Byen med kongens hus

Landets kongelige residenser har, ved siden av kirkene, vært våre viktigste bygninger gjennom historien. I lange perioder har vårt lands kongesete og hovedstad vært ensbetydende med Oslo. Her har flere kongeboliger gitt status og spilt en viktig rolle i byens utvikling.

Av Line Monica Grønvold

Fra våre første konger tok egen regentbolig og administrasjon, har kongsgård, festning og slott vært landsomfattende symboler på velstand, status og makt. Trolig fungerte norske småkongedømmer på samme måte før rikssamlingen, innenfor mindre områder. Men allerede våre tidligste regenter reiste rundt i sitt rike og hadde periodiske opphold flere steder. Til tider har kongemakten vært delt, mellom flere personer og med sete andre steder, som Trøndelag eller Bergen. Perioder uten kongelig hovedsete i Oslo har sammenheng med flerkongedømmer og utall av kongsemner innenfor egne landegrenser, tidvise opphold annet sted, unionsfellesskap og okkupasjonsår under fremmed styre.

Gjennom flere hundreår, med den danske og svenske unionstiden, hadde monarkene hovedsete utenfor Norge – men med stedfortredere og periodisk opphold i Norge. Men selv ved kongelig fravær, vil et slott uttrykke eller symbolisere noe spesielt – nasjonal identitet, trygghet, tradisjon, makt, eksklusivitet og mystikk.

Gjennom Oslos historie har byen blitt preget av kongehuset. Kongelige residenser, med monarkenes bolig og administrasjon, har vært viktige elementer i bymiljøet – med bygninger, paradegater og festplasser for kongelig sermoniell og folkelig begeistring. Vår tid er et resultat av vår historie. Vi skal her se på noen store og små "residenser" gjennom århundrene, vise ulike anlegg og deres rolle i byen.

Fra treborg til stukkatur

Fra 1000-tallet ble det bygget kongsgårder i flere generasjoner, fra de enkleste treanlegg til mer solide av sten. Ufred og maktstridigheter kunne herje middelalderens Oslo. Det var strid mellom kongen og kirkens menn her som ellers i Europa, og stadig uenighet om rettmessige tronfølgere.

Kongsgården i det eldste Oslo lå på Sørenga, nær byen forøvrig. Biskopen hadde eget borganlegg høyere opp i byen. Anleggene hadde indre borggård, gildehall, porttårn, økonomibygg og solid ytre ringmur. Men med nye forsvarsstrategier og våpen, meldte det seg andre behov. Kongsgården ved foten av Ekebergåsen ble etterfulgt av Kong Håkon Vs nye borg, ute på Akersneset omkring 1300.

I likhet med den gamle kongsgården, ble borgen forsynt med staselige haller, sterke murer og annet som var nødvendig for den kongelige krets. Høy beliggenhet og oppbygning skulle sikre kongeborgen. Kongen opprettet fast militær garnison på flere kanter av landet i samme periode. Tilsvarende Akershus, var det borganlegg som fikk herredømme over store omkringliggende områder og retten til inntekter fra disse.

Århundrer gikk og Akershusborgen ble forsterket til en tidsriktig festning, for våre monarker og deres stedfortredere. Gjennom mer enn tre hundreår lå landets "viseadministrasjon", slott og festning langt unna byens øvrige bebyggelse, med Bjørvika i mellom. Etter brannen i 1624, ble byen gjenoppbygget inntil festningens murer.

Hovedtangen var slottsplass for festligheter og hyllinger av nye regjerende monarker. Under Kong Christian IV ble slottet på festningen modernisert. Fra samme periode ble omfattende forsvarsverker etablert omkring det som skulle være festningsbyen Christiania. Størst utstrekning hadde festningen omkring 1750, i eneveldets tid, etter den store nordiske krig og Karl den 12s forsøk på beleiring. Bastionfestningens stjerneformede plan fulgte renessansens idealplaner og militære prinsipper.

Forsvarsberedskapen ble forbedret, mens fest­ningens slott fikk mangelfullt vedlikehold over en rekke år. Tiden løp fra byens gamle festning – nye behov og idealer meldte seg. Kongens stedfortreder i Norge, stattholder Gyldenløve, var antagelig den første som residerte utenfor festningen. Det var på 1600-tallet i Calmeyergården, et av Rådhusgatens nyere hus.

