Det begynte med hullkort
Databehandling i kommunen før PC-ens tid
I 1981 lanserte IBM sin første Personal Computer som var merkebetegnelsen
på IBMs første enbruker mikrodatamaskin. Forkortelsen PC
ble etter hvert en fellesbetegnelse for teknologien som sådan, og
i løpet av 1980-tallet gjorde PC-en sitt inntog også i Oslo
kommune. I dag er det vanskelig å fatte hvordan kommunalt ansatte
klarte seg uten sin personlige datamaskin. Og enda mer ufattelig hvordan
kommunen klarte å behandle de store mengder data, som den voksende
kommuneadministrasjonen produserte.
Av Bård Alsvik
De ante lite datarene, som hadde sin opprinnelse på 1200-tallet,
at de skulle være et slags opphav til det mer moderne uttrykket
data, et ord som har boret seg inn i vår bevissthet og som, med
en elektronisk foran og en behandling bak, har gjort oss alle til slaver
av EDB. Datarene sto i spissen for det såkalte dataria, som var
en del av det pavelige kanselliet. Her ble alle saker som paven besluttet
på egenhånd undertegnet Datum Romae – gitt av paven i
Rom.
Fra sting til tall
Like arkaisk som datarene kan kanskje hullkort-teknikken virke. I historisk
perspektiv er hullkortene en relativt ny oppfinnelse, men i databehandlingens
epoke, der utviklingen måles i bits og RAM, ligger hullkortmaskinene
"hundrevis" av år tilbake i tid. Et par hundre år
må vi da også gå tilbake for å finne opprinnelsen
til hullkortmaskinen. Joseph Marie Jacquard, som drev et lite silke-veveri
etter sin far i den franske byen Lyon, Europas sentrum for vevkunst på
1700-tallet, arbeidet før og etter revolusjonen med å forbedre
vevstolene. I 1802 lyktes han i å konstruere en vevstol der mønsteret
fremkom ved hjelp av en rekke hullkort sydd sammen i en lang lenke. Nålene
passerte kun der det var hull ved hvert innslag, og med flere hullkort,
der hullene ble forskjøvet ørlite grann for hvert kort,
kunne han lage varierte og avanserte mønstre.
Forenklet sagt var Jacquardveven en slags mekanisk datamaskin, og hullkortene
"programvaren". Men det skulle gå enda nesten hundre år
før hullkortprinsippet skulle få noen særlig betydning
utover vevkunsten. Etter den store folketellingen i USA i 1880, tok det
nesten syv år før man var ferdig med å behandle tellingene.
Nå fryktet myndighetene at det skulle ta ti år å telle
og behandle neste telling i 1890 pga. den kraftige befolkningsveksten.
Med utgangspunkt i Jacquards hullkort-teknikk skapte den amerikanske ingeniøren
Herman Hollerith en mekanisk hullkortmaskin som var ferdig til tellingen
i 1890. Ett hull på ett kort representerte ett nummer, og kombinert
med to hull representerte de en bokstav. I stedet for ti år, tok
tellingen bare seks uker.
Sporveien først ute
I Norge tok man i bruk Holleriths hullkortmaskin ved folketellingen i
1896. Men først i årene 1938-39 prøvde Sporveien ut
hullkortregistreringer som den første etat i Oslo kommune, vesentlig
for statistiske formål. Hullkortene ble overlevert til IBM servicesenter,
som leste av dataregistreringene, og leverte Oslo sporveier ferdige rapporter
tilbake. Okkupasjonsårene dempet imidlertid behovet og mulighetene
for en videreutvikling av databehandlingen. Men fra om lag 1950 tok kommunen
opp hullkortsystemet på leiet utstyr fra IBM, først ved Oslo
lysverker, så ved Oslo sporveier, og til sist ved Oslo ligningskontor
i 1953-54.
Hullkortmaskinene ble brukt til behandling av store, tunge talloppgaver
i kommunen. Selve teknikken sto seg til ut på 1970-tallet og vel
så det. Men de elektroniske datamaskinene skulle snart gjøre
sitt inntog å gi hullkortmaskinene konkurranse.
EDB fra IBM
Allerede i 1936 var det vitenskaplig bevist at det var mulig å lage
en datamaskin. Og i 1937 bygde den tyske flyingeniøren Konrad Zuse
en elektronisk regnemaskin som var basert på det binære tallsystemet
(0 og 1). Amerikanske IBM skulle imidlertid bli først ute med utviklingen
av en elektronisk datamaskin, ENIAC, som var ferdig bygget i 1946. Den
var 18 meter lang, 3 meter høy og hadde om lag 19 000 radiorør
som grunnkomponenter. Maskinen krevde sitt eget lille kraftverk –
og ble benyttet av forsvaret til blant annet å beregne skytebaner.
