Industribyen Oslo

Kristiania klarte seg i to hundre år uten industri. Det var en liten by, hvor gatebildet ikke endret seg mye fra ett tiår til et annet. Da man rundt midten av 1800-tallet begynte å bygge industrianlegg rundt byen, gikk den inn i et halvt århundre med voldsom vekst. Så falt byen til ro igjen, og var i de store trekk uforandret fram til de første etterkrigsårene. Et halvt århundre senere, ved årtusenskiftet, har industrien forlatt byen. Men byen har bare fortsatt å vokse, om enn på litt andre måter.

Industri som produksjonsform har to røtter. Den ene er at enklere produksjon, virksomheter som ikke krevde håndverkskunnskap, kunne bli organisert i form av at en arbeidsgiver samlet arbeiderne i et fabrikasjonslokale. Alternativet var at han leverte råvarene til folk som utførte produksjonen i hjemmene. Industrigata her i Oslo har navn etter slik hjemmeindustri, eller "forlagsindustri" som det ble det kalt tidligere.

Den andre rota er den virksomheten som siden middelalderen hadde oppstått der man hadde råstoff eller stabil vannkraft; teglverk, møller og sager. Kjennskapen til bekkekverner kom antakelig til Norge allerede i vikingtida, teglbrenningen ble kjent på 1200-tallet, og de første vanndrevne sagene, oppgangssagene, kom på 1500-tallet. Slik virksomhet trakk bosetning med seg. Mens Kristianias regulerte murbebyggelse vokste fram bak Akershus' voller, grodde trehusbebyggelsen opp langs veifarene ved møllene, sagene og teglverkene.

Sagbruk og teglbrenning var ikke håndverk, så virksomhetene trengte ikke å ha tilhold i byen, slik håndverkerne hadde vært pålagt siden middelalderen. Det holdt med at eieren hadde sitt borgerskap i byen og betalte sine skatter der. Og noe annet ville heller ikke ha vært mulig. Teknologien for energioverføring var lenge høyst primitiv, slik at man flyttet produksjonen til krafta, liksom man for teglverkenes del plasserte ovnene så nær leiruttaket som mulig.

Årgangssager og flomsager
Den første oversikten over alt som fantes av sager, møller og teglverk i det som i dag er Oslo, får i vi 1810. En protokoll fra Akers fattigvesen viser den legden bygdas næringsdrivende måtte yte, og her var det ingen forskjell på om det var gardsbruk eller sagbruk. Samtidige kart tyder på at det ikke fantes slike virksomheter innenfor Kristianias handelsterritorium eller bymark annet enn et sagbruk på Våghalsen, der hvor Graah senere bygde sitt spinneri.

Protokollen regner opp hele 25 steder i Aker der det var sager i 1810 - samt Våghalsen. Noen hadde så stabil vannforsyning at de gikk hele året, andre måtte innskrenke saginga til vårflommen. Med hensyn til legdsplikt ble et blad på ei årgangssag og to blad på ei flomsag regnet som likeverdige. Noen sagbruk hadde bare ett blad, andre hadde flere. Om det i så fall var rammesager, hvor flere blad arbeidet parallelt, eller det sto flere enkle sager etter hverandre oppetter elva, sier kilden ikke noe om.

I alt var det 24 årgangsblad og 35 flomblad som gikk i 1810. Helårsdrifta begrensa seg til Lysakerelva med tre blad og Akerselva med 21 - Våghalsen iberegna. I tillegg hadde Lysakerelva tre og Akerselva elleve flomblad. Loelva, Ljanselva, Frognerbekken og Ellingsrudelva hadde ikke vannføringen stor nok til helårsdrift og var innført med henholdsvis ni, fem, to og fem flomblad.

Den samme protokollen regner opp en rekke teglverk. I 1810 var det bare seks; Sollerud, mellom og nedre Foss, Nes i Maridalen og Hasle. Men i løpet av de neste tre årene kom det seks nye til: Ensjø og Ris i 1811, Haugerud, Bentsebakken og Smalvollen i 1813 og Voksen i 1814. I tillegg oppgir protokollen tre møllerbruk, tre papirmøller og "Sæbesyderiet og Oljemøllen" som alle lå langs Akerselva.