En lang periode fulgte uten fast residens her i landet. Konger på Norgesbesøk og deres stedfortredere ble innlosjert i forskjellige borgerhus av den mer staselige typen utover 17- og 1800-tallet. Husene hadde elegante interiører, håndlagede og  kunstferdige dekorelementer – tak trukket med seilduk, vegger med landskapsmalerier, gyldenlær, malte og vevede tapeter, flislagte gulv eller imiterte fliser, dekorative hvite stukkaturtak og ildsteder med figurative relieffer. Akershus tjente ikke lenger som regentbolig og årtier gikk før festningen igjen ble brukt til festligheter.

I 1719 ble Frederik IV innlosjert hos stiftamtmannen, i en konfiskert privat bygård i Christiania. Frederik V tok inn i Mangelsgården i Storgaten i 1749 og senere i general Arnolds bolig i Prinsens gate. Svenskekongen på Norgestokt i 1716 skal ha tatt opphold i et garverhus på Vaterland.

I motsetning til tidligere urolige tider, fant man det etterhvert unødvendig å utforme nye kongelige residenser som festninger eller lukkede borganlegg, med indre borggård og motstandsdyktige yttersider. Nye arkitektoniske idealer i Europa lot monumentale slottspalasser gjøres mer dekorative, og samordnet med store prydelige parkanlegg og paradegater.

Europas byplanleggere fikk en økende preferanse for brede gater og anla flere slike – i samråd med sine oppdragsgivere. Gatenes bredde var viktige for alminnelig fremkommelighet og prosesjon­er, dessuten skulle man begrense bybranner og holde oversikten over opprørske folkemasser. Fondmotiver – dekorative blikkfang – ble nøye planlagt i enden av gateløpene. Med det nye slottet og slottsveien, dagens Karl Johans gate, ser vi de nye ideal­ene komme til uttrykk i vår egen by.

Paleet ved havnen

Det Ankerske Paleet var byens kongelige residens i endel år, både før og etter slottet stod ferdig på Bellevuehøyden vest for byen. Det ble oppført ved Bjørvika for Christiania-kjøpmann Christian Ancher i årene 1744-1755, trinnvis mot Lille Strandgate, Prinsens gate og Store Strandgate. Eldre bebyggelse ble revet for å romme det store kvadratiske anlegget – som representerte en uvanlig byggemåte i Christiania.

Det hadde stort omfang kombinert med en lav høyde, streng symmetrisk romplan, indre gårdsplass og fire 1-etasjes fløyer, delvis reist over eldre hvelvede kjellere. I 1788 var kongens svoger, Prins Carl av Hessen, og hans sønn innlosjert i Paleet hos Bernt Anker. I 1807, etter Ankers død, ble kjøp­mannspaleet testamentert til følgende formål: "... til beboelse for den kongelige Familie, saa ofte Norge maate nyde det held." Men ennå gikk det lang tid mellom de kongelige besøkene her i byen.

Paleet var lite iøyenfallende og omgivelsene langt fra like prangende som kongeslottene ute i Europa. Med byens gater like utenfor vinduene og uten festplass eller prominent oppkjørsel, stod det nærmest som et ordinært byhus, med unntak av den prydelige strandhaven mot Bjørvika.

Haveanlegget var opparbeidet på 1700-tallet, med strandhave, paviljong og parterrer (plen eller bed). Etter hollandske forbilder skulle haven ha kanaler på sidene, men disse ble trolig gjenfylt allerede sent på 1700-tallet. Fremdeles rundt 1800 stod paviljongen, som kunne minne om paviljongen på Stubljan. Havens orangeri (et drivhus) ble ombygget i 1815, samtidig fikk parterrene runde bassenger.

Flere branner og ombygginger hadde endret anleggets opprinnelige utseende, og enda mer ble gjort både før og etter et nytt slott overtok som kongebolig i 1849. Som kommanderende general og sjef for regjeringskommisjonen brukte Prins Christian August Paleet som kontor fra 1807, sammen med regjeringskommisjonen. Prinsen holdt hverken husholdning eller selskaper, og skal ha fått sin mat bragt fra gjestgiverier. Dernest var bypaleet statt­holderresidens for Prins Fredrik av Hessen. Den nye prinsen holdt husholdning og selskaper både her og på Bygdøy. Fra 1813 overtok Prins Christian Fredrik som stattholder. Som konge i 1814 disponerte han bypaleet, men bodde i hovedsak på Bygdøy. Noen mindre tilpasninger ble utført, men inventarlister etter ham er tilfeldige. Av det tidligere velutstyrte Ankerske Paleet, fantes nesten bare billedsamlingen tilbake.

