Digitale kart og tegninger
- med ny intelligens og tre dimensjoner

Karttradisjonene som er kjent fra åtte tusen år gamle veggmalerier, egyptere og renes-sansevitenskap, har i det vesentlige vært de samme til utgangen av det tyvende århundret. Men nå opplever vi en liten revolusjon, for heretter kan kart og tegninger være både tredimensjonale og "intelligente"!

Tradisjonelt ble kartene fremstilt på flater: risset inn, brodert, tegnet eller malt på leire, papyrus, pergament, gobelin eller papir som vi kan oppbevare flatt i arkivskuffer og hyller. Selv med ulike variasjoner i fremstillingsmåten, har de samme hovedprinsippene vært fulgt.

Lag på lag
I 1929 og 1934 ble arkitekt Harald Hals’ bøker om Oslos byplanlegging utgitt med en rekke kart. Her ble det vist beregninger, forslag og kart over fremtidens by. Grøntsoner, saneringsområder, veitraseer og befolkningsvekst ble fremstilt på diverse kartblad. Ulike temakart hadde ett og samme hovedkart som grunnlag, som ble tilpasset hvert tema gjennom ulike symboler og farvelegging. I motsetning til denne fremstillingsmåten, blir dagens og morgendagens mer innfløkte kart- og tegningsbaser utformet på PC og lagret på disker, eventuelt overført til CD.

Nesten som i 1920-årene kan ulike typer informasjon legges til ett bakgrunnskart, men vår tids digitale kart og tegninger kan også gjøres tredimensjonale og "intelligente". Flere ulike informasjonslag legges separat og de kan i tillegg kobles sammen på bestemte måter – for eksempel som mange-til-én-relasjon eller én-til-mange. Databasene inneholder såkalte "spagettidata", topologi- og koordinatfiler, klassifikasjonstabeller, lovlige verdier, egenskapstabeller, lenker og relasjoner til entydige stedfestede objekter osv, osv.

Under overflaten
Skjermbildet på PC-en lar oss betrakte kart og tegninger fra forskjellige vinkler, gjennom flere lag og over tid, og det kan vises tilleggsinformasjon som tekst, tabeller eller bilder når vi peker på kartstreker, symboler, punkter eller flater. Kartenes vann og veier kan kategoriseres og beskrives med en mengde egenskaper, mens bygninger kan gis tilleggsinformasjon om eierforhold, historikk, adresse, areal, etasjer, byggeår, materiale, vernebestemmelser osv. Ulike relasjoner mellom typer av objekter angis på bestemte måter. Det kan skilles mellom aktuelle og potensielle relasjoner, for eksempel hvilke deler av et ledningsnett som tilhører, grenser til eller utgjør noe. Forskjellige typer informasjon kan sees separat eller samlet på ulike måter. En papirversjon av de samme opplysningene ville antagelig omfatte mange utskrifter, for å kunne omfavne alle de forskjellige informasjonslagene på ulike steder under den enkelte kartoverflate.

Her møter arkivene flere utfordringer. Kan alle opplysningene sikres digitalt for fremtidens brukere? Er det tilstrekkelig å sikre uttrekk av bestemte tabelldata fra basene? Eller kan en nødløsning være å sikre informasjonen på papirutskrifter, til vi vet bedre? Fremtidsaspektene rundt dette vet vi foreløpig lite om, når vi nå bryter med årtusen lange tradisjoner og beveger oss inn i ganske hvite flekker på EDB- og arkivkartet.

Et kart til så mangt
På tross av endel uvisshet om digitale systemers varighet; hvilke fordeler kan vi trekke frem ved dette nye verktøyet? "Digitale kart" er et unyansert, men innarbeidet begrep, for noe som enten kan bestå av såkalte vektordata med punkt, linjer og flater – eller rasterdata med ensartede og systematisk organiserte flater. Disse har en ulik evne til å vise virkeligheten. Vi kan også skille mellom GIS og DAK. Det første baseres på observasjon og rekonstruksjon av virkeligheten, mens det andre er et tegneverktøy for grafisk konstruksjon av objekter som ofte ikke finnes, men som kan formes i en 3-dimensjonal fremstilling. En kan også lage nye tegninger på et grunnlag av skannede bilder.

Digitale kart og tegninger kan være både presentasjonsmedium og lagringsmedium. Mange ulike data lar seg produsere av de samme basisdata, selv om disse opprinnelig ble lagret og presentert til spesielle formål. Som verktøy kan digitale kartdata blant annet brukes til databearbeiding, dataanalyse, informasjon, forvaltning og prosjektering.

Med såkalte "intelligente" kartdata kan vi beregne ulike løsninger. Forskjellige kart kan bygges sammen og ved sammenstilling av flere data kan ulike interesser sees mot hverandre. Vi kan senere hente ut og vise informasjon fra forskjellige utvalg av data til analyser, spørringer og rapporter. Data kan zoomes inn og ut, slåes av og på. Vi kan aktivere en informasjonstekst knyttet til en linje på kartet som for eksempel markerer et steingjerde, dessuten spørre etter eiendomsinformasjon og planvedtak eller hva som finnes ett bestemt sted, hvor tilsvarende finnes, hva som er forandret på et bestemt sted innenfor et tidsrom, hva som kan skje, finne mønstre i bestemte områder, bruke dataene til ulike oppgaver og vedlikeholde med nye data. Et vesentlig formål for mange fagmiljøer vil være rask oppdatering. Ved bruk av EDB-lagring av kartdata får vi standardiserte data gjennom felles referansesystem og entydige formater. Man blir uavhengig av målestokk dersom flere kart skal kombineres.