Noen nye virksomheter kom til i årenes løp, mens andre måtte legge ned. Særlig måtte teglverkene stadig flytte på seg ettersom leira tok slutt. Men de store endringene skjedde ikke før midten av 1800-tallet. Da kom spinneriene og veveriene og tok plass mellom sagbrukene. Samtidig begynte byens kraftige vekst, som ga teglverkene grunnlag for en voldsom ekspansjon. I 1855 kom jernbanen, og i 1860 opphørte reguleringene på sagbruksnæringen. I løpet av noen få år forsvant nesten alle de gamle vannsagene. Kristiania fikk sine planker fra dampsagene i Lillestrøm og Fredrikstad tilkjørt pr. tog. Arbeiderboligene i Sagveien ble fylt av tekstilarbeidere.

Fra kraft- til banelokalisering
Møllene, sagene og teglverkene lå altså alle et lite stykke fra selve byen. Noen steder dannet de kimen til små tettsteder, andre steder var de en del av jordbrukslandskapet. Den virkelige industrien, som kom i løpet av 1800-tallet, tok plass blant disse virksomhetene. Tekstilfabrikkene kom langs Akerselva, på Bryn og på Grorud, og utnyttet den samme vannkraften. Når etterhvert dampmaskinene kom inn, fikk de grei kulleveranse ved at det enten var kort vei fra kullagrene på havna, eller ved at jernbanen gikk rett utenfor veggene.

Plasseringen av en virksomhet avhenger av en rekke faktorer, men innenfor et avgrenset rom som Kristiania og Aker, var det transportkostnader, krafttilgang og eiendomspriser som betydde noe. For teglverkene var beliggenheten ved leiruttakene helt avgjørende, men det måtte også være kort vei ned til byggeplassene til byen. For tekstilindustrien og den mekaniske og metallurgiske industrien som etterhvert grodde opp, var krafttilgangen det avgjørende. Det trakk virksomhetene først mot fossene, senere mot jernbanene inntil elektrisk kraft tok over et stykke ut på 1900-tallet. Da ble greie transportutgiftene og eiendomsprisene avgjørende på lokaliseringen.

Kun én industri tok plass i det gamle byområdet; verftene. Kristiania hadde to, Akers og Nyland. Nærheten til havna og shippingmiljøet var avgjørende for dem, men de tok plass på det som den gang var ytterpunktene av havnearealet.

Industrien nøt godt av nærheten til byen og dens marked, men den trakk aldri til byen. Derimot trakk den byen ut til seg. I 1859 ble Kristianias areal utvidet med store områder langs og på østsida av Akerselva. Dermed havnet den nederste delen av industribeltet langs Akerselva i byen. Ved den neste store byutvidelsen, i 1878, kom industrianlegg på Kampen, Kværner, Rodeløkka og Bjølsen med. Den storstilte boligbyggingen fram mot århundreskiftet skapte så en sammenhengende bybebyggelse helt ut til disse områdene.

Samtidig eksisterte fortsatt flere industrisamfunn rundt om i Aker. Skøyen vest lå rett utenfor bygrensa, og heller ikke Bryn var mange hundre meter unna. Industrien langs Akerselva fortsatte oppover Nydalen til Kjelsås, mens Sollerud/Lysaker på grensa til Bærum og Grorud var små industrisamfunn godt unna byen, men med jernbanen rett utafor døra.

Først med arealplanleggingen etter kommunesammenslåingen i 1948 ble alle disse slukt av storbyens sammenhengende byggeområde. Men på dette tidspunktet var også mangelen på plass blitt så iøynefallende at industrien lett lot seg dirigere dit planleggerne ville ha den. Og de konstruerte et sammenhengende industribelte gjennom Groruddalen fra Bryn til Rommen. De eldre industrianleggene inne mellom boligområdene i indre by, på vestkanten og langs Akerselva ble deretter lagt ned. Lokalene er blitt til idrettshaller, kontorlandskap og TV-studioer i de tilfellene det hele ikke bare er blitt jevnet med jorda for å gi plass til moderne datafirmaers kontorpalasser.

