Kongens by?

Å være hovedstad betyr at en by er åsted for de sentrale nasjonale begivenheter. Det er i Oslo våre kongelige mottar all verdens celebriteter, det er i Oslo Domkirke de gifter seg, og det er innenfor Akershus festnings gamle gråsteinsmurer de til slutt stedes til hvile.

Gjennom historien har kongelig makt og prakt satt lite preg på vår hovedstad. Helt fram til 1905 var byen tvert i mot preget av fraværet av kongelige og det sosiale livet som naturlig danner seg rundt et hoff.

Byen har imidlertid trukket en del gevinster på sentralmaktens tilstedeværelse, samtidig som den har fått betale for noen av ulempene.

Av Leif Thingsrud

Oslo, den lille klyngen av trehus ved Loelvas utløp, ble Norges hovedstad i år 1299. Kong Eirik Magnusson var da død, og hans bror, hertug Håkon, som hadde styrt Viken og Opplandene, ble kronet til konge. Han lot sakristiet i det kongelige Mariakapellet i Oslo fungere som regjeringsbygning og gjorde kapellanen til kansler.

Oppgavene var heller beskjedne. Statsmaktens sivile oppgaver begrenset seg stort sett til å kreve inn skatt, slik at kongen og hans hird og øvrige stab hadde noe å leve av, og å sørge for at tingene fungerte som domstoler. De militære oppgavene besto i å se til at vardene ble holdt i orden og at skip og våpen var i orden, slik at leidangen kunne slå tilbake et eventuelt fiendtlig innfall.

Etter kong Håkons død visnet denne spiren av en statsmakt gradvis bort. Det begynte med at mangelen på tronarving førte landet inn i unioner, som medførte av kongemakta stort sett oppholdt seg langt unna Norge. Så kom svartedauen, som brøyt ned det økonomiske fundamentet for opprettholdelsen av en norsk adel. Og til slutt kom presset fra dansk adel, som reduserte kongens makt, slik at han i svært liten grad kunne opprettholde noen norsk administrasjon. Kristian IIs håndfestning fra 1513 åpnet for at danske herrer kunne settes inn i norske len, og i løpet av få generasjoner skulle norsk administrasjon bli dominert av utlendinger.

Kirkelig sett hadde Norges hovedstad vært Nidaros inntil reformasjonen i 1536. Selv om det var København og ikke Oslo som overtok "trønderhovedstadens" funksjoner, medførte dette imidlertid at Oslos posisjon som Norges "hovedstad" ble styrket. Kongehyllingene ble holdt her, og ga byen korte glimt av fyrstelig prakt. Og når kongen eller hans menn kalte sammen norske stendermøter eller herredager, var det Oslo, og senere Kristiania, som ble åsted.

Fra 1507 til 1512 perioder fungerte prins Kristian som visekonge over Norge, ellers var det kansleren som var kongens fremste representant her inntil det i 1572 ble det utnevnt en stattholder. Dette embedet eksisterte med tildels lange vakanser helt fram til 1856, og var – fram til forskjellige nasjonale institusjoner begynte å vokse fram tidlig på 1800-tallet – det eneste vi kan kalle en norsk sentralmakt.

Hovedstaden gis innhold

Gjennom hele unionstida var Kristiania en småby med en befolkning som økte sakte, men sikkert. Omkring år 1800 var folketallet såvidt passert ti tusen. Som enhver liten provinsby var den dominert av håndverk og småhandel med sitt nærmeste omland, innførsel av korn og finere tøyer samt utskiping av stedets produkter. For Kristianias vedkommende var dette alt overveiende tømmer og planker.

Byen var sterkt preget av det militære nærværet, og den hadde sine myndigheter, som magistrat, fogd og rådstueskriver. Men antallet myndighetspersoner som fantes i Kristiania på grunn av at byen var hovedstad, kunne nærmest telles på et par hend­er. Det var noen få militære og noen få jurister, de fleste knyttet til Overhoffretten – inntil den ble lagt ned i 1797. Statsmaktens menn betydde med andre ord svært lite, både i antall og i innflytelse på bykulturen. Her var det nok "plankeadelen" og rike grossere med kontakter – både familie- og forretningsmessig – i utlandet som var de førende. Om Kristiania kulturelt skilte seg fra andre nordiske småbyer, så var det i alle fall ikke hovedstadsrollen som var årsak til det.