Hva så med gårsdagen?
Også her vil arkivene møte utfordringer, når mange saksbehandlere arbeider med digitale kart og tegninger og stadig fyller på med nye data. Kommunaltekniske brukere kan ha behov for oppdatert kartinformasjon så ofte som hver annen til tredje uke; kanskje i første rekke en oppdatering av data som gjelder bygg, grenser, veier, kummer, etc.

Er det tilstrekkelig å ta vare på tidsfaktoren ved å lagre historiske data for objektene? En gitt beskrivende tekst om hva som ble endret og når, kan være tilstrekkelig for noen – mens andre foretrekker å kunne tolke informasjonen selv på grunnlag av bevarte tegninger og kart.

Det er helt avgjørende at en særskilt frosset versjon, eller jevnlige uttrekk av data fra kart og tegninger, blir bevart/arkivert for ettertiden. Hvis ikke dette sikres, ved siden av vårt daglig aktive verktøy som stadig endres, bearbeides og oppdateres med nyeste informasjon – vil generasjoner av digitale tegninger og kart gå tapt for de som kommer etter oss. Foreløpig har arkivene knapt nok noen strategier for å ta vare på dette. På lignende måte har det vært praksis noen steder å makulere ut-daterte bygningstegninger og kart på papir, straks det lå nye utgaver på arbeidsbordet.

For fremtidens forskere eller hobbygranskere må vi sikre og bevare situasjonsbilder med jevne mellomrom. Også for kommunen som vil planlegge et tilbakeføringstiltak etter en periode med stadige endringer – kan det bli vanskeligere å returnere til utgangspunktet eller rette feil som ble begått, dersom arkivene allerede har makulert dokumentasjonen etter hvert nye stadium i endringsprosessen.

Hvis noen om et par tiår i Byarkivet etterspør kart som er blitt laget til en sak i år, må vi allerede idag sikre at dataene blir bevart og at informasjonen lar seg tolke på fremtidig utstyr. Vi må også sikre serier med kart og tegninger som ikke ble vedtatt eller etterspurt da det ble utarbeidet, og som viser et tverrsnitt med gitte intervaller – tilsvarende våre svært gamle kartserier over byen som helhet. Har arkivene strategier for dette?

Standardisering og koding
Koding har tidligere vært nøkkelen til våre papirarkiver. Digitale kart inneholder bestemte koder og kombinasjoner av tall som styrer strektykkelser, farver og symboler. En eiendomsgrense kan for eksempel gis den internasjonale standardkoden 4011. Kodene kan eventuelt suppleres med bestemte sifre for å stedfeste og konkretisere objekter som plasseres på kartet: gårds- og bruksnummer, løpenummer for enkeltbygg i et anlegg, type- og farvenummer med videre. Ved koding av digitale egenskapsdata gjøres dataene lettere søkbare og mindre plasskrevende. I mange tilfeller finnes det internasjonale standarder som kan følges. For morgendagens brukere som skal betjene informasjonsmengden i nær eller fjern fremtid, er det vesentlig at de digitale kartdataene standardiseres. Digital koding bør – som arkivnøkkelen – så vidt mulig samordnes mellom flere brukergrupper og individer, så informasjonen holdes enhetlig og tolkbar etter jevnlige konverteringer.

Når arkivene etterhvert overtar slike kartdata og om noen år skal tolke dem, må vi i tillegg ha fasiten – beskrivelse av system og relasjoner, kodenøkler og annet – som ligger til grunn for det digitale oppsettet. Uten en fasit klarer vi ikke forestille oss hva kodenummer 4011 skal være i hvert enkelt tilfelle. Det vil også bli vanskelig å visualisere et sett av koder slik det lå presentert i det opprinnelige skjermbildet. Vil vi om noen år klare å ta i bruk og rekonstruere de komplekse kartdataene, systematisere og rekonstruere alle tabellene, relasjonene og kodene som ligger bak? Vil vi kunne fremstille korrekte og tolkbare skjermbilder og utskrifter med det utstyret vi etterhvert har til rådighet. Må oppsettet bevares i tillegg til tabelldataene for å kunne forstå?

Har arkivene strategien klar for å ta vare på alle vesentlige data såvel som funksjonaliteten? Er de strategier som alt er utarbeidet tilstrekkelige for så komplekse digitalarkiver som dette, der vi ikke kan nøye oss med å lese en rekke tabeller, men faktisk må gjengi korrekte bilder?

Digitale kartdata krever stor lagringsplass – for eksempel kan antallet koordinatsiffer og punkter på én linje ha betydning for dette. Koding og tabellbruk kan forenkles for å spare plass, og spesielle komprimeringsteknikker kan redusere kravet til lagringsplass, om nødvendig.

Databasehåndteringssystemer (DBMS) kan gi økt hastighet og fleksibilitet i datahåndteringen. I forhold til våre tradisjonelle papirkart, kan det likevel hevdes at datamaskiner gjør det mer tungvint og tidkrevende å få informasjonen raskt frem – selv med bruk av kraftige maskiner. De kunstneriske grepene man tidligere hadde ved kartproduksjonen, er også blitt borte.

Dette påpeker Tor Bernhardsen, forfatteren av boken "Geografiske informasjonssystemer" (2000). Fra sitt ståsted fremhever han problemene med for liten satsning på kompetanseoppbygging innenfor dette digitale feltet – her gjenstår store utfordringer, blant annet i arkivsektoren. Og vi ser klart en nødvendighet av å samordne arkivarens perspektiv på bevaring over tid, med IT og brukergruppenes krav og kompetanse på området som gjelder digitale kart og tegningsbaser.

Litteratur:

Tor Bernhardsen: "Geografiske informasjonssystemer" 2000 (3. utgave)
Helen Gardner: Art through the ages (San Diego 1986)

TOBIAS 3/2001