Strid om Bergensbanens trasé

Den saken som skapte mest engasjement i bystyret vinteren 1901 var spørsmålet om kommunens distriktsbidrag til Bergensbanen. Når Stortinget bevilget penger til jernbaneanlegg skjedde det alltid på betingelse av at de berørte distriktene ytet sin skjerv i spleiselaget. Kristiania hadde allerede bevilget to millioner, og kravet om to hundre tusen til, møtte ikke allmenn forståelse.

Av Leif Thingsrud

I november 1898 hadde bystyret gått med på et bidrag på to millioner til "Voss-Taugevandsbanens Fortsættelse østover gjennem Hallingdalen over Hønefos langs Randselven over Randsfjord til Roa." Men det manglet fortsatt en halv million kroner og arbeidsdepartementet spurte nå kommunen om de kunne gå inn med ytterligere garanti.

Borgermester Christie påpekte i sitt framlegg til bystyret at kommunens gjeld var blitt så stor "... at man er stillet overfor Nødvendigheden af at foretage en omhyggelig Sigt­ning af de Bevilgninger, som fremtidig maa gives." Det var egentlig planen at Hall­ing­dals­bygdene skulle bidra med de manglende pengene til jernbaneanlegget, og Christie la vekt på at nesten en million av anleggskostnadene gikk med til erstatning for grunn og gjerder, slik at bygdenes bidrag i hovedsak kom "... til at bestaa i Godtgjørelse for Grund til Distriktets egne Eiendoms­besiddere". Det bygdene skulle bevilge, ville dermed bli anvendt på stedet. Og når man tok hensyn til de store økonomiske fordelene de ville ha i byggeperioden, fant han at det var "... lidet rimligt at det paa vedkommende Landdistrikter faldende Bidrag skal overføres paa en Bykommune, hvis Interesse i Banen er af indirekte og usikker Art." Magistratens innstilling ble derfor at kommunen skulle avslå departementets søknad.

I formannskapet var meningene delte. Tre av medlemmene gikk inn for bevilgningen, og deres talsmann Peder Wium begrunnet dette med ønsket om å knytte Hallingdal til "Kristianias naturlige opland", og understreket også at fullføringen av banen ville medføre at reisetiden fra Bergen til Kristiania ville bli redusert fra to-tre dager til tretten timer, noe som ville få stor betydning for post og næringsliv. Det hele var rett og slett en god investering.

Ordfører Edmund Harbitz forsvarte avslaget. Han mente at det ville være ugunstig for Kristiania om Bergensbanen skulle knyttes til Nordbanen på Roa i stedet for banen fra Hokksund til Randsfjorden. I 1898 hadde man i utgangspunktet bevilget to millioner til en Bergensbane om Ringerike, men bare 1,1 million til alternativet om Roa. Grunnen til dette var at man var sikker på at før eller siden måtte det komme en bane direkte fra Kristiania til Ringerike, og for Kristiania var den mye viktigere enn Bergensbanen rent økonomisk. Og når den kom, ville byen måtte spytte nye store distriktsbidrag i potten. Her måtte man si klart ifra at traséen om Roa var statens valg, og da måtte den betale meromkostningene.

Karl Lous sluttet seg til dette og uttalte at "Det store ved bergensbanen var dens karakter af sambaand mellem øst- og vestland ...", og understrek­et at dette krevde "... den hurtigste og mest direkte vei". Det var dette man syndet mot ved å legge banen om Hadeland, noe som før eller siden ville "... blive rettet i kraft af tingenes egen medfør".

Veterinærdirektør Ole Malm talte også imot denne garantien, som alle var inneforstått med at ville måtte innfris. Hovedstaden ytte mye mer til staten enn det folketallet skulle tilsi, men fikk mindre tilbake, også politisk. "Det er paa tide, at byen protesterer mod de overgreb, den har været gjenstand for", uttalte han og hevdet at banens handels-økonomiske verdi for Kristiania var "betydelig overdrevet".

Wium var imidletid helt uenig. Ved å legge banen om Roa, fikk man en bredsporet bane helt fram, mens alternativet ville være å ha overgang til den smalsporede banen fra Ringerike via Hokksund til Vestbanestasjonen. Man hadde funnet den beste løsningen, og ved å nekte bevilgningen, kunne man risikere flere års forsinkelse.

Flertallet lot seg imidlertid ikke skremme. Med 55 mot 24 stemmer ble garantien avslått. Og staten fant penger, for allerede i 1903 var anleggsarbeidene i gang. I november 1909 kunne den offisielle åpningen av Bergensbanen finne sted.

TOBIAS 1/2001