I løpet av en snau mannsalder skulle dette endres radikalt. Med grunnloven av 1814 fikk Norge egen regjering, og rundt den måtte departementer organiseres. De ble i hovedsak fylt av jurister. Høye­sterett ble opprettet, og Universitet hadde byen fått allerede i 1813. Alt dette gjorde at byen fikk et levende akademisk miljø, som etterhvert skulle sette sitt preg både på kulturlivet og politikken, begge deler såvel lokalt som nasjonalt.

Verken Universitetet, Høyesterett eller departementene ga mange arbeidsplasser. Men de skapte ringvirkninger. Rundt domstolene kunne sakførere etablere sin forretning. Studentene trengte hybler, og alle de andre som kom, måtte leie husrom eller bygge villaer. Dette ga næring til såvel husverter som murere og andre bygningsarbeidere.

Kronprinsen uønsket på Bygdøy

Hovedstaden ga arbeidsplasser, men den krevde også plass. Kongen kunne ikke bare komme til byen og leie seg inn i en gammel patrisiervilla. Han måtte ha et slott, og rundt det måtte det, i tidens ånd, være en slottspark. Nå ble det rett nok ikke noe av kong Karl Johans storslåtte planer om en sammenhengende slottspark fra universitetsbygningene til Bygdøy, men den slottsparken byen fikk, båndlegger et betydelig areal, og den har påvirket hva slag bebyggelse som kom i området rundt.

Byens myndigheter har aldri vært imot de kongelige byggeprosjektene, eller noen av de andre statlige sådanne, men de har måttet avveie dette imot hensynet til at folk ikke blir lukket inne blant offentlige bygg og kongelig privateiendom. Da det i 1929 var aktuelt å la Oscarshall bli kronprinsbolig, reagerte Bystyret straks. De var redd for at dette kunne hindre befolkningens tilgang på de populære friområdene på Bygdøy. Minister Wedel-Jarlsberg reddet den situasjonen da han skjenket kongefamilien Skaugum.

Kongsgården har derimot aldri skapt noen diskusjon, antakelig fordi turstiene fra gammelt av har gått nede ved stranda og utenom tunet der. Og den gamle båndlegginga av åker- og skogarealene der, som sikrer dem mot utbygging, ser det ikke ut til at noen vil røre ved i nærmeste framtid.

Landevei til slottet

Offentlige bygg skal normalt avspeile den myndigheten eller kunnskapen som sitter i dem, og det gjøres enklest ved å gi dem litt "armslag". De medfør­er derfor ofte en del grønt i bybildet. Men disse områd­ene skal holdes i orden. I 1888 ble det gjort en avtale med staten om at kommunen skulle vedlikeholde Studenterlunden gratis mot at Nationaltheatret ble bygd der. Året etter kom avtalen om å ta over vedlikeholdet av Eidsvolls plass mot en årlig godtgjørelse på tolv hundre kroner.

De statlige eiendommene skal også ha veiforbind­else, og det av det representable slaget. Allerede i 1837 fikk bystyret saken om "Veianlægget til Konge­boligen". Slottets byggekomité hadde ansvaret for veien fra Slottsplassen ned til bunnen av Slottsbakken. Men derfra var det et langt stykke inn til byen. Bebyggelsen begynte først der Lille Grensen munner ut i dagens Karl Johans gate. Byggekomitéen mente kommunen burde dekke en del av utgiftene til anlegget av den nye veien og ta seg av vedlikeholdet av den.

Magistraten var av en noe annen mening: "Som en almindelig gjældende Regel troe vi man bør befølge, at Christiania Commune ikke bør belastes med nogensomhelst directe eller indirecte Udredelse i Anledning af Slotsbygningen og Sammes Anlæg paa Byens Terrain." Anlegget var med andre ord et rent statsanliggende. Vedlikeholdet fant magistraten derimot at byen måtte ta. Også de to andre gatene som var planlagt i retning ut fra Slottsplassen, nåværende St. Olavs gate og Haakon VIIs gate, skulle kommunen bekoste. Disse gikk mellom byggetomter, slik at kommunen kunne få utgiftene refundert av tomteeierne. Formannskapet og Bystyret var aldeles ikke uenige i dette.

