Bydelsnavn i indre by
- flere gamle, en del unge og mange forsvunne

Navnene på Oslos bydeler er ikke konstante, heller ikke avgrensningen av disse. Noen navn forsvinner. Andre får status, og de brer seg utover. Navnene representerer også flere historiske lag. Noen er gamle gårds- eller teignavn, andre har navn etter eiere på 1800-tallet og noen få er nykonstruksjoner fra 1900-tallet.

Av Leif Thingsrud

I før-industriell tid besto byene normalt av to deler; et handelsterritorium, hvor handelsborgere, høkere, skippere og allehånde håndverkere bodde; og en bymark, som i utgangspunktet skulle være en ubebygget almenning hvor byens borgere kunne sende sine dyr på beite og sanke fôr til disse. I den tidens alt annet enn korrupsjonsfrie samfunn klarte selvsagt noen få rike raskt å karre til seg denne almenningen og gjøre den til private løkker. Den største i Kristiania tilhørte borgermester Ruus, og strakte seg fra nåværende Victoria terrasse til Pilestredet. Den ble kalt Ruseløkka, men det navnet brukes i dag mest om strøket mellom Ruus sin løkke og Filipstad. Dette var tidligere løkker som Solli, Munkedammen og Sofienberg, bare for å nevne de vikigste.

At betegnelsen "løkke" ligger i stedsnavnet behøver imidlertid ikke å bety at navnet er fra den gang Kristiania var en ung by. Grünerløkka var egentlig et gårdsbruk som het Nedre Foss. Navnet skriver seg fra den siste eieren, Hans Grüner, som utparsellerte deler av gården på 1850-tallet. På samme måte har Bøløkka på Kampen navn etter Hans Bøe, som var den siste som drev gardsbruk der oppe, og Moløkka på Bjølsen har navn etter Peter Moe, som utparsellerte det området. Og alt dette lå utenfor bygrensa, før de store byutvidelsene i 1859 og 1878.

De fleste løkkene hadde dessuten helt andre typer navn. De kunne være utenlandske som Inkognito eller Bellevue. Den siste lå ved Drammensveien – der Hydrobygget står i dag. En del var oppkallingsnavn, så som Uranienborg og Bakkehuset. Andre gir tydelige hint om at løkkene, når eieren førte opp hus på dem, ble benyttet som landsteder eller sommerhus den første tiden. Eksempler på dette er Sommerro – der Lysverkene i mange år har hatt sitt hovedkvarter – og Frihedssæde – som ble kjøpt og utparsellert av brødrene Homan, og som i dag kalles Homansbyen. Noen navn må oppfattes som en slags klengenavn, for eksempel Vendom. Den løkka lå etter Pilestredet, før man kom til Frihetssæde, og navnet henspeiler antakelig på at her var det slutt på den bymessige bebyggelsen.

Gamlebyens spor

Også middelalderens Oslo hadde sin bymark, uten at vi idag vet presist hvor langt den strakte seg. Men ser vi på matriklene fra 1700- og tidlig 1800-tall, ser vi at området rundt det gamle byanlegget besto av et stort antall små og mellomstore eiendommer. Først når man kom opp til Ekeberg, Hovin eller Sinsen støtte man på større gardsbruk. Oslos bymark strakte seg neppe forbi Galgeberg, men også området utenfor dette ble sterkt oppstykket. En del eiendommer tilhørte fra gammelt av Ladegården, andre var blitt kjøpt og solgt en rekke ganger mellom Kristianias gode borgerskap. Og stadig skjedde det delinger og sammenføyninger av slike eiendommer, slik at grensene ble endret.

En del av disse eierne yndet også å sette sine egne nye navn på eiendommene. Alt dette førte til at stedsnavn ofte ble skiftet ut med én eller noen få mannsaldres mellomrom.

