Kommune i bryllupsfest

Bryllupsgaven fra Oslo kommune til Harald og Sonja var et kaminur i sølv. Det var sikkert et staselig inventarstykke, men ikke noe som belastet kommunens budsjett. For det er ikke kommunens stil å gi store gaver til de kongelige. Man har vel sett på kongehuset som et statlig anliggende. Kommunens befatning med majesteten og hans familie har derfor vært svært tilbakeholdende.

Unntaket kommer når det er kongelige begivenheter. Disse blir offentlige høytider hvor scenen er byen, og kulissene i stor grad er kommunens ansvar. Tradisjonene er sterke for å kle byen til fest.

Av Leif Thingsrud

I løpet av sin lange historie har ikke Oslo opplevd mange kongelige bryllup. I 1589 giftet James av Skottland seg med den danske prinsessen Anna, og byen var preget av store festligheter en stakket stund. Men stort sett satt middelalderens konger i Bergen og Trondheim, og i dansketida var de kongelige bare på sjeldne visitter nord for Skagerak. Det eneste Kristianias borgere fikk oppleve var å betale "styr", ekstraskatt for å finansiere utgiftene til etegildene og samlingene av paradetropper i kongens København.

Unionstidens konger kunne feire enkelte høytider sammen med Kristianias sosiale elite, men de store begivenhetene fant sted i Stockholm. Kronprins Olavs bryllup med prinsesse Märtha i 1929 ble dermed det første kongelige bryllup byen fikk bivåne.

Issøyler og gassbluss

Kommunens befatning med festlighetene i 1929 var beskjedne. Uten noen form for saksbehandling vedtok formannskapet at ordføreren kunne anvise regninger i forbindelse med bryllupet som tilfeldige utgifter av bykassa. Bryllupet fant sted 21. mars, så man slapp de store utgiftene til blomsterdekorering. I stedet ble Karl Johans gate prydet av issøyler med elektrisk lys i og brennende fakler på toppen. På Jernbanetorvet ble det bygget en æresport, og ved brannvakta ble det satt opp en større dekorasjon. Havna ble prydet av flagg.

Disse arrangementene kom på kr 36.503,71. I tillegg kom regningen fra Gassverket på drøyt tre tusen kroner, utsmykninger og mottagelsespaviljong ved Domkirken for drøyt sju tusen kroner, og innkjøp av flagg, vimpler og røde løpere for åtte tusen. Hele festligheten kostet dermed kommunen 56 tusen kroner – pluss at byarkitekten og parkvesenet måtte bruke mye av sin arbeidstid på å utforme og få på plass disse dekorasjonene. Men det arbeidet var det ikke tradisjon å sette noen prislapp på.

Byarkitekt Harald Aars ville helst ha en komité til å lage en plan for utsmykningen, men ordfører Adolf Indrebø var lite interessert i det. Han ville heller gi Aars fri hender. Etter bryllupet skrev Aars en 22 siders rapport om utsmykningsarbeidene under overskriften "Via Triumphalis". Der forteller han hvor ideen om issøylene kom fra:

Han hadde som gutt opplevd kronprins Gustavs besøk i 1882, hvor det var blitt dekorert med fakler og is. Han hadde alltid drømt om en anledning til å gjenta en slik dekorasjon. I rapporten forteller han om de grundige forsøkene med belysningen, og om alle problemene med at søylene smeltet på sørsiden i den skarpe vårsola. På en annen side legger han ikke skjul på at han var stolt av resultatet:

"Kontrasten mellom det varme gulrøde skjær fra de spillende gassfakler og det blågrønne kolde elektriske lys fra den innvendig oplyste høie pilar var av vidunderlig virkning. Det gav en stemning som minnet om nordlysnatten nord i tåkeheimen …".

Rapporten gir til slutt detaljerte opplysninger om dekorasjonene på Brannvakta, som var planlagt og utført av dekorasjonsmaler Halfdan Davidsen, og om de øvrige utsmykningene. Aars oppgir til og med hvor det meste ble kjøpt, slik som isblokkene. De ble levert fra Spro på Nesodden.

Rimelig og forsvarlig?

Også ved Harald og Sonjas bryllup i 1968 vedtok Formannskapet at kommunen skulle ta utgiftene til utsmykning av byens sentrum. Anslaget gikk på at kostnadene ville komme på kr 483.600,–, og at staten ville refundere en betydelig del av dette. Prinsippet var at staten skulle dekke engangskostnader, mens kommunen selv måtte dekke investeringer i utstyr som kunne brukes om igjen ved senere anledninger.

Utgiftsanslaget var nøyaktig spesifisert. Den største enkeltposten, kr 142.000,–, gikk til nye flaggstenger på Karl Johans gate og i Slottsbakken. Paviljongen foran Domkirken ville det koste kr 120.000,– å få reist. Utgiftene til blomster i kirken og på Karl Johan ble beregnet til kr 60.000,–, mens flagg, vimpler og bannere ble anslått å komme på kr 45.000,–. Ellers var det mindre beløp til kjøp av blomsterkasser, røde løpere og reparasjon av lysmaster og flaggstenger.

Sosialistisk Folkepartis to formannskapsmedlemmer stemte imot. Deres talsmann, Per Aavats­mark, formulerte forslaget om å avslå bevilgningen slik:

"Da Oslo kommune av økonomiske grunner må utsette en rekke sosialt nødvendige tiltak, er det ikke rimelig eller forsvarlig at kommunen skal iverk­sette det vesentlige av arbeidene i forbindelse med Kronprinsens bryllup uten at det foreligger direkte anmodning om det samt tilsagn om utgiftsdekning fra ansvarlig, statlig hold."

Bykasseregnskapet viser at kommunen til slutt satt igjen med en utgift på kr 235.464,62. I tillegg kom selvsagt all den arbeidstiden som gikk med til forberedelsene og gjennomføringen av denne byfesten.

Vedtaket om å gi en bryllupsgave ble derimot gjort enstemmig. Fra Finansutvalget kom forslaget om å bevilge kr 10.500,– til et kaminur i sølv, og noe bedre forslag dukket ikke opp. Formannskapet vedtok også å arrangere en mottakelse for pressefolk som var akkreditert av Utenriksdepartementet. Hva de fikk å spise og drikke, sier protokollene ikke noe om, men regnskapet viser at det kostet kr 7.325,–.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Byarkitektens arkiv: Mappe ”Kronprinsens bryllup”

Formannskapets uttog (stensilerte sakslister)

TOBIAS 2/2001