Kronprins Karl Johan og sønnen ankom byen over Vaterland bro og skal ha vært overbevist om at den største og mest dominerende bygningen skulle være deres residens, men det var tukthuset de så. De kongelige skulle imidlertid innlosjeres i Paleet. I denne perioden skal det ha vært arrangert ball for 450 mennesker i den vesle kongelige residensen.

I 1815 ble kroning planlagt; kongen selv ble innlosjert i Stiftsgården og Kronprins Carl Johan i Paleet. Flere værelser ble slått sammen og en ny festsal (Salongen) ble bygget – trolig av arkitekt J. G. Løser, mens grev Wedel Jarlsberg stod ansvarlig for arbeidet.

To grever, som var svenske stattholdere, skal ha brukt dette som bolig i perioden 1816-27. Omkring 1817 var det aktuelt for prins Oscar å ta opphold i Norge som visekonge, og av den grunn ble det foretatt større endringer her, blant annet ble det bygget en tverrbygning. Med Carl Johans overtagelse av tronen, ble et nytt slott snart planlagt.

Paleet ble likevel oppjustert i 1826, med utvid­ede representasjonsrom, suiter og seksdelte vinduer i stedet for smårutede. Arkitekt C. H. Grosch, som var bergråd Colletts tidligere assistent, overtok byggeledelsen sammen med hoffmarskalken. En inventarbeskrivelse fra 1829 (Collett) dokumenterer moder­ne empireinteriører fra denne tiden.

Oscar I skal leilighetsvis ha brukt Paleet som bolig, selv etter at det nye kongelige slottet stod ferdig. I 1855 ble Palébryggen bygget og den erstattet deler av det tidligere haveanlegget. Området foran hagen ble fylt opp og paviljongen revet – omtrent samtidig som byens første jernbanestasjon ble bygget i det samme området. Fortsatt ble det foretatt fornyelser også etter innvielsen av den nye slottsbygningen. Karl XV residerte som kronprins i Paleet 1856-57 og høsten 1869 bodde prins August og prinsesse Therese der. Senere skal høyere hoffunksjonærer ha hatt sine "bekvemmeligheter" i bygningen, og mens ny justisbygning ble oppført hadde Høyesterett kontorer der.

Paleet brant ned under annen verdenskrig.

Bygdøy – kongsgård på beste vestkant

Parallelt med den gamle Akershusborgen, forskjellige borgerhus og det nye slottet, har kongen disponert store arealer på Bygdøy med kongsgården og lystslottet Oscarshall, foruten kongelige jaktmarker.

Bygdøy kongsgård er en av Akers middelaldergårder – en av de få Akergårder som fremdeles omgis av dyrket mark. Eiendommen ble krongods på 1500-tallet, som en stor andel av landets gårder. Med nærhet til festningen ble denne gården mer enn et inntektsbringende bygselbruk, den skulle bli Akershus festnings ladegård, Christian IVs jaktmark og senere visestattholderens sommerresidens. Have har vært anlagt allerede i 1690-årene og er senere omlagt i flere omganger.

Fasaden viste en tid årstallet 1691, men dagens hovedbygning skal være bygget 1733 for grev Rantzau som var stattholder. Bygningen var oppført som sommerresidens, men ble ombygget til vinterbruk i 1770-årene. Flere av værelsene skulle ha spontrekk på veggene, noe som var ukjent blant norske håndverkere, men som er kjent fra Danmark.

Snart ble store deler av den tidligere kongelige grunnen privat og bebygget. Prins Fredrik av Hessen, visestattholder i Norge i perioden 1810-13, fikk anlagt turveier, som ble videreført med Kong Karl Johan og Oscar II. Kong Haakon og Dronning Maud brukte kongsgården som fast sommerbolig.

Byarkivets eldste branntakst for kongsgården er fra 1866. Da takseres i alt 13 små og store bygning­er på kongsgården, fem var nylig oppført. Gårdens hovedbygning var verdt 4500 spesidaler og iskjelleren hundre. Gården hadde forøvrig sidebygning, stall, stolpebod, tømmerbygning og flere uthus, oppført av blant annet utmurt bindingsverk og kubbekonstruksjon.

