sine forfedre tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Om forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere sa han at det var godt og fredelig, særlig på begynnelsen av 1800-tallet da det fremdeles var "noget av det gamle patriarkalske forhold". Noen vil kanskje hevde at det var av paternalistiske grunner at fabrikkeierne tilbød bolig - at de brød seg om sine.

Dette synet framkommer i intervjuer med arbeidere født i perioden ca 1860-1870, men flere presiserer likevel at det ikke var slik overalt, og at holdningen forandret seg ettersom det ble større fabrikker og flere arbeidere. Imidlertid var det uten tvil både økonomisk og praktisk å ha arbeiderne boende nært arbeidsplassen. Arbeiderne la ned all sin energi på arbeidsplassen, og fabrikkeierne fikk en fleksibel arbeidsstokk som kunne arbeide lange dager når ordrene hopet seg opp.

I innsamlede arbeiderminner fra 1956 forteller noen arbeidere (født ca. 1880) ved Seilduken om perioder med arbeidsdager fra klokka seks om morgenen til ti om kvelden. For fabrikkeierne var det også i "urolige tider" enklere å føre kontroll på hvilke aktiviteter - politiske eller annen type - arbeiderne bedrev. Arbeiderne selv priste nok selv nærheten til arbeidsplassen når de hutret seg ut i høstregnet eller snøslapset en februardag - enten det var morgen klokken seks eller etter endt arbeidsdag seint på ettermiddagen. I tillegg var det jo vanlig å gå hjem i middagspausen klokken tolv på formiddagen. I 1875 bodde fem av seks kvinner som arbeidet i tekstilindustrien ti minutter unna arbeidsplassen sin, så det var lett å springe hjem for å ordne mat til barn og mann. Det var den kvilen!

Hygge - og hygiene
Hvilket hjem var det de forlot - eller kom tilbake til? Variasjonene var mange, men ett hadde de tilfelles - de kom fra trangboddhet og ofte lav standard. Trehusene var i dårlig forfatning. De var kalde, trekkfulle og det var lavt under taket. De store murgårdene, leiekasernene, var tre eller fire etasjer høye. De bestod stort sett av små leiligheter som i stor grad var overbefolket. Det vanlige var at hver familie hadde ett rom og kjøkken. 30 kvadratmeter å boltre seg på var normalt. I 1905 fantes det 55 000 leiligheter i byen, av disse var over 18 000 på kun ett rom og 16 500 på to rom. Var man enslig, bodde man gjerne sammen med andre enslige eller man leide et kammers eller ei seng hos en familie.

Men man skal vokte seg vel for å mane fram bildet av triste, kalde hjem med en forhutlet familie i forfall. Dårlig standard kunne skjules med hygge. Mors ære lå i å ha en velstelt hjem. Både mor og far hadde glede av vakre ting. Man sparte og kjøpte og arvet og hadde dermed gjerne: Et innrammet bilde av kongefamilien, et stort speil, forseggjorte kommoder, nips, pyntehåndklær, sengetepper, broderte duker, puter og pidestaller. Pelargonier og Hortensia stod i kjøkkenvinduet, flankert av en kritthvit heklet gardinkappe. Fattigdom?

Kanskje var det først til vinteren at standarden ble avslørt når snøen føyk inn og la seg langs gulvlista. Forholdene rundt de felles utedoene i bakgården var heller ikke så lette å dekke til …

Boliger av mange slag
Rundt 1880 var Sagene og Nydalen blant industriens kjerneområder i Kristiania. Nydalen skilte seg ut som et eget samfunn, langt borte fra byen forøvrig. Den besøkendes inntrykk av å være i et erkeekte industriområde ble forsterket av de mange menne-skene som ikke bare arbeidet i fabrikkene, men som også bodde her. Boliger og skole lå nærmest vegg i vegg med fabrikkene. Alt var bygd og drevet av fabrikkeierne.

Arbeiderboligene i Sagene menighet skilte seg ut fra Nydalen ved å være lite ensartet - med boliger og bygninger av gammel og ny dato. Rundt år 1900 var det store variasjoner hvordan arbeiderfamiliene bodde. Noen eksempler hvor de kunne få leid husvære var: I de større toetasjes trehusene på Sandaker og Sagene, eller i de lave, små trehusene som Lilleborg fabrikker A/S eide i Åsengata eller i Sandakerveien. Halvor Schous arbeiderleiligheter for Hjula Veveri lå i en flott teglsteingård i Sagveien 33 C.