Området som lå mellom Åkebergveien, Kampen og Smedgata tilhørte fra gammelt av Ladegården og ble kalt Prostenga. I 1806 ble området utparsellert, ikke til byggetomter, men til løkkeanlegg for Kristiania-borgere. Og disse ga eiendommene sine navn som Frydendal, Sørinelyst, Sommerfryd og Sommer­ro, for å nevne noen. Den nordvestligste delen ble først kalt Schrøderløkka, senere Grueløkka. Årsaken til navneskiftet var at Schrøders arvinger solgte stedet til Ole Grue. Han utparsellerte denne lille eiendommen til byggetomter – som for en stor del fikk adresse til Gruegata.

Flere av eiendommene nær Gamlebyen har navn som tydelig henspeiler på de kirkelige institusjonenes rolle som eiendomsbesitter. Området sør for Oslo hospital ble kalt Munkehagen. Og mellom byen og Åkebergveien het det Munkenga. Det var to eiendommer. Lille Munkenga lå på høyre side av St. Halvards gate på vei opp mot Galgeberg. Der hadde  verkseier Oluf Onsum sin praktvilla, det såkalte Onsumslottet.

Store Munkenga lå på venstre side av gata. Eiendommen ble kløyvd av jernbanen, da den kom i 1854, men på nordsiden var det et stor parklignende område helt til dette ble utparsellert på slutten av 1800-tallet. Schweigaards gate er hovedåren gjennom området, som de fleste i dag regner til Gamlebyen eller Vålerenga. Med hensyn til menighetsinndeling er det riktig, men det historiske Vålerenga er området mellom Enebakkveien, Gjøvikbanen og Strømsveien.

Mellom Vålerenga og Munkenga fantes det en rekke små løkker. Kasperløkka lå rett på nordsida av Galgeberg. På sørsida lå Svendenga med teglverksdrift gjennom store deler av 1800-tallet. Hovedhuset her eides en tid av bokhandler Dahl, og han anla en flott hage, som folk kalte Dalehagan. Det ble skrevet "Dahlehaugen", og i dag heter gata gjennom området nettopp Dalehaugen. Tenk om de som navnsatte gater her i byen hadde hatt såpass kunnskap om eldre stavemåter at de blant annet hadde visst at hage tidlig på 1800-tallet normalt ble skrevet "hauge", mens haug ble skrevet "houg"!

Det eneste "kirkelige" navnet rundt Gamlebyen som nå er i daglig bruk, er Klosterenga. Men det navnet er ikke gammelt. Det kom da man omkring 1930 anla idrettsplassen på Store Munkenga. Det er vanskelig å se hvorfor man gjorde dette navneskiftet, men man unngikk i alle fall forveksling med Munkenga på Smedstad.

Sofienberg er på Dælenenga

Et stedsnavn som har vansmektet de siste hundre år, er Dælenenga. Så veldig gammelt er nok ikke navnet. I skrift er det kjent fra tidlig 1700-tall. Men den første delen av navnet, Dælen, må være et gammelt gardsnavn og om lag to tusen år gammelt. Det tolkes som "grassletta i dalen" og kan tyde på at den opprinnelige eiendommen også omfattet Foss-området mellom det nåværende Dælenenga og Akerselva. Antakelig ble denne gården tidlig oppstykket og brukt til eng av folk i byen.

Tidlig på 1700-tallet var det fire eiendommer som ble benevnt som "Dælen Eng". Den nederste var det som senere ble kjent som Lakkergården og som har gitt navn til Lakkegata. Bakgrunnen for disse navnene er familien Lachmann. I tiden framover ble Dælenenga ytterligere oppstykket, og det kom opp flere løkkeanlegg. Bygningene på Lakkergården lå der kommunens bygg Trondheimsveien 5 står i dag. Navnene på flere av disse løkkene lever fortsatt.

