Industriens eksperimentelle former og behov

Industriarkitekturen gjenspeiler ulike tidsepoker. Den viser tydelige forskjeller, avhengig av hvilken periode bygningen er oppstått i og hvilken funksjon den skulle ha. Nye tider fører med seg annerledes og eksperimenterende former, eller repetisjon av gamle motiver.

Flere elementer har medvirket til industrianleggenes form og utseende. De er uttrykk for blant annet stilretning, ressurser, funksjon, individuelle ønsker, spesielle behov og formelle krav. Men også teknisk utvikling og beliggenhet spiller sentrale roller for utforming av bygningene.

Først fra 1892, etter omlag ti års forarbeider, kom det offentlige med krav til fabrikklokaler og arbeidsmiljø. Det skulle være redningstrapper, opplyste rom, innhegning/innkapsling av maskinenes drivverk og adgang til å varme mat. Loven om tilsyn med arbeid i fabrikker m.v. oppfordret til "... saavidt gjørligt og paa hensigtssvarende Maade" å sikre liv og lemmer. Tyskland var et foregangsland innen industrien, og norske tekniske tidsskrifter hadde allerede referert om lignende lovtiltak for tyske arbeidere flere år før.

Vann til nytte og besvær
Industribebyggelsens lokalisering var opprinnelig avhengig av direkte tilgang til energikilder og kommunikasjonsmidler - langs elvene før elektrisiteten kom, senere nær jernbane og hovedveier. Med nye energiformer ble industrien mer fristilt med tanke på lokalisering, men den ble i tillegg dirigert av byplaner og ideer om soneinndeling av byen. Dette har også fått betydning for utformingen av enkeltbygninger og anlegg.

Så lenge industrien hadde sitt grunnlag i direkteoverført vannkraft, var tomter langs fosser og elvestryk de gunstigste byggeplassene. Der det ble fart på vannet, var det av naturlige årsaker ulendt terreng og bygningene måtte tilpasses deretter. Tomtearealene hadde ofte begrenset omfang og tildels store nivåforskjeller. Det gjaldt ikke minst å begrense energitapet; plassering og eventuelt samlokalisering av maskiner kunne være avgjørende. En løsning kunne være å bygge i høyden, forutsatt at det var tilfredsstillende grunnforhold og det lot seg kombinere med tilstrekkelig god energioverføring. Metoder for å overføre vannenergi var gamle. Kraften kunne overføres gjennom flere etasjer ved bruk av transmisjonsutstyr (remdrift). Mot slutten av 1800-tallet avløste turbiner vannhjulet som drivkraft, blant annet i Bjølsen og Sandaker mølle, for å gi mer effektiv kraftoverføring og drift.

Enkelte bygninger ble lagt kloss inntil elveløpet, nærmest uti elven. Grunnmurene kunne tidvis stå med flomvannet høyt oppover veggen. Bygninger som ikke stod støtt og godt fundamentert, ville eventuelt risikere å dras ut i elven. Da seilduksfabrikken i 1899 skulle få et tilbygg mot elven, nær fossen hvor det var vanskelig grunn, skal flåter eller heller ha vært aktuelt til fundamentering. Teknikker for fundamentering bygget på gammel kunnskap, og var kjent fra forskjellige sammenhenger - for eksempel fra pakkhus og sjøboder langs norskekysten, og i tillegg en rekke bygg og anlegg formidlet gjennom utenlandske forbindelser, litteratur og tekniske tidskrifter.

Hele produksjonslinjer huses
Mange industrivirksomheter hadde sammensatte og kompliserte produksjonslinjer som forutsatte spesielt utstyr. Maskiner måtte plasseres på steder i bygningen der det var økonomisk og teknisk mest fordelaktig. Hele produksjonslinjer skulle huses og iblant ble de ferdige produktene lagret på samme sted. Inventar som vannhjul, kvernhjul, små og store maskiner, remdrift, heisemekanismer osv. var enkeltledd i en produksjonslinje, gjensidig avhengig av hverandre. Hvert ledd hadde sin plass, i mange tilfeller eget lokale med spesielt utstyr - enten det var farveri, spinneri, veveri, syderi, kornmølle, oljemølle, fyrstikkfabrikk, sjokoladefabrikk, bryggeri, verk, mekanisk verksted eller annet. Møllene hadde blant annet behov for plass til mottak, korntørking, rensing, maling, veiing og lagring. Også bryggeriene var blant mange virksomheter med omstendelige produksjonsprosesser, som omfattet store mengder og bruk av omfangsrikt utstyr.

Byggkorn skulle fremfor alt renses, vaskes og legges utover eller i tromler for å spire; deretter tørkes på såkalte kjøller, poleres og transporteres til silo for brygging; dernest skulle massene blandes, kokes og gjære i store kar. Produktene ble deretter tappet, lagret, pakket og kjørt ut. Utkjøring gikk med hestekraft før bilen kom - men så ble hestestallene etter hvert byttet ut med garasjer. Testing av produkter ble noen steder utført i virksomhetens eget laboratorium. Det ble i tillegg oppført arbeiderboliger med plass for mange ansatte, mesterboliger e.l. En del større og støyende virksomheter kunne ha egne kontorbygninger eller fløyer. Iblant fantes et mindre kontorlokale i produksjonsrommet; et innebygget rom med vindu, under en trapp eller på en mezzaninetasje, hvor det var mulighet for direkte kontroll med arbeidsprosessen og arbeidsstokken.

Nye muligheter og brannsikkerhet med forbehold
Både destruktive brannødeleggelser og forretningsmessig optimisme utløste behov for å fornye eller utvide produksjonslokaler. Dette medvirket også til kopiering og utprøving av nye bygningstyper. Store lokaler behøvde lys, for effektivitet og etterhvert for økt sikkerhet. Større og tyngre inventar forutsatte mer solide bygninger med god bæreevne. Estetikk og symbolverdi var også sentralt. Industribygningene skulle ikke bare romme arbeidsfolk, produksjonsutstyr og bearbeidede produkter, men også være representative.

Med tiden ble enkle og brannfarlige trebygninger fra før- og tidligindustriell periode skiftet ut, når virksomhetene var etablert og det økonomiske i orden. Det ble istedet ført opp mer kostbare og avanserte bygg av tegl, utmurt bindingsverk, granitt, betong og jern - til erstatning for mer primitive bygninger i bordkledt bindingsverk og tømmer.

Nye materialer fra den industrielle revolusjonen utviklet ingeniørkunsten og byggevirksomheten videre. Jern- og stålkonstruksjoner førte til nye muligheter, arkitektoniske former og størrelser. Prefabrikasjon og standardisering ble stadig vanligere. Ønsker om effektivitet og lønnsomhet økte omfanget. Byggematerialer og byggemåter var i utvikling. For eksempel hadde Christiania seilduksfabrikk, ifølge branntakster før 1900, blant annet hvelvede kjellerrom, over- og underkjeller langs Akerselven, granittsokkel, betongmurer og kombinerte planke- og asfaltgulv. Søyler, etasjeskiller og vindussprosser var av ildfaste støpejern.

Det ble tatt i bruk bygningselementer som kunne gi lengre, sterkere og mer brannbestandige bygningsstrukturer. Sammen med glass gjorde dette tilværelsen lysere på flere måter. Men den første optimismen ble dempet, når erfaringer viste at heller ikke de nye byggematerialene kom uskadet fra brann. Teknisk Ugeblad i 1884/86 kunne fortelle om støpejernssøyler som knakk ved fabrikkbrann og boligbrann i Berlin, og at "bygningspolitiet" der hadde valgt å forby materialet. I 1886 ble et forbud innført i Norge. Det ble likevel skilt mellom støpejern og smijern som byggematerialer.

Saken om oppførelse av Christian Krohgsgate 30-36, gir et godt bilde av en byggesituasjon. Bygningen ble byggemeldt i 1902 av "Ing. S. Eyde", som var den tids mest kjente industribyggherre og bygningsingeniør. Det skulle bli seks etasjer med stor lagringskapasitet og kai langs Akerselven, for Aktieselskabet Kristiania Lagerhuse og Tollvesenet.

Byggegrunnen av leire var i bevegelse under oppføringen og det ble levert særskilte stabiliseringsberegninger. Fundamenter/pilarer skulle støpes i betong, føres ned til fast fjell og forankres. Søyler mot elven måtte isoleres med "Rabitzpuss" eller monier - sistnevnte var for øvrig nytt og nyttig i militært byggeri. Forblending i granitt måtte forankres solid i murverket innenfor. Videre var det ønsker om et dekorativt hengende karnapputbygg på fasaden. Men fordi det ville bli hengende utover den regulerte elvelinjen, måtte det vurderes av Stadskonduktøren, Havnestyret og Stadsingeniøren - av hensyn til elveløpets båttrafikk og høyden på jernbanebroene som krysset elven lenger nede. Ansvarshavende var byggmester Lowzow.

Overlys og tøyde grenser
Det første Kværner-anlegget i Lodalen startet med overtagelse av eldre bygninger fra en mølle på samme sted, eventuelt også et gårdsbruk. Med en større utvidelse i 1865-69 ble det ført opp flere nybygg i mursten. I Byarkivet finnes en udatert tegning av dette, signert av Falk Ebbell. Den samme signaturen står også på tegninger til Spiker- og valseverkets tilbygg. Kværners gamle vannhjul ble beholdt, selv om bygningen rundt den skulle skiftes ut. Tegninger og branntakster forteller at Kværner var tidlig ute, ihvertfall på minst ett område før lovverket. En ny støperibygning skulle få innvendig belysning gjennom en rekke takvinduer bygget flatt inn i et ordinært saltak. I 1867 er det opplysninger i en branntakst om 10 stk. takvinduer, flere grunnmurte bygg og bindingsverk.

Branntakster fra 1879 skilte mellom "solid mur" og gråstensmur. I hovedsak var 1800-tallets industrifasader oppført i rød tegl, med solid grunnmur av granitt eller lignende. Tegl var et hovedelement i en romantisk, nygotisk stil som fikk stor utbredelse rundt midten av århundret innen flere kategorier. Store teglmagasiner ble også bygget for det militære. Teglfasadene hadde ofte dekorative teglrelieffer. Samtidig som relieffene ga arkitektonisk liv til enkle veggflater, blant annet der det ikke fantes vinduer, kunne tilbygg enkelt tilpasses når det ble brukt gjentatte og rytmiske (additive) dekorasjonsmønstre.

I 1897 ble det tegnet og byggemeldt en ny spinneribygning for Christiania seilduksfabrikk. Litt spesielt var den tilsynelatende moderne arkitekturen, der teglfasaden skulle krones av et takkete tak med overlys. Såkalte shedtak eller sagtak, med vinduer i en rekke parallelle skråtak/pulttak, ga muligheter for mer dagslys i for eksempel store fabrikklokaler hvor sidelys ikke har nok virkning.

En kan vel undre seg over denne og andre "fremmelige" byggeteknikker som kom tidlig i bruk på 1800-tallets industribygg i Oslo. Men faktum er at mye hadde eldre opprinnelse i Europa. Blant annet er prinsipper for overlys og fundamentering kjent fra de aller eldste kirkebygg (basilikaer) og romerske badeanlegg.

Elektrisitet, kuber og betongskall
Materialtyper og teknikker ble prøvet ut og grenser tøyet videre inn i et nytt århundre. Med nye bygninger og funksjoner måtte man ta opp gamle former eller utvikle nye. I kjølvannet kom nye arkitektoniske stiler. Da elektrisiteten ble innført, ble industribygninger gjort til representative monumentalbygg og stolte symboler for den moderne tid. For eksempel fikk en transformator på Ris arkitektoniske former som kunne forveksles med dens vigslede nabo, Ris kirke, tvers over Slemdalsveien. Kraftanleggene ble nesten tilsvarende borganlegg.

