En fengslende debatt

Mangelen på soningsplasser for straffedømte var stor for hundre år siden – som i dag. Bystyrepolitikerne viste imidlertid vilje til å løse problemet ved å leie rom flere steder i byen. I mai-møtet i 1901 kom spørsmålet om leie av deler av Grensen 5 og 7 opp. Men om disse gårdene var de mest egnede som fengsel, ble det en frisk debatt.

Av Leif Thingsrud

Byens fengsel hadde siden 1860-tallet vært i bakgården til hovedpolitistasjonen, Møllergata 19. Her var det plass til 139 menn og 23 kvinner. Behovet var imidlertid anslått til 320 plasser for menn og tredve for kvinner. Soningskøen ble lang, særlig av folk som måtte sitte noen uker inne på grunn av bøter de ikke kunne betale. Et lite hjelpefengsel med elleve celler var opprettet i Nedre Hammersborggate 2, og man leide tredve plasser i Akershus distriktsfengsel på Skjetten. Men dette monnet lite. Justisdepartementet ville pålegge kommunen å skaffe plass til minst 150 fanger til, og foreslo at kommunen førte opp et nytt stort fengsel, og bygget om fengselet i Møllergata 19 til annet bruk.

Magistraten regnet med at uansett om det ble stort eller lite nybygg, så ville saken ta år. I første omgang måtte man derfor få leid noen egnede lokaler, slik at man fikk folk inn til soning. Politiet hadde flere ganger klaget og pekt på at "det aldeles utilstrækkelige Fængselsrum virker uhel­digt for Straffe­fuldbyrdelsen og nedbryd­ende for Øvrighedens Autoritet."

Etter et drøyt års leting etter egnet husrom – gjennom blant annet annonser i avisene – sto man med to forslag til leiekontrakter på fem år – med mulighet for forlengelse – for forskjellige deler av bakbygningene i Grensen 5 og 7. Det ene alternativet ga 138 celler, det andre bare 84. Magistraten gikk inn for det første, fordi det da ville bli mulig å si opp plassene på Skjetten. Eiendommen støtte dessuten mot justisbygningen, den som idag er Høyesteretts hus, slik at man kunne lage en passasje direkte mellom dette og fengselet.

Arbeiderpartiets Carl Jeppesen var første taler, da saken kom opp i bystyret. Han pekte på at hver celle ville koste 223 kroner i årlig leie. Det var omtrent det samme som en arbeiderfamilie på den tiden betalte for en liten leilighet. "Han kunde ikke andet end finde dette høit", står det i referatet. Jeppesen foreslo å utsette saken. Ordføreren svarte at man ikke hadde funnet noe annet alternativ, og borgermester Berner påpekte at det som i alle fall var dyrt, var å transportere fanger ut av byen. Man hadde forgjeves søkt om en rabattordning på jernbanen.

Jeppesen ble ikke stående alene i kravet om utsettelse. Også venstres snekkermester F. W. Schultz fant prisen alt for høy, mens arbeiderpartiets Christian Holtermann Knudsen argumenterte mot ideologien bak hele fengselsutbyggingen. Han hevdet at "... der i dette land gjordes formeget for at gjøre en større del af befolkningen til forbrydere ... Dersom man anvendte disse penge til at gjøre folk mer velstillede, saa undgik man dette, og man vilde faa bedre og hyggeligere tilstande, end vi hittil havde havt."

Riksadvokat Bernhard Getz tok tak i denne uttalelsen og påpekte at det hadde vært en voldsom nedgang i kriminaliteten over lengre tid. Fengselskommisjonen, som la fram sin innstilling omkring 1850, anslo behovet for fengselsplasser i Norge til seks tusen. Anslaget i 1901 var det halve, selv om befolkningen var økt med femti prosent. "Retningen var rigtig og farten upaaklagelig", men Getz mente at mangelen på celler var så stor at man måtte gå inn i den foreslåtte leieavtalen.

Utsettelsesforslaget ble forkastet med knapp margin, og deretter stemte bare to representanter mot innstillingen.

Bakbygningene i Grensen 5 og 7 fungerte som hjelpefengsel helt til 1933. Da flyttet man til Christiania Aktie-Øl-Bryggeris anlegg i Åkebergveien 11, det som stadig går under navnet "Bayer’n". I 1970 ble landsfengselet for menn flyttet fra Botsfengselet til Ullersmo, og i 1975 ble hoveddelen av kretsfengselet flyttet fra Møllergata 19 til det tidligere Botsfengselet. Kommunens befatning med fengselsvesenet opphørte imidlertid allerede med fengselsloven av 1903.

TOBIAS 2/2001