Turnhall eller bibliotek?

Den store debatten i bystyremøtet i august 1901 sto om anvendelsen av midler fra byens auksjonsfond. Formelt var det justisdepartementet som skulle bevilge pengene, men etter innstilling fra bystyret. Magistraten ønsket å bruke pengene til å bygge et nytt filialbibliotek på Galgeberg, men i formannskapet fikk forslaget en konkurrent. Turnforeningens lokale var både dårlig og for lite. Varaordføreren, brukseier Martinsen, foreslo derfor at man heller skulle bruke fondet til en ny turnhall.

Overskuddet av offentlige auksjoner hadde fra gammelt av blitt plassert i et auksjonsfond. Dette skulle ha en solid grunnkapital, men rentene kunne etter hvert anvendes til "til Nytte og Forskjønnelse for Christiania By, forsaavidt Udgifterne ved Indretninger, sigtende hertil, ikke ifølge de gjældende Anordninger kunne paalægges Byens Kæmnercasse."

Auksjonsfondet hadde på den måten gitt årlige bidrag til Deichmanske bibliotek og engangsbidrag til byens skoleskip og Kunstindustrimuséet. I tillegg hadde det gitt rente- og avdragsfrie lån til flere byggeprosjekter; Den kvinnelige Industriskole, Kristiania Ynglingeforening og Diakonisseanstalten.

Ville bli folkebibliotek
Deichmanske bibliotek holdt i 1901 til i heller kummerlige lokaler i Kristian 4.s gate 8 og 10. I tillegg var det nylig opprettet tre utlånsstasjoner. Boksamlingen var også begrenset. Særlig manglet det nyere skjønnlitteratur. Noe folkebibliotek var derfor Deichmanske ikke, og det var her bibliotekets ledelse så den store utfordringen. Den ønsket å opprette filialbiblioteker ute i boligområdene etter modell fra England.

Planen for et bibliotek på Galgeberg gikk ut på et bygg med to lesesaler for voksne og en for barn, en åpen utlånssal med plass til to tusen bind samt et "gitterutlån" for ungdom og en liten bolig for tilsynsvakta. Det hele var beregnet å koste kr 57 500,–. Nå var det ikke mer enn 36 000 kroner på auksonsfondets konto, men Magistraten foreslo å bevilge restbeløpet fra kommunens lånefond.

Turnforening med stor aktivitet
Kristiania Turnforening ble stiftet i 1855 og hadde Kongen som sin høye beskytter. I 1898 oppga den å ha nærmere syv hundre aktive medlemmer som hadde stadige oppvisninger og var representert på turnstevner i inn- og utland. Straks etter stiftelsen fikk foreningen bygd et turnlokale i Kristian 4.s gate 6, men dette bar preg av et provisorium. Nå var denne eiendommen solgt, og man var i gang med å bygge den nye turnhallen i St.Olavs gate 25.

Allerede i november 1898 hadde bystyret anbefalt at det skulle brukes midler av auksjonsfondet til bygging av ny turnhall, men Justisdepartementet hadde avslått bevilgningen, antakelig fordi beløpet det var forslag om var større enn det som fantes på kontoen.
Viseordfører Martinsen tok i formannskapet opp spørsmålet om ikke kommunen burde stå ved den anbefalingen av Turnhallen man hadde foretatt tre år tidligere, og la biblioteksaken vente. Kun to av formannskapets medlemmer var uenige i at man prinsippielt anbefalte Turnhallen og subsidiært biblioteksfilialen.

Man leste nok i byene
I bystyret ble det fra flere hold påpekt det beklagelige i at det oppsto et konkurranseforhold mellom to så betydningsfulle institusjoner i byen, men de fleste borgerlige representantene mente at Turnforeningen var i en så alvorlig økonomisk knipe at man måtte stå ved anbefalingen.

Andre mente det derimot var kvalitetsforskjell på søknadene, som grosserer Konow. Han begynte sitt innlegg med at "Skulle alle bestyrere af kommunale foretagender være ligesaa ihærdige til at fremsætte sin krav som bestyreren af det Deichmanske bibliotek, saa vilde det ikke blive naadigt at være skatteborger i Kristiania. Der var ligefem en amerikansk stormandsduft over ham." Han trodde ikke "… at faren i de store byer netop besto deri, at man læste for lidet; men den største fare var den, at befolkningen skulde blive degenereret i fysisk henseende."

Uenigheten i denne saken gikk på tvers av partigrensene. Konow ble ikke bare motsagt av venstremenn med velgerbasis i arbeidermiljøet på østkanten, men også av sin partifelle, den sterkt konservative sogneprest Klaveness. Han understreket at ved å anbefale biblioteket, kunne midlene komme kommunen og ikke bare en privat forening til gode.

Med klart flertall valgte bystyret å støtte Turnforeningens søknad, og nå gikk dette også gjennom i departementet.

Deichmanske vant ikke opp i neste omgang heller. Da begynte bidragene til Vigelandsanlegget. Noe bibliotek på Galgeberg ble det aldri. I 1908 ble det imidlertid bevilget penger til et eget bibliotekbygg på Schous plass, og det sto klart i 1914.

Turnhallen gikk konkurs i 1906. Bygningen ble solgt på tvangsauksjon til Forsvarsdepartementet, men prisen var så lav at auksjonsfondet tapte alle sine penger i bygget. I årene som fulgte ga bystyret årlige bidrag til Turnforeningen.

TOBIAS 3/2001