Skal Internett styre forskningen?

Kilder på nettet er i ferd med å gjøre forskning mulig uansett hvor i verden vi måtte bo og når på døgnet vi måtte ha tid. Men tilbudet av kilder på nettet er ikke bare til gavn for forskningen. Det krever en sterkere bevissthet når man skal bruke kildene og ikke minst når man skal velge ut hvilke kilder man skal benytte.

Kommentar ved Leif Thingsrud

En historiker som for noen år siden skulle lage ei bygdehistorie, ble invitert til et møte i historielaget i bygda for å gjøre rede for prosjektet og presentere seg. Han spurte da forsamlingen om hva bygdefolket forventet av bokprosjektet og hva de ønsket at han la fokus på. Svaret han fikk var at de ville lese om "dei gjæve menn i ætta".

Den historien som ligger de fleste av oss nærmest, er vårt nærmiljø og aller fremst vår egen slekt. Det er kunnskap som kan gi mange en klarere identitet. I generasjonene før oss prøvde mange å skape seg en ny identitet gjennom et liv nært knyttet til arbeider-, avholds- eller misjonsbevegelse. I dag er ideologiene og de tilhørende folkebevegelsene døde eller døende, og mange i vår generasjon søker sin identitet ved å gå tilbake til det våre nærmeste forfedre forlot. Det er ingen tilfeldighet at slektsgranskning er blitt verdens mest utbredte hobby.

Denne trenden ga arkivene problemer. Lesesalene ble overfylte, og kirkebøker og folketellinger lest i filler. For å sikre og lette tilgangen til kildene begynte man tidlig å mikrofilme de mest brukte. De senere årene har utviklingen av datateknologien gitt nye muligheter ved at kilder kan gjøres søkbare, og kart, bilder og tekst kan knyttes sammen i store databaser. Men arbeidet med å behandle dataene slik at de kan legges ut på nettet er så omfattende at det bare er de færreste kildene som kan omdannes på denne måten.

Prioriteringen av hva som legges ut på nettet har så langt vært styrt dels av arkivinstitusjonenes ønske om å skåne materiale for slitasje og å redusere lesesalstrafikken ved å gjøre kildene lettere tilgjengelige for brukerne, dels av de historiske fagmiljøene – gjennom tiltak som Dokumentasjonsprosjektet – og dels av ivrige brukere som i sin fritid skriver av kilder de anser viktige. Med noen få hederlige unntak har disse fokus på slekt. Og innenfor slektsgranskningen er det det siste tiåret skjedd en teknologisk revolusjon hvor møteplassen for utveksling av informasjon er i ferd med å bli store databaser.

Tilgjengeligheten til persondata fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i Norge er i ferd med å endres dramatisk. Så lenge databasene bare dekket fem-ti prosent av befolkningen før 1850, var den bare en slektsgranskers lykkebrønn, men når den nå dekker minst tyve-tredve prosent kan den også gi helt nye muligheter for historisk og samfunnsvitenskapelig forskning.

Så langt er alt vel. Men utviklingen har også noen betenkelige konsekvenser. Tilbudet av lett tilgjengelige kilder på nettet kan lett styre valget av kilder. En student i Tromsø, som skulle gjøre et arbeid på stedsnavn, valgte å ta Sogn som eksempel, på grunn av den store stedsnavnbasen som Fylkesarkivet der har lagt ut. Det var lettere enn å bruke nærområdet, selv om det der fantes masser av upløyd mark innen saksområdet.

I mange tilfeller kan sikkert Sogn være like bra som Troms, og den innsatsen Fylkesarkivet og et stort korps av ivrige amatører har gjort med å registrere og plotte stedsnavn i Sogn og Fjordane inn på detaljerte digitale kart fortjener all honnør. Dette prosjektet er så langt enestående i Norge, og dermed blir fordelene for studenter og forskere store rent arbeidsmessig ved å bruke nettopp Sogn som eksempel. Betenkeligheten ligger i at hvis man kommer i en situasjon hvor all forskning på et emne tar sine eksempler fra samme distrikt, kan resultatet lett bli farget av lokale særegenheter.

Enda alvorligere blir det om man lar problemstillingene i forskningen og valg av emner styres av hva som kan hentes ned ferdig dandert på skjermen. Nå har forskere alltid måttet ta hensyn til kildenes tilstand og omfang, men vi er i ferd med å få en situasjon hvor kilder som for en mannsalder siden var regnet som kurante, i dag velges bort til fordel for den lille prosenten noen har tatt seg bryet med å skrive av og legge ut på nettet. Når utvalget av kilder snevres inn, kan man lett havne i en situasjon hvor forskningen kjører seg fast i gamle spor.

Byarkivaren i Bergen, Arne Skivenes, tok opp dette problemet i et innlegg på den europeiske arkivkonferansen i Firenze i sommer. Han påpekte at det er de mest brukte kildene som blir digitalisert, og dermed lettere tilgjengelige, mens de som er mindre brukt nå risikerer å forsvinne dypt inn i mørket. I sin ytterste konsekvens ser han også at dette kan få konsekvenser for arkivene, et valg mellom å digitalisere eller å kassere. Et arkiv ingen bruker, er jo som kjent helt verdiløst.

Et siste problem ligger i at den som bare jobber på nettet, aldri får se og ta i en originalkilde. Man fritas for gleden ved å kunne tyde knudrete gotisk håndskrift, ved å kunne stille spørsmål til smånotatene i margen eller på baksiden av arket, men mer alvorlig: Når man aldri arbeider direkte med originalkildene, mister man mye av grunnlaget for å kunne utøve en av forskerens viktigste oppgaver: kildekritikken. Og når kildetilfanget innsnevres, blir det lett til at man godtar alt det lille man får. At ikke alt som presenteres på nettet er like godt kvalitetssikret, er et velkjent problem, men det får litt andre aspekter i denne sammenhengen.

Skivenes poengterte at de digitaliserte kildene i de fleste tilfellene nettopp er deler av et større kildetilfang som kan belyse en situasjon eller et forhold. Og de forskjellige kildene må stilles opp mot hverandre for at deres verdi skal kunne vurderes. De digitaliserte kildene er gjerne oppstått som resultater av vedtak på sentralt hold. De er for det meste registre i forskjellige former. Det som så langt ikke er lagt ut, er materiale knyttet til beslutninger og prosesser. Årsaken er at dette er komplekst materiale, hvor det er større behov for å se en rekke dokumenter og kildetyper i sammenheng.

Arbeidet med å legge historiske kilder ut på nettet ble som sagt startet for å skåne kildene, ikke primært for å hjelpe forskerne. Det viste seg også at en del kilder og kildesammenstillinger egnet seg mye bedre for presentasjon på skjerm enn på papir. Problemet ligger i at man i de tunge fagmiljøene i for liten grad har stilt spørsmålet: Hvilke kilder er det viktig eller riktig å gjøre tilgjengelige av hensyn til forskningsmiljøenes og undervisningsinstitusjonenes behov?

Dette spørsmålet leder også til at man må stille spørsmålet: Hvilke emner innen historiefagene skal det forskes på i vår nærmeste framtid? Demografi og personalhistorie? Eller kanskje mer på kulturhistorie? Emner i skjæringsfeltet mellom forvaltningshistorie og sosialhistorie? Men ressursene til å kunne gjøre noe med situasjonen er vel i alle fall så små at om noen vil svare, så får det liten praktisk verdi.

I forskningsmiljøene har man i tillegg til referansemateriale stort sett prioritert de eldste kildene, som diplomatariet og tingbøkene, mens de fleste som bruker av sin fritid til å legge kilder på nettet, stadig er mest opptatt av "dei gjæve menn i ætta". For dem er det mye mer interessant å skrive av kirkebøker enn å skanne og lage registre over fogderegnskaper og departementers og kommuners sakarkiver.

Internett er kommet for å bli, og Digitalarkivet, Dokumentasjonsprosjektet og en rekke andre nettsteder vil i framtida spare mang en student og forsker for tidsødende arkivletinger. Dette er et udelt gode. Men det skal som kjent sterk rygg til for å bære gode dager. Faren for at man begrenser seg til nettkildene kan lett bli overhengende, særlig når tidsfrister strammes inn. Situasjonen bør tvinge brukerne til grundige gjennomtenkninger av hvordan de skal bruke kildene. En dypere kildekritikk, særlig med hensyn til kildenes opphav og deres evne til å gi ei fullstendig framstilling, blir viktigere enn før.

Litteratur:

Ranveig Gausdal: "Den sjette europeiske arkivkonferansen" i Arkivråd nr 2/2001

TOBIAS 3/2001