Konger på sporet

Oscar II gjorde det, Haakon 7 gjorde det, og selvfølgelig gjorde Olav 5 det også. Hva da? Jo, tok trikken, selvfølgelig! Kanskje er det grunnlag for å døpe om Sporveien til De Kongelige Sporveier? I alle fall har kongehuset bidratt til å kaste glans over hovedstadens mange banestrekninger.

Alle husker bildene av Kong Olav fra oljekrisen i 1974. Nordmarka lokket med fine snøforhold, og den spreke "skikongen" var ikke snauere enn at han tok trikken som alle oss andre, og lot bilen stå. Man kunne gå på ski midt i gatene i disse dagene da verden sto stille - i hvert fall bilene. Om kongen svingte seg ned løypa til Sognsvann, for å legge turen om Gaustadjordene til Majorstua, ned Bogstadveien og til Slottet, sier historien ingen ting om. Men det hadde neppe fått gå upåaktet hen.

Kong Olav ble aldri sett på trikken siden, i hvert fall ikke av noen fotograf. Men i 1966 kjørte han T-bane to ganger. Denne gangen uten eplenikkers og skihatt, men korrekt antrukket i svart dress og hatt. Første gang var den 22. mai. Litt før klokken 13 kom kongen kjørende i en av sine svarte limousiner til Jernbanetorget. Det kunne virke som om alle andre også skulle ta banen den dagen, for byen vrimlet av folk, og alle ville ha et glimt av den blide kongen. Ved nedgangen til stasjonen ble han møtt av ordfører Brynjulf Bull, og på slaget 13 klippet Kong Olav over silkebåndet som symboliserte at Oslo nå hadde fått tunnelbane.

Så tok de bortimot syv hundre spesialinviterte passasjerene, fra inn og utland, plass i de flaggsmykkede vognene. Kong Olav, bystyrerepresentanter og en rekke stortingsmenn kjørte første vogn på vei til Lambertseter. Med i vognene var det naturligvis også journalister, og en radioreporter som foreviget det hele. På Ryen og Lambertseter, hvor vognene gjorde en stopp slik at folk kunne få se den kongelige passasjer, og på endestasjonen Bergkrystallen, var det tettpakket med mennesker. Hurraropene ljomet og skolemusikken spilte.

På Bergkrystallen fikk kongen overrakt et eksemplar av Nordstrand blad som med "krigstyper" skrev om begivenheten. Om kongen leste avisen på vei tilbake til byen, vites ikke. Kanskje var han enda i lykkerus over det fineste av alt - en bukett røde roser som ei lita jente i bunad overrakte han på banens endepunkt.

I oktober var det ny tur for Kong Olav, til Grorud og åpningen av Grorudbanen. Det var minst like mange mennesker til stede den dagen. Og forventningene til Grorudbanens fortreffelighet var store, ikke minst hos byens handelsstand, som nå ville få en stor kundemasse ikke mindre enn noen og tjue minutter unna med T-banen.

Handelsstanden toet nok sine hender også i 1928, da Kong Olavs far, Kong Haakon, åpnet undergrunnsbanen fra Nationaltheateret til Majorstua den 27. juni. 3-4 minutter for 15 øre, var helt makeløst, jublet både publikum og presse. Sentrum ble knyttet til Marka også gjennom sporveisnettet, og Majorstua og boligområdene på vestkanten kom så mye, mye nærmere sentrum.

Han raget minst ett hode høyere enn de andre, Haakon. På dansknorsk erklærte han byens første metrolinje for åpnet, fem år før den svenske hovedstaden fikk det. Men stemningen skal ha vært litt trykket der nede i dypet under Drammensveien, der reklamen minte dem alle om at "SI-KO" munnvann og tannpasta gjorde susen. Den erverdige forsamlingen hadde nok folkehelten Roald Amundsen i tankene, som bare ti dager i forveien hadde forsvunnet over Ishavet i sin "flyvebåt". Skal tro det var et samtaleemne på den første prøveturen til Majorstua, etter kongens tale, hvor for øvrig også Olav - kronprinsen - var med. Men vel anbragt på Frognerseteren kunne Kongens skål utbringes og Kongesangen avsynges under den høytidelige lunsjen som A/S Holmenkollbanen sto for på byens tak.

Tredve år tidligere, i 1898. Alt var så mye annerledes den gang. Flaggene blafret hardt i den sure februarvinden, og "sildesalaten" hilste en svensknorsk konge som ville ta den nyanlagte og mye omtalte Holmenkollbanen fra Majorstua til Slemdal i nærmere ettersyn. Søla skvatt på Majorstua da Kong Oscar IIs ekvipasje ankom den provisoriske perrongen. En rød løper skulle føre kongen tørrskodd inn i vogn nr. 9, der følget hans ventet med høye flosser og lange, velfriserte barter. Hva tenkte hun ikke, jenta med melkespannet, der hun så den røslige kongen stige ut av sin vogn med pels opp til ørene. Var dette noen verdig reisemåte for en konge?

Kongen var i hvert fall fornøyd han, skal vi tro pressen. Og den 31. mai kom han tilbake og foretok den høytidlige åpningen av banestrekningen helt fram til daværende Holmenkollen stasjon.

Litteratur:

Knut A. Nilsen, Nordmarkstrikken - Holmenkollbanen gjennom 100 år

Kåre Fasting, Sporveier i Oslo gjennom 100 år 1875-1975

TOBIAS 2/2001