I 1837 ble det offentliggjort at Kong Karl Johan ville skaffe byens innbyggere en offentlig "spad­ser­gang" ved hovedstaden og derfor hadde han kjøpt inn en del av Ladegaardsøen – Bygdøy. Året etter fremkom kongens visjoner om et parkbelte, fra Slottsparken til Bygdøy. Han hadde kjøpt løkker på Frogner til dette formålet. Det ble intet parkbelte, for etter kongens død ble deler av området solgt. Men via en ferje, ble folkeparken på Bygdøy flittig besøkt.

Oscarshall ble oppført for Oscar I i årene 1847-52 i en romantisk arkitektur, et av den norske nygotikkens hovedverk, kanskje med noe islett av andre stilarter, en hovedbygning med tårn og separat sidefløy for spisesalen. Arkitekten for det kongelige lystslottet var danske Johan Henrik Nebelong, som trolig hentet inspirasjon både fra tradisjonell engelsk gotikk og 1800-tallets nygotiske tyske lystslott. Her skulle et dekorativt haveanlegg opparbeides, med terrasser, trapper, paviljong og portbygning – den såkalte Kavalérbygningen. Mens mørke bygningsinteriører fikk kunstnerisk utsmykning med serier av malerier, "søndagsbønder", av kjente nasjonalromantiske kunstnere som Adolph Tidemann, Hans Gude og Joachim Frich.

Etter hva som fortelles, skal kongen selv ha tilbragt én natt der. Ellers ble slottet stående ubebodd, men tatt i bruk til fester og utflukter. Da Kong Carl XV i 1869 giftet bort sin datter prinsesse Louise – mor til Haakon VII – ble det arrangert fyrverkeri over Bygdøy, mens Oscarshalls bygninger og haveanlegg var opplyst av tente fakler. Brannfaren var ikke til hinder for festlighetene.

Rådhusarkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson vant en arkitektkonkurranse om bolig til kronprins Olav og hans kommende hustru. Oscarshall skulle utbedres og moderniseres. Men i 1929 mottok det nye kronprinsparet et gårdsanlegg på Skaugum som kjærkommen bryllupsgave. Moder­ni­seringsprosjektet på Oscarshall ble skrinlagt og det lille eventyrslottet lot seg bevare, slik det hadde stått i lang tid.

Slottet på Bellevue

De opprinnelige planene for slottet er forholdsvis kjent. De første bevilgningene ble gitt av Stortinget i 1822, men slottsbygningen ble ikke ferdigstilt før slutten av 1840-tallet. Byggeprosjektet tok til i første del av vår svensk-norske Kong Karl Johans regenttid og ble avsluttet etter kongens død i 1844. Karl Johan var opprinnelig fransk og bragte formodentlig med seg en hel del av kontinental inspirasjon, tanker og inntrykk til sitt nye rike. Sammen med slottsarkitekt H. D. F. Linstow skulle dette bidra til å forme det nye norske slottet. Karl Johan valgte tomten på Bellevuehøyden vest for byen, fremfor alternativer som Hovedtangen, Hammersborg og Tøyen.

Med de første planene skulle slottsanlegget bli H-formet med tilbaketrukket midtfløy, flankert av fremskutte sidefløyer på yttersidene, foran og bak. Særskilte deler av bygningens eksteriør skulle ha huggen stendekor – henholdsvis rødlig granitt fra Bolærne og klebersten fra Hadeland.

Omkring 1827 stod slottets grunnmur ferdig. Nye beregninger viste Stortingskomiteen at den første bevilgningen ved misforståelse var blitt oppfattet som delbevilgning, og ikke som en endelig sum. Planene ble raskt redusert og de to fløyene mot byen måtte oppgis. På en studiereise i 1836-37 hentet slottarkitekten viktig inspirasjon. Slottets interiører skulle bli preget av dette – med blant annet kunstig marmor og etterligninger av elegante pompeianske veggdekorasjoner fra antikken. I etterkant, årene 1845-48, ble det nybyggede slottet justert, for noen kritiserte og lite noble bygningsdetaljer – taket var utradisjonelt høyt, piperekken synlig, søylene var arrangert nede ved porten og tjenerfløyen var bygget for liten. Opinionen ytret protester og ble hørt.