I 1852 kom spørsmålet om veiene rundt Slottsparken opp. Stortinget hadde nektet å bevilge penger til disse anleggene, og nå klagde de som hadde bygd seg villaer der og ba om at kommunen skulle ta utgiften. Bystyret vedtok at de kunne bekoste dette mot en mindre statlig bevilgning – to hundre daler. Allerede i 1865 kom en ny avtale hvor kommunen frafalt alle krav mot staten. Bakgrunnen var antakelig så enkel som at utviklingen i mellomtiden – utbyggingen av Homansbyen og strøket langs Drammensveien – gjorde at kommunen også hadde interesse av veinettet rundt slottet.

Byens fremste innbyggere

Statsbesøk og kongelige festligheter medfører utgift­er for byen. Æresportaler og velkomst­paviljonger skal bygges. Flagg skal heises, og lyktestolper dekoreres. Ved enkelte anledninger faller det også i byens – det vil si kommunens – lodd å være vertskap for kongelige festligheter. I forbindelse med Kong Haakons førti års jubileum som regent i november 1945, inviterte kommunen til bankett. Flere hundre gjester ble invitert til Bristol. Liksom ved statsbesøk og kongelige festdager ble Karl Johans gate pyntet, og om kvelden var det fyrverkeri. Hele gildet kom på 116 tusen kroner som måtte bokføres som "tilfeldig utgift" av bykassa.

At kommunale midler ble brukt på de kongelige skapte ingen diskusjon. Det var trange tider, med rasjonering av nær sagt alt. Men selve den kommunale økonomien var ikke dårlig, og det beløpet det dreide seg om her, var lite i forhold til de "tilfeldige utgiftene" frigjøringsfeiringene og markeringene oven­for allierte styrker og tidligere krigsfanger kom på. Kongens rake holdning gjennom hele krigen hadde dessuten gjort ham svært populær.

Gaver til de kongelige er blitt gitt ved enkelte anledninger, som ved Kong Haakon og Dronning Mauds sølvbryllup i 1921. Den gangen ble det gitt et sølvfat, tegnet av byarkitekt Harald Aars og produsert av gullsmed Anton Frisch, som i en mannsalder hadde vært Venstres leder i bystyret. Kronprinsbryllupene er andre anledninger. Noen store gaver har det derimot aldri dreid seg om.

For kommunen har kongefamilien vært byens fremste innbyggere, som man har sett det som en ære å ha her. De deltar ved en rekke forskjellige begivenheter, og holder vennskapelig kontakt med byens ledelse. En kongelig audiens hører derfor med blant en nyvalgt ordførers første oppgaver.

I 1917 var det Carl Jeppesens tur til å avlegge den visitten. Den danskfødte børstebinderen hadde gjort karriere i Det norske Arbeiderparti, blitt redaktør av "Social-Demokraten" og nå altså hovedstadens ordfører. Kong Haakon påpekte denne karrieren og sa at "De har sandelig gjort det godt her i landet", hvoretter Jeppesen skal ha replisert at det hadde nå også hans majestet gjort.

Det norske kongedømmet er kalt "en republikk med monark". Fraværet av adel og et samfunn med små sosiale forskjeller, har gjort at de kongelige har kommet nærmere folk flest. Det gjelder både rent fysisk, som da kong Olav tok Holmenkollbanen i stedet for bilen under oljekrisa vinteren 1974, og det gjelder i omgangskrets. De kongelige søker selvsagt sine forbindelser først og fremst i det gode borgerskap, men ikke i en lukket aristokratisk krets. Det gjør at man oppfatter kongefamilien som Oslofolk, og Oslo kanskje mer som kongens by enn det den i virkeligheten er.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Formannskapets arkiv: Saksmapper merket “Festligheter”.

Trykte:

Christiania kommune 1837 - 1886, Christiania 1892

Kristiania / Oslo kommunes aktstykker

TOBIAS 2/2001