Tyske arkitekter var aktuelle inspirasjonskilder som førte an nye stilretninger og presenterte nye ideer for industriarkitekturen. Fabrikkrom måtte huse enorme løpekraner. Tykke, bærende murvegger lot seg erstatte med vinduer i kolossalformat. Jernstrukturer fikk større glassfyllinger og vindusrammer ble skråstilt. Og vegger ble etter hvert modellert med armert betong. Bygningskonstruksjonene skulle heller artikuleres enn skjules og det ble fremfor alt enklere å utfordre de tradisjonelle arkitektoniske formene.

Et nytt lagerbygg for Norsk Trelast Industri AS ble omkring 1910 oppført med rene linjer og bølget kontur i Schweigaardsgate 28, som en moderat variant av nye plastiske formidealer fra utlandet. Men myke former fikk ikke umiddelbart noen stor utbredelse som industriarkitektur. I stedet kom den nye stilen med flate tak, strengere og mer kubiske former. Fra 1930-tallet kom dessuten enorme, nyoppførte silobygg med enkle flater, skulpturelle former og betongmembran. De krumme formene ble aktuelle igjen mye senere i 1950- og 60-årenes nye industribygg, blant annet for elektroniske fabrikker og verkstedshaller, med ett eller flere krumme betongskall, formet som kappehvelv.

I nyere tid har ferdige moduler og provisoriske lettskur ofte vært fleksible og midlertidige løsninger på industrilokaler. Byggemodulene skulle være hurtige og rimelige å montere, helst også kunne demonteres på tilsvarende måte. Kledninger av bølgeblikk på skjelettkonstruksjoner ble tatt i bruk til lettskur allerede før 1900 for det militære. Det fikk sin "renessanse" nesten hundre år senere - ved siden av prefabrikkerte elementer laget av betong eller lignende. I 1980-årenes renslige og moderne høyteknologiske industribygg kunne glasserte inngangspartier gi et mektig inntrykk. Nye tider fører med seg annerledes og eksperimenterende former i industriarkitekturen, eventuelt repetisjon av gamle kjente motiver.

Fra sjokolade til gamlehjem
Særlig de siste årene har både tradisjonell tung- og småindustri flagget ut av byen. Blant noen pussige unntak er Den Norske Eterfabrikk, som i over hundre år har ligget straks øst for Østensjøvannet, i kanten av det som nå er et naturreservat.

Forøvrig er mange eldre og tradisjonsrike industribygninger blitt bevart og gitt ny bruk. Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate 28 var forut for sin tid i så måte, da bygningen allerede i 1920-årene ble omgjort til Gamlebyens hjem for gamle. Opptil flere tiår senere har flertallet av byens bryggerier, mekaniske verksteder og tungindustrianlegg gjennomlevd store hamskifter.

Noen blir TV-produksjonslokaler eller boligområder, Frydenlund bryggeri er blitt høyskole og Akers mekaniske ble kjøpesenter, for å ta noen eksempler. Og nylig ble en forhenværende kornsilo på Grünerløkka gjennomhullet og ombygget til studentboliger. Inventaret blir med tiden ryddet bort, og opprinnelige interiører blir ikke sjelden ombygget før andre og nye virksomheter vil flytte inn. Tilbake står tomme skall, som kulisser fra den gamle industrien. Kanskje fra utsiden lar vi oss minne om svunne tiders slit - om vi ikke lar en ny idyll lure oss. Viktig, og ikke minst artig, er det da Byarkivets arkivmateriale kan dokumentere virksomhetene og ulike stadier i byens utvikling.

Kilders:
Branntakster, byggesaker, tegninger og foto i Byarkivet
Schous bryggeri: Mindeskrift til hundreaarsjubilæet 1921
Helen Gardner: Art through the ages, San Diego1986
Paulsen, Thomle og Thomle: Almindelig norsk lovsamling bd. 4
Polyteknisk Tidsskrift og Teknisk Ugeblad

TOBIAS 4/2001