Når Oslo-gater døpes
- gatenavn i regulerte byområder

På landsbygda får veier oftest navn etter hvor de fører hen. I gamle byer ble gater og veiter først benevnt etter hva slags aktivitet som foregikk der, hvordan de gikk i terrenget eller hvilke sentrale bygninger de førte til. I regulerte byer måtte man ta i bruk offisiell navngivning. Det kan vi se i kvadraturen, men for eksempel ikke i det sjølgrodde Vaterland. Byutvidelser førte til nyreguleringer og behov for nye gatenavn og gatenavnkomiteer. Navnesakene ble forelagt bystyret, som ofte fikk lange debatter om disse sakene.

Av Ellen Røsjø

I tidligere tider ble gatenavnene lite brukt i offentlig sammenheng. Man brukte i stedet "kvarter"-betegnelser. I Kristiania fantes det fram til midten av 1800-tallet et fortløpende matrikkelnummersystem på eiendommene. Flere gatenavn som var på folkemunne, tapte etter hvert sin naturlige betydning. I 1775 måtte magistraten utarbeide en "designasjon", en fortegnelse over byens gater for endelig å fastslå navnene.

På 1800-tallet vokste byen. Nye gater kom til og måtte navnsettes. Dermed fikk byen gatenavn­komitéer, eller kommisjoner, som det het den første tida. Den første kommisjonen ble satt ned i 1847. Den besto av professor J.S.C. Welhaven, riksarkivar Chr. Lange og kjøpmann Thor Olsen. De foreslo å endre flere eksisterende navn. Deres innstilling ble av den grunn ikke fulgt.

En ny komité ble satt ned i 1851 med ordfører Rasch, byskriver Rye, assessor Blich, professor Welhaven og stadskonduktør Grosch som sammen med magistraten skulle komme med forslag til nye gatenavn. Prinsippene de fulgte var at navn som hadde satt seg blant folk burde beholdes. Hvor det var mulig, burde man holde fram minnet om hvordan strøket så ut før det ble utbygd, og sikre "at Fædrelandets og Stadens Velgjøreres Navne bør levendegjøres i Gadernes". Navn som Stranden, Stubben, Grundingen, Engen, Linaaes Gade, Youngsgaden, Bernt Ankers Gade, Osterhausgaden, Calmeyergaden og Mariboegaden var blant 29 gatenavn som ble vedtatt i bystyret i 1852.

Byutvidelse ga massedåp

Ved byutvidelsen i 1859 er det ingen spor å se etter navneendringer. Antakelig var det ikke påkrevd fordi de eksisterende gatenavnene, som f. eks. Grønlandsleiret og Lakkegata, kunne brukes uten problemer.

I forbindelse med byutvidelsen i 1878 måtte mange gater døpes og andre døpes om på grunn av navnelikhet. De fleste navneforslag gikk greit gjennom bystyret uten debatt. Men det kunne bli lange debatter i enkelte tilfeller, særlig hvis navnet ikke ble "fint" nok for strøket.

Mange av gatenavnene måtte nødvendigvis lages uten lokal forankring. Det skjedde i form av at gatene på Bjølsen ble oppkalt etter norske byer, mens nordiske byer ble oppkalt på nordre del av Dælenenga og østnorske bygdenavn på Kampen og Rosendal. Vi fikk nabolandsnavn på gater på Vålerenga og norrøne gudenavn på gater på Frogner.

Mange av de nye gatene var forlengelser av eldre gater. Man unngikk å stykke dem opp med nye navn for hvert kryss, som i tilfellet Bogstadveien og Majorstuveien. Mange brukte navn trengte stadfesting, som Elisenbergveien, Gimleveien og Sommer­rogaden. Forslaget fra komitéen om Furubakken ble gjort om til Uranienborg terrasse. Den eldre Kirkeveien ved Gamle Aker kirke fikk navnet Akersbakken.