Men slike store og ressurskrevende maskiner var vanskelige å drifte.
Det oppsto ofte feil, og deler og ledninger måtte rett som det var
byttes ut. I 1955 ble maskinen slått av for siste gang. Da hadde
den utført regneoperasjoner raskere enn få eller ingen mennesker
hadde klart før den.
Men i henholdsvis 1949 og 1951 hadde ENIAC fått to "lillebrødre"
– EDCVAC og UNIVAC. EDVAC var den første maskinen som leste
programmet inn i hovedlageret før den begynte å arbeide,
et prinsipp som benyttes i vår tids datamaskiner. UNIVAC hadde på
sin side gjort seg berømt under presidentvalget i 1951. Det fortelles
om denne at den greide å forutsi Eisenhowers seier etter å
ha blitt matet med fem prosent av stemmene, helt motsatt av hva mediene
og alle trodde. Begrepet "kunstig intelligens" ble nå
skapt.
I 1953 ble UNIVAC forsynt med en ferittkjerne som ble brukt til lagring
av minne, og som gjorde det mulig å lage maskinene mye mindre. Men
det var transistoren, som ble oppfunnet av amerikaneren William Shockly
i 1948, som skulle revolusjonere datamaskinene og åpne for en større
brukergruppe. Transistorene erstattet radiorørene fra slutten av
1950-årene, og maskinene ble både billigere, mindre, kraftigere
og mer driftsikre.
EDB i Oslo kommune
Omtrent så langt var den tekniske utviklingen kommet da Oslo kommune
for første gang vurderte å gå til anskaffelse av EDB
på slutten av 1950-tallet. Bakgrunnen var ønsket om å
effektivisere og automatisere kommunenes massearbeider.
I 1960 ble det engasjert en konsulent som skulle lede arbeidet med å
undersøke muligheter for EDB i kommunen. Konsulenten fikk med seg
ti funksjonærer fra de store, tunge etatene der innføringen
av EDB var aktuelt. Bare Lysverkene sto utenfor fordi de selv var i gang
med å legge til rette for EDB.
I mai 1961 forelå den første innstillingen fra "EDB-gruppen"
som dreide seg om valg av maskinleverandør. IBM ble foretrukket
og senere på året 1961, ble formannskapet invitert til å
fatte beslutning om å gå til innkjøp av et såkalt
1401 anlegg med tilhørende 5 magnetbåndsstasjoner. Maskinen
kostet 3,2 millioner kroner, og ble den gang karakterisert som et "relativt
lite anlegg" som senere kunne utbygges for å møte en
forventet økende arbeidsmengde. De årlige besparelsene ble
beregnet til om lag 1,5 million kroner.
Anlegget kunne være oppe å gå på slutten av året
1962. Spørsmålet om maskinen skulle kjøpes eller leies
ble imidlertid stående åpent, blant annet fordi man fryktet
at utviklingen – da som nå – skjedde så raskt at
det kunne være tale om utskiftninger av komponenter i løpet
av ganske kort tid. Man besluttet derfor å inngå kjøpekontrakten,
men med adgang til å omgjøre kjøpet til en leieavtale
dersom dette viste seg å være økonomisk hensiktsmessig
for kommunen.
Den effektive kommunen
Parallelt med innføringen av EDB ble det vurdert hvordan regnskapsarbeidet
i kommunen kunne gjøres mer effektivt ved hjelp av omorganiseringer.
Den voksende kommuneadministrasjonen var et speil på samfunnsutviklingen
for øvrig. Byens befolkning vokste kraftig etter krigen, særlig
da Aker ble innlemmet i Oslo med 130 000 nye byborgere, og flere og flere
navn skulle "mates" inn i det tungrodde kommunale systemet.
I 1962 ble alle anvisningsbokholderiene avskaffet og lagt inn under et
nyopprettet sentralt regnskapskontor. Her ble også kommunens nyopprettede
EDB-avdeling plassert, som skulle drifte alle EDB- og hullkortanlegg i
kommunen, samt fungere som serviceorgan og planlegger for innføringen
av EDB i kommunen.
Kommunen hadde likevel et nøkternt forhold til de tekniske løsningene
og mulighetene som lå i EDB. En EDB-sjef ble ansatt umiddelbart,
men det ble gjort klart at både en EDB-avdeling og innføringen
av EDB måtte skje gradvis og på grunnlag av de erfaringer
som ble gjort. Det sto likevel klart at en mer omfattende bruk av EDB,
særlig i forbindelse med det kommunale regnskapssystemet og lønnsutbetalingssystemet,
kunne gi kommunen store besparelser, og samtidig føre til en mer
effektiv og samordnet administrasjon som ville komme publikum til gode.
Kommunen i tredje-generasjon
Kommunen tok seg god tid, men utviklingen på datafronten gikk lynraskt.
Midt i 1960-årene ble transistorene byttet ut med integrerte kretser
– små brikker (chips) av silisium hvor mange transistorer og
forbindelseslinjer ble bakt inn. Revolusjonen lå i at en greide
å samle flere tusen komponenter på bare en liten brikke. Maskinene
kunne dermed bygges enda mindre og driftes bedre. Dette var tredjegenerasjons
datamaskiner hvor flere tusen og til slutt millioner transistorer kunne
presses inn på bare noen få kvadratcentimeter.
I februar 1967 kunne EDB-sjefen proklamere at man nå "forberedte
seg på bruk av mer moderne og slagkraftig, såkalt "tredjegenerasjons"
maskinutrustning". Vel ett år etter foreslo regnskapsdirektøren
anskaffelse av et tredjegenerasjons EDB-anlegg med utbyggingsmuligheter
for senere tilknytning til terminaler. De nye mulighetene som lå
i et slikt anlegg var åpenbare, men et annet argument for anskaffelsen
var at 1401-anlegget var blitt for dyrt i drift, og at stadig flere EDB-oppdrag
måtte "kjøres" eksternt.
I 1971 foretok regnskapsdirektøren en foreløpig markedsundersøkelse
i form av en forespørsel til de seks største maskinleverandørene.
Behandlingen av maskintilbudet tok imidlertid lang tid. I mellomtiden,
i 1971, installerte Ullevål sykehus et IBM 1800-anlegg for medisinsk
databehandling. Ikke lenge etterpå ble Aker sykehus og Diakonhjemmet
knyttet til 1800-terminalen via telefonnettet. Dessuten fikk Ullevål
sykehus tilknyttet syv skriveterminaler internt på avdelingene.
Først i 1973 ble det tatt en beslutning om å inngå
kontrakt med Datasaab Norge og Saab Scania AB om kjøp av maskinutrustning,
både til bruk for regnskapsdirektørens etat, Lysverkene og
Sporveien. Installasjonen av den bestilte maskintypen D23 ble imidlertid
forsinket. Som en nødløsning ble det installert en mindre
maskin, med mindre minne og hastighet – en såkalt D223. Da
D23 endelig kom på plass, viste det seg at maskinen var ustabil
i drift, og terminalene måtte igjen koples tilbake til D223. Resultatet
var at mange "kjøringer" måtte gjøres eksternt
med dyr og innleid konsulenthjelp. I 1975 foreslo derfor kommuneadvokaten
å heve kontrakten med Saab. Dette skjedde samme år, med store
protester fra Saab Scania.
EDB-etaten opprettes
I 1978 vedtok formannskapet å opprette en egen EDB-etat i kommunen.
Administrativt ble etaten underlagt finansrådmannen, og var en sammenslåing
av EDB-avdelingene hos regnskapsdirektøren, Lysverkene og Sporveien.
Det å samle alle kommunens EDB-ressurser i én etat, skulle
gjøre kommunen i bedre stand til å møte utfordringene
dataalderen førte med seg. Men en like viktig beveggrunn var de
problemer som var oppstått i forbindelse med anskaffelsen av maskinparken
først på 1970-tallet. Med opprettelsen av EDB-etaten ble
hovedlinjene for utvikling, drift og vedlikehold av datasystemer i Oslo
kommune, samt anskaffelse og drift av datautstyr, trukket opp.
I løpet av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet tok databehandlingen
mer og mer styringen, både i administrative systemer, prosess-systemer
og etter hvert også i tekstbehandling. Datamaskinstyrte trafikklyssystemer
og overvåkingssystemer i kraftstasjoner var eksempler på nye
områder hvor EDB ble benyttet. Rådhuset sto imidlertid en
del år fra 1978, alene om å ha tekstbehandling. I 1983, to
år etter at PC-en hadde sett dagens lys, uttalte finansrådmannen
at "alle etater og bedrifter i Oslo kommune nå var avhengig
eller berørt av EDB-baserte datasystemer". Samme år
kunne kommunen skilte med seks sentrale dataanlegg og 400 skjermterminaler
tilknyttet anleggene. Videre hadde kommunen ni såkalte minimaskiner
med ca. hundre skjermterminaler, og 17 tekstbehandlingsanlegg med 119
skjermterminaler tilknyttet.
Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet,
ble PC-en allemannseie.
Kilder:
"Oslo kommunes bruk av EDB", Regnskapsdirektørens utredning
av 30.9.1976, Oslo kommune 1976
Oslo kommunes aktstykker
Hans Olav Bø, "Et historisk tilbakeblikk" i www.brukestystemer.net/tema.6/artikler,
"Computers: History and Development" i www.digitalcantury.com/encyclo,
"A history of computers" i www.maxmen.com/history
TOBIAS 3/2001
|