Det forenklede slottsprosjektet ble et mektig monumentalbygg etter Christiania-målestokk. Slottets eksteriør er idag som da det ble ferdigstilt etter det innskrenkede byggeprosjektet.

Tomtegrunn var blitt ervervet og en stor omkringliggende park ble opparbeidet fra siste del av 1840-årene. Rytterstatue av Karl Johan ble reist på slottsplassen i 1875, men alt i 1860 fantes trolig en rund parterre på den midtre, skrånende delen av slottsplassen – gamle bykart viser dette.

Bybebyggelsen lå i utgangspunktet på god avstand fra det nye slottet. Da slottet stod nyoppført på Bellevuehøyden midt på 1800-tallet, var slottets nærmeste bebyggelse i Pipervika og den opprinnelige kvadraturen, vestover til Arbeidergaten og den senere Stortingstomten – slik stadskonduktørens kart viser fra denne tiden.

En bred paradegate ble anlagt mellom byen og slottet. Tre gateløp skulle arrangeres som om de strålte ut fra slottet, med slottsbygningen som felles fondmotiv. I tillegg til nåværende Karl Johans gate, var det St.Olavs gate og Haakon VIIs gate. Tilsvar­ende planprinsipper var førende for planlegging av byer og monumentalbygg flere steder i Europa, allerede i Sixtus Vs Roma og senere i baron Hauss­manns tid som byplanlegger i Paris.

"Slotsveien" var adkomstvei mellom slottet og byen. Gaten ble oppkalt etter Karl Johan i 1852 – nedre del av gaten fortsatte mot Bjørvika som "Østre gate". De første tanker om en hovedgate til slottet, har vi funnet på en kartserie som stadskonduktør Grosch utarbeidet omkring 1840, men det skal være slottsarkitekten Linstows plan som kom til uttrykk. Kartet viser den offisielle byplanen for området. Hovedaksen til slottet skulle ledes gjennom en lukket plass, dannet av Universitetets bygninger som skulle føres opp på begge sider av hovedgaten.

Men virkeligheten ble svært anderledes; idet sydsiden av Slots­veien forble ubebygget, forsvant ideen om en symmetrisk akse. Som en fortsettelse av slottets grøntområder, fikk vi Studenterlunden og Eidsvolds plass – det som først kaltes Huseiertomten. Den begynte som en park for de private huseierne på motsatt side av gaten og ble overdratt til staten i 1852, med klausul om å la området forbli ubebygget.

Karl Johans gate har vært landets sentrale paradegate helt fra midten av 1800-tallet. Den svensk-norske Kong Carl XV ble hyllet langs Karl Johans gate og på slottsplassen. Ved hans første besøk som konge i 1859, paraderte folketog forbi slottsbalkongen. På femtiårsdagen for vår egen grunnlov, 17. mai 1864, ble dagen markert med flagg og menneskemasser, både på slottsplassen og langs Karl Johans gate.

Fra vår nåværende kongeslekt flyttet inn på slottet i 1905, har slottsbalkongen vært et ekspo­ner­ingssted mellom kongehuset og den øvrig befolkning­en. Høydepunktet for generasjoner i 17. mai-tog har vært å runde slottsplassen foran slottsbalkongen. Og gaten er selvskreven som kortesjerute ved inntog og høytidelige anledninger, som kongelige brylluper, begravelser – og blant annet for adkomst til byens domkirke. Langs Karl Johans gate ankommer statsbesøkende gjester i kortesje til slottet. Tegning­er i Byarkivet viser forskjellige forslag til utsmykning av vår hovedgate – med rammene rundt prominente prosesjoner og seremonier fra 1800-tallet og senere.

Gjennom halvannet hundre år har folk flest "flanert" langs Karl Johans gate, for å se og bli sett. Mange husker vel ungpiken Albertine, Christian Krohgs romanfigur, som i 1880-årene måtte bære en liten pakke i hånden for å kunne spasere på "stripa", byens hovedgate, for ikke å mistenkes for løsgjengeri eller det som verre var.

En annenhånds kilde fra første halvår etter unionsoppløsningen fra Sverige i 1905, en akvarell i Byarkivet, viser et artig forslag til ombygging av slottet. På begge sider av slottets hovedfløy var det foreslått tilbygninger. Det var småbygninger som skulle forbindes til hovedbygningen via passasjer med glassoverbygning og kolonnader (søyleganger). Forslaget fra 1906 ligner noen av slottets opprinnelige fasadeutkast fra 1823, som hadde forslag til vaktstuer forbundet med slottets hovedfløy på begge sider. Tilbyggene ville, med bare tre fags bredde, blitt smalere enn slottsbalkongen – og inspirasjonskilden må åpenbart være små italienske casinetto. Opprustingen av slottet endte istedet med en enklere rehabilitering, for landets nyankomne kongefamilie fra 1905.

Midt på 1960-tallet fremla kommunen et planforslag for trafikkavviklingen i sentrum, et overveld­ende skrekkscenario, med tunnelåpning nedenfor slottsparken og flerefelts motorvei fra Karl Johans gate. Men planene ble ofret for nye tanker om miljøhensyn.

Nyere tid på Kongsseteren og Skaugum

Vinteren 1991 døde Kong Olav på Kongsseteren på Voksenkollen. På det samme stedet tilbringer kongefamilien tradisjonelt julehøytiden. Der har vi sett vår dronning på kne ved et isbjørnskinn og prinsessen lese norske folkeeventyr. Flere møtte Kong Olav og hans hund i skiløypene omkring.

Opprinnelige tegninger og forslag til Kongsseteren, også kalt Kongevillaen, ligger i Byarkivet. Arkitekt Kristian Hjalmar Biong vant arkitektkonkurransen om kongevillaen i 1907, med et forslag som fikk ros for sin nasjonale karakter, i asymmetrisk, forenklet dragestil. I november det samme året ble en kongevilla med tjenerbolig byggeanmeldt til Bygningsinspektøren i Aker, med Kroningsgavekomiteen som byggherre. Innredningsattesten for Kongsseteren er datert 29. november 1909.

Våren 1929 ga minister Wedel-Jarlsberg gårdseiendommen Skaugum i bryllupsgave til landets nye kronprinspar, Olav og Märtha, som var landets første kronprinspar i nyere tid. Skaugum i Asker var en gammel storgård som giveren hadde overtatt i 1909.

Etter at de kongelige hadde bodd på Skaugum et halvår, ble hovedbygningen rammet av brann i mai 1930, bare tre uker før kronprinsparets førstefødte kom til verden. En ny hovedbygning stod ferdig i 1932 – akkurat tidsnok til kongens seksti års dag, som kunne feires hos kronprinsparet.

Skaugumbygningen fremstod i lys mur, klart preget av den nye funksjonalistiske stilen som nettopp var kommet til landet – og fikk et mer tidløs og strengt ytre enn den gamle Skaugumbygningen. Arkitekten var Arnstein Arneberg. Hovedbygningen, antagelig som nyoppført eller et forslag, kan sees på en akvarell i Byarkivets Hals-samling fra Hovedøya. I 1969 overtok et nytt kronprinspar Skaugum og snart står vel enda et kronprinspar klare til å flytte inn.

Det er idag noen år siden landets monark bodde i hovedstadens kongeresidens, for ikke siden Kong Olavs tid har det norske slottet vært kongebolig. Fra høsten 2001 vil kongeparet gjøre det nyrestaurerte kongelige slottet i Oslo til sin bolig.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Branntakster

Byggesaker

Kart, diverse eldre utgaver

Hals-tegningssamlingen fra Hovedøya

Trykte:

Berg, Arno: Bygdøy kongsgård; Haakon V - Haakon VII. (Cappelen, 1952)

Daae, Dr. Ludvig: Det gamle Christiania 1624-1814. (1891)

Guba, Thomas: "Paléhagen i Bjørvika" i Byminner  (1993)

Hals, Harald: Linstow og Slottet; I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring - Årsberetning 1928. (Grøndahl, 1929).

Hjelde, Gunnar: Oscarshall: Lystslottet på Bygdøy (Dreyer, 1978)

Kielland, Thor: Paleet i Oslo. (Gyldendal, 1939).

Risåsen, Geir Thomas: Slottet; Kongelig stil gjennom 150 år. (Forlaget Geelmuyden.Kiese, 1998)

Wig, Kjell Arnljot: Kongen ser tilbake. (Cappelen, 1977)

Oslo byleksikon. (Kunnskapsforlaget, 2000)

TOBIAS 2/2001