Graahs Spinneris arbeiderkaserne - populært kalt "Brenna" - var en tre-etasjes trebygning i Sagveien 8. Her bodde det til en hver tid både enslige arbeidersker (registrert i adresseboka med yrkestittel som "Jmfr." - jomfru) og familier. Nok en type bolig er representert i "småhusboligene" i Hammergata på Bjølsen, bygd etter initiativ av Effata arbeiderforenings byggeforbund.

Den siste - og vel vanligste boligen for arbeiderfamilier rundt år 1900 - finner vi i en av områdets mange murgårder på Sagene, Bjølsen, Torshov - for å ikke nevne leiegårdskonsentrerte Grünerløkka i nabomenighetene Paulus, Jakob og Petrus.

Klassisk leiegårdsliv
Heimdalsgata 26 på Tøyen er blitt et eksempel på en klassisk leiekaserne. I 1895 ble den satt opp. Østkantens poet, forfatteren Rudolf Nilsen, har gjort den udødelig som "Nr. 13". I adresseboka for år 1900 står Aktieselskapet De nye Arbeiderboliger som eier av bygningen. Gården er stor; hele 74 meter lang, med fem etasjer, det vanlige var tre og fire etasjer. Den inneholdt 107 leiligheter på ett-rom-og-kjøkken. Rundt år 1900 hadde 340 mennesker sin adresse hit. Det var ikke uvanlig at leiligheter delte felles entré/gang.

En annen forfatter fra østkanten, Oskar Braaten, forteller fra sin oppvekst i murkasernen "Hjemmet" i Holsts gate 2 - at to og to familier i bakgårdsbygningen til og med delte kjøkken. Rommet ble delt med en krittstrek, ovn og vask delte man "broderlig" etter behov. Kjøkkendeling var likevel ikke vanlig, statistikken for Sagene menighet forteller at åtte prosent delte kjøkken rundt år 1900.

Kommunen og bolignøden
Fra 1850-årene hadde det vært vist engasjement fra ulike miljøer om å hjelpe til med bolignøden. De første såkalte Arbeidersamfunn mente dette var en oppgave for dem. Likeså var det filantropiske selskap som tok byggeinitiativ for å skaffe flere arbeiderboliger. Man så imidlertid raskt at privat boligbygging ble en usikker løsning, den var avhengig av konjunkturer - og det syntes klart at private utbyggere ikke kunne klare å oppfylle behovet for boliger. Boligmangelen førte også til urimelig høy husleie.

I 1893 kom Det norske Arbeiderparti med en henvendelse til kommunestyret om å få utført en undersøkelse om boligforholdene i byen. I 1895 forelå rapporten som kommunalt dokument nr 29, en rapport som dokumenterer til fulle hvor dårlige boligforhold arbeiderstanden hadde i Kristiania. Den konkluderer med at det offentlige, kommunen selv, var den eneste som kunne bygge de nødvendige antall boliger.

Men, til tross for politisk enighet om å ta tak i problemet, ble det ikke fortgang i saken. På slutten av 1890-tallet stoppet boligbyggingen opp. I 1899 kom det store boligkrakket hvor et overopphetet boligmarked eksploderte og førte til at mange byggefirmaer og banker gikk konkurs. I perioden 1900 til 1904 skjer det faktisk en utflytting fra byen. Kristiania puster ut, og i disse årene gikk husleien ned fordi tilbudet var større enn etterspørselen. Mange arbeiderfamilier fikk råd til å leie langt større leiligheter. I 1905 begynte folketallet å vokse igjen - og det vokste raskt. Mange mente at løsningen på boligproblemet var å sørge for mange nye og gode ett-rom-og-kjøkken-leiligheter. Det var den boligtype en arbeiderfamilie hadde råd til å leie.

Før kommunen selv tok til som byggherre, var de første trinnene tatt ved at kommunen trådte inn i private boligprosjekter ved å gi økonomisk støtte. Effata Arbeiderforenings Byggeforbunds småboliger ved Maridalsveien/Hammergata på Bjølsen/Sagene ble satt opp ved hjelp av kommunalt lån. Lånet var det første tilfelle av kommunal støtte til kooperativ boligbygging, og ble gitt i 1896. I 1899 stod åtte av boligene ferdige. I år 1900 hadde familiene til en modellsnekker, en mekaniker, en mekanisk arbeider, to arbeidere og en jernstøper flyttet inn. To av boligene - nr. 14 og 16 - var under innredning.

Inn i himmelrik
Det første større boligkomplekset som ble bygget med kommunal støtte var Det Rivertzske kompleks på Sagene. Sent på året i 1912 kunne de første arbeiderfamiliene flytte inn i en av kompleksets 479 leiligheter. 365 av disse var ett-værelses leiligheter. Det var himmelrik å flytte inn i Det Rivertzske for familiene som kom fra gamle leiegårder med utedo i bakgården. Deres nye bolig hadde vannklosett på gangen, som de delte med noen få av naboene. Her var riktignok ett-værelses, men det hadde sovealkove - og kjøkkenet ble brukt som all-rom.

Ei kvinne forteller fra oppveksten på ett rom og kjøkken. Hun var yngst av syv søsken. Faren var grunnarbeider innenfor bygningsbransjen og eldre søsken hjalp også til med penger: "Ja, det var trangt. For det var jo senger overalt. Det var flatsenger og det var feltsenger og på kjøkkenet var det jo ei feltseng og en svær sofa. Der lå vi tre søsknene. Jeg på midten, på pinnen." Mamma og pappa lå i en svær seng med messingkuler i den ene kroken i stua, og brødrene lå på flatsenger i en annen krok.

Det fantes større familier i komplekset. En annen informant kom fra en familie på tolv. I deres familie spiste og arbeidet de på skift. Stoler og krakker var det til alle tolv, møbler for øvrig var to kommoder, to bord og en buffet: "Det var så fattig som det kunne blitt, rett og slett, for det at vi hadde ikke plass. Det var ikke plass." Men oppveksten var god, minnes begge informantene. Leilighetene var bygd etter et annet prinsipp enn Grünerløkkas mørke leiegårdbebyggelse. Ved Rivertzske var det sørget for å oppfylle nye bolighygieniske prinsipper med tilgang på masse lys, luft og grøntarealer. Slikt gav trivsel.

Beregninger fra Det statistiske kontor i 1918 viste at Oslo trengte ca 6000 flere leiligheter. Dette skulle tilsvare en mengde på 24 000 mennesker som manglet bolig. I tillegg kom de 1200 leilighetene som Sundhetskommisjonen i 1921 betegnet som "sundhetsskadelige" å bo i. I 1920 hadde 30 prosent av familiene i Kristiania leieboere, mens tallet for andre byer var på 20 prosent. I 1924 stod nærmere 4500 par på leiegårdskontorets liste over par som sårt trengte bolig, hele 1046 av disse var oppløst på grunn av manglende bolig.

I disse årene skrives det Norges historie i Kristiania/Oslo, en storstilt kommunal utbyggingsplan var i gang. De åpne jordene på Ullevål, Lindern, på Torshov, Sandaker, Søndre- og Nordre Åsen - blant flere - skulle snart bebygges av kommunens sosiale boligbygging. Men det er en annen historie.

Kilder:
Utrykte i Byarkivet:
Branntakster Sagveien og Sandakerveien
Folketellinger Sandakerveien og Maridalsveien - ulike år
Arbeiderminner innsamlet 1955/56 i regi av
Norsk folkemuseum ved Edv. Bull - kopier i Byarkivet
Byggesaksarkivet etter Plan og bygningsetaten
Trykte:
Adressebøker for Kristiania - ulike år
Boligarbeidet 1911-1931 utg. av Oslo kommune, Oslo 1931
Andre:
Intervjuer utført i Bydel Sagene-Torshov i 1998

Litteratur:
Alsvik, Bård: Hverdagsliv mellom to kriger i Livet langs elva, Oslo 2000
Helland, Amund: Norges Land og Folk. Kristiania I, II, III, Kristiania 1917
Kjeldstadli, Knut : Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990
Myhre, Jan Eivind: Oslo bys historie, bd. 3, Oslo 1990
Møller, Halfdan: "Av en gammel Kristiania arbeiders erindring
og tradition" i St. Hallvard 1917
Røde, Gro (red.): Livet langs elva, Oslo 2000
St. Hallvard nr. 4/1978 - Bevaring på Sagene

TOBIAS x/200x