Sofienberg lå omtrent der Sofienberg skole ligger i dag. Dette er hoveddelen av den eiendommen som tidligere ble kalt Nedre Dælenenga. Kirken, som ble bygd der i 1877, het opprinnelig Paulus kirke. Menigheten ble delt i 1880. Den vestre delen beholdt Paulus-navnet, mens den østre ble kalt Petrus menighet. Begge menighetene måtte benytte samme kirke inntil den nye kirken på Grünerløkka ble ferdig i 1892. Da fikk Petrus menighet ha kirken sin alene, og i 1962 skiftet den navn til Sofienberg. Fra å være navn på ei løkke, hvor en stor del i mannsaldre hadde vært kirkegård, var Sofienberg blitt etablert som navn på den nedre delen av Dælenenga.

Rodeløkka har sitt navn etter stiftsprost Frederik Rode. Han eide høydedraget på vestsida av Trondheimsveien ved Solhaug noen få år på 1850-tallet. Det var den neste eieren, Hans Olsen fra Vågå, som utparsellerte området. Det var en god forretning, så han kjøpte opp mer jord, et høydedrag lenger vest – der Langgata og Fjellgata går idag – og utparsellerte også der. Hele området ble kalt Vågeby, etter Olsens hjemsted, men navnet Rodeløkka ble også litt brukt. I dag kalles hele området Rodeløkka, selv om stiftsprosten aldri eide mer enn en liten del av dette.

Rosenhoff er den nordligste delen av Øvre Dælenenga. Navnet er neppe eldre enn fra ca. 1850. Da var det gartneri der oppe. Bygningene lå på nordsiden av Rosenhoffgata. Like nedenfor, på den andre siden av gata, lå en like stor løkke som ble kalt Sorgenfri. Men der ble det ikke bygd noen skole, så det navnet er nærmest helt glemt i dag.

Navnet Sorgenfri er – på samme måte som Sofienberg og Sommerro – et typisk motenavn fra midten av 1800-tallet. I eller like utenfor Kristiania fantes de to eller tre steder. Sorgenfrigata har navnet etter ei løkke som ble utskilt fra Nedre Blindern gård.

Gamle eiendommer lever i gatenavn

Mange gamle stedsnavn eksisterer i dag bare som gatenavn. Heimdalsgata har navn etter eiendommen Heimdal, som lå på østsida av Trondheimsveien mellom Heidalsgata og Herslebs gate. Åkebergveien har navn etter eiendommen Åkeberg. Det er der botsfengselet står i dag. Naboeiendommen, Oslo kretsfengsel, het opprinnelig Frydendal. Nå kalles stedet "Bayern" etter Aktiebryggeriet, som produserte bayerøl her fra 1872 til 1931.

Stensgata, Vallegata og Akersveien har navn etter to av de gårdene som ble ekspropriert da Kristiania ble anlagt. De to første er produkter skapt av 1800-tallets reguleringsmyndigheter, mens den siste er en del av et veifar fra middelalderen. Også gårdsnavnet Vøyen lever fortsatt som navn på den søndre delen av vestre Sagene. De to Rud-gårdene har derimot ikke etterlatt seg et eneste spor.

I noen tilfeller flytter også stedsnavn seg. Ruseløkka er allerede nevnt. Balkeby brukes i dag på begge sider av Bogstadveien, men skal bare brukes på et lite område på østsida. Vestsida er Hegdehaugen, men det navnet begynner folk nå å bruke om strøket langs Hegdehaugsveien.

Hvilke navn som lever og hvilke som bare blir døgnfluer, synes langt på vei å ha vært et tilfeldighetenes spill. Gir en løkke navn til en skole eller – enda bedre en kirke – er den frelst. Men også gatenavnene er viktige, og har medført at løkke-eiendommer som bare eksisterte et par mannsaldre har fått sitt evige minne. Sorgenfri og Ingkognito vil leve, mens Vennelyst, Rolighet og Nøysomhet blir glemt sammen med en lang rekke andre.

Kilder (trykte):

Økonomiske kart

Oslo Byleksikon

Christiania kommune 1837 - 1886

Skattetakst-matrikler for Aker og Kristiania

TOBIAS 1/2001