Navnet Smedgata hadde lenge eksistert på Enerhaugen. Nå sto man også med ei Smedgate på Kampen og ei på Rodeløkka. De ble døpt om til henholdsvis Ullensakergata og Tromsøgata.

Andre navneskifter på Rodeløkka var fra Henrik Wergelands Gade til Stockholms Gade, fra Skolegaten til Gøteborgs Gade og fra Damstrædet til Snippen. Nordregade på Kampen ble Kampens Gade.  Markveien på de kanter ble Nannestadgaden. Langgaden på Vålerenga ble Vaalerenggaden, og Bjerggaden i Ekebergskråningen ble Ribbungs Gade.

Enighet om prinsipper

Etter at den store byggeaktiviteten på slutten av 1800-tallet hadde stoppa opp, gikk det et drøyt tiår uten navnesaker overhodet. Da bygginga av boliger, og dermed også veier, tok seg opp igjen, fant man behov for å ha klare prinsipper: I 1913 bestemte gatenavnkomitéen seg for følgende: 1. Man var enig om ikke å foreslå navn etter noen levende person. 2. Man mente veier som lå i Aker ikke burde gis navn av Kristiania kommune. I hvert fall burde det konfereres med Aker kommune og helst komme forslag til navn fra en felles komité. 3. Hvor en plass lå i eller i enden av ei gate, fant komitéen det mest praktisk at gata og plassen fikk samme navn. 4. Komitéen så det som en stor fordel å få færrest mulig gatenavn. Hvor ei ny gate kunne betraktes som forlengelsen av ei gammel gate, ville komitéen foreslå brukt navnet på den eldre gata. En del justeringer måtte gjøres for å følge dette, så 175 gatenavn måtte behandles i bystyret våren 1914.

I 1933 vedtok Gate- og veinavnkomitéen igjen noen generelle prinsipper for gatenavnsdåp:

Hovedregelen burde som før være at navn på personer som var i live ikke ble brukt som gatenavn. Omdøping av gater kunne av praktiske grunner bare skje i sjeldne tilfeller. Stedegne, hevdvunne navn burde knyttes til gater i den form som var i samsvar med uttalen i Oslos bymål. Nye gater i strøk med ensarta gatenavn burde få navn i samme kategori. Innen byens grenser ville det ikke være mange gater å navnsette. Framover fant komitéen det derfor rimelig å søke å minnes de kvinner og menn som hadde satt spor i byens og landets utvikling.

Hvilke utslag hadde så prinsippene gitt? I følge en bystyredebatt i 1923 kunne de navnene man hadde, deles i tre grupper: Omtrent en tredel av gatene var oppkalt etter historiske navn. En tredel skrev seg fra lokale betegnelser etter natur og gamle benevnelser på gårder og plasser. Den siste tredelen var oppkalt etter andre norske byer og bygder, kjente folk som var særlig fortjent av byen, legatstiftere, foregangsmenn i næringslivet, vitenskapsmenn og kunstnere.

Fint skulle det være

Lille Tøyen hageby ble oppført for Kristiania kommune 1916-22 og var det eneste av hagebyprosjektene som faktisk tiltrakk seg arbeiderfamilier. Boligdirektør Hals ga da også veiene navn som kunne passe – som Tømmermandsveien, Murerveien, Haandt­verksplassen og Tøienplassen, Haandtlangerkroken og Arbeiderringen. Navnene kom så vidt i bruk. Men han fikk fort motbør fra Lille Tøyen hagebys vel som fant "navneforslagene nærmest at betrakte som en chikane mot stedet."

Vellet utlyste i stedet en konkurranse, og juryen forslo navn som Fridtjof Nansens allé for Tømmer­mandsveien og Aases Allé for Murerveien. Styret i foreningen gjorde det om til Fridtjovs allé og Halvdans allé, mens Aker kommunestyre i 1924 godkjente Fridtjovs vei og Halvdans vei! Nå kan man kanskje forstå at tømmermenn kan gi visse assosiasjoner, men fint skulle det være.