Industribyen - en epoke
Industrien skapte arbeidsplasser, og selve byggingen av fabrikkene og boligene til dem som fikk sitt virke der, ga også mange et levebrød. De store folkemengdene den trakk til seg trengte også et rikt spekter av varer og tjenester. De små melkebutikkene, som tidligere fantes på nesten hvert eneste gatehjørne, er ett eksempel. De mange små håndverksbedriftene som dukket opp i bakgårdene, var sysselsettingsmessig adskillig viktigere. En gammel tommelfingerregel sier at det for hver arbeidsplass som skapes i industrien, skapes minst én arbeidsplass til gjennom ringvirkninger. Dette kan vi lese tydelig ut av sysselsettingsstatistikken.

I 1890 hadde 17,2% av Kristianias voksne menn arbeid i fabrikkindustri. Adskillig flere, 26,8%, kom i kategorien håndverksindustri. 18,5% arbeidet i bank eller handelen. Ser man bort fra de ikke yrkesaktive, finner man en by hvor drøyt halvparten av den mannlige befolkningen hadde sitt utkomme i industri, anlegg og håndverk. Sysselsettingen i fabrikker økte kraftig fram mot 1920, mens den i håndverket kulminerte omkring århundreskiftet og deretter gikk tilbake.

Statistikk er en oppstilling av tall hvor kategoriene sjelden er uendrede over så lange tidsrom at man kan gjøre presise sammenligninger. Men statistikken kan vise oss klare trender. I 1946 var 40,5% av Oslos menn sysselsatt i "Industri", mens 19,3% var i forretningsvirksomhet, derunder håndverk. Opplysningen om at 50,2% var formenn eller arbeidere og 24,7% funksjonærer forteller i så måte mer. Oslo var fortsatt en by dominert av industriens tilstedeværelse.

I løpet av femti år skulle dette endres dramatisk. I 1970 sysselsatte industri og bergverk 31,7% av mennene, bygg- og anlegg 8,1%. For 1999 finnes ikke kjønnsdelt statistikk, men når industrien bare står for 8,1% av sysselsettingen mot varehandel, hoteller og restauranter med 20,2%, er det tydelig at Oslo ikke lenger er en industriby.

Betydelige nedbemanninger i industrien er ikke noe særnorsk fenomen. Men få steder har avindustrialiseringen vært så tilnærmet total som i Oslo. Andre plasser har bortfallet av stor- og tungindustri i stor grad blitt kompensert av økt sysselsetting i småforetak som leverer sine produkter på et lokalt marked eller av nyetableringer i datateknologi. Den økte sysselsettingen i Oslo har kommet i en rekke bransjer, men sterkest i offentlig og privat tjenesteyting. Fra å produsere varer har man gått over til å produsere tjenester.

Industribyen er en tilbakelagt epoke i Oslos historie. Et drøyt hundreår med rykende høye skorsteiner ga byen puffet som bragte den fra unnselig administrasjonsby til halvmillions administrasjons- og konsulentby. For byene er ikke industriens naturlige miljø. Arealene er få og dyre, og arbeidskrafta må man konkurrere med alskens hvittsnippbransjer om.

Industrien trives bedre litt ute på landet. Den må ha muligheter til å få råstoffene inn og produktene ut til markedet. For halvannet hundreår siden var Lysaker, Nydalen og Bryn ideelle lokaliseringer. I dag ligger møbelfabrikkene i Sykkylven, og el-biler produseres i Aurskog. Bryggeriene, som det på det meste var sju-åtte av, er også borte. En etter en ble de lagt ned, og Ringnes sto igjen alene, inntil de for to år siden flyttet hele produksjonen til Nittedal.

Men liksom teglverkene og veveriene i forrige århundres Aker var avhengige av kjøpstaden Kristiania som sitt marked, er disse "fabrikkene i skogen" en del av Oslos økonomi. Enhver by er i grunnen en industriby ved at den har behov for industrivarer hvor produksjonen har sin optimale lokalisering et stykke på vei ut mot byens økonomiske randsone.

Kilder:
Utrykte i Byarkivet:
Akers fattigvesen: Legdsprotokoll 1810 - 1832
Kommunale folketellinger for Kristiania

Trykte:
Kart over Christiania by og dens marker 1794/95 gjengitt i Christiania Kommune 1837-1886
Statistiske årbøker for Kristiania / Oslo by

TOBIAS 4/2001