Man kan jo spørre seg om vellet var representativt. I alle fall var stifterne av vellet og styret ikke helt representative. De hadde nesten uten unntak en stilling høyere opp på den sosiale rangstigen enn vanlige arbeidsfolk. Eller var kanskje tida bare ikke moden for slike uvanlige veivalg? Men det tok lang tid før den kommunale skiltinga fulgte etter vedtaket.

Etter krigen kom nye navneendringer – til Ansgar Sørlis vei og Kaare Røddes plass. Begge var falne motstandsfolk – den ene teglverksbestyrer og den andre kinokontrollør – med tilknytning til Lille Tøyen. Tore Hunds vei ble det nye navnet på Fridtjovs vei en gang på 50-tallet, og veien følger dermed det tradisjonelle mønsteret i området med veier oppkalt etter personer i sagn og sagaer.

Arbeidsfolk er fraværende

Konger, vikinger, militære og det solide borgerskapets menn dominerer blant de gatene som er oppkalt etter personer. Arbeidsfolk og kvinner skal man lete etter med lys og lykte. I 1864 ble Smalgangen ved Grensen omdøpt til Arbeidergata. Gata ble oppkalt etter de nye arbeiderboligene som var oppført der i 1858.

Hans Nilsen Hauges gate kom i 1879 og Marcus Thranes gate i 1914. I bystyret 18. oktober 1923 kunne alle enes om Fernanda Nissens gate ved Vøienvollen i Maridalsveien. Nabogata ble Gustav Jensens, etter stiftsprosten og indremisjonslederen. Arbeiderpartiet foreslo Fjørtofts gate etter sosialistpioneren fra 1870-åra og ble nedstemt. Men Olaus Fjørtoft fikk gata si i konkurranse med Lasalle mellom Stockfleths gate og Fernanda Nissens gate.

Knud Graahs gate kom på Nordre Åsen – etter industrigründeren på Vøiens spinneri. Arbeiderpartiets forslag om å kalle gata opp etter sin nylig avdøde formann Kyrre Grepp ble i første omgang nedstemt. Men han fikk ei annen og større gate i området samme år. Carl Jeppesen og Holtermann Knudsen ble oppkalt i 1933. Rudolf Nilsen fikk sin plass først i 1952.

Komitéen så ikke kvinnene

Camilla Collett fikk sin vei året etter hun døde i 1896; skuespiller Laura Gundersen, komponist Agathe Grøndahl og pianistinne Erika Nissen sine i 1914. Vi har nevnt Fernanda Nissens gate fra 1923. Diakonisse Cathinka Guldberg sto for tur i 1934. Samme år fikk dyrebeskyttelsespioneren Lisa Kristoffersen sin plass. Hun var særlig kjent for å se etter at kjørekarer ikke mishandla eller vanskjøtta hestene sine. I 1947 fikk vi Mor Go’hjertas vei på Bjølsen oppkalt etter ei dame som drev matvarebutikk i strøket og var gavmild og hjelpsom mot de fattige. Damene synes likevel først og fremst som dronninger, prinsesser og gudinner.

"Jert samfund er et samfund av pebersvend-sjæle, I ser ikke kvinden, sier Lona Hessel i Samfundets støtter. Og sandelig kunne vi ikke ha lyst til å si det samme når vi leser innstillingen fra Oslo gate- og veinavn-komite, offentliggjort lørdag. Rett skal være rett. En - 1- kvinne har denne komiteens medlemmer sett. Dronning Maud skal omsider få sin gate. Og bra er det. Men når kommer turen til kvinnesakens ukronede dronning, til den uredde og uforferdede, den skjønne, kloke og spirituelle Gina Krogh - ?" spurte Unn i Aftenposten 15.02.1954.

Damene i gate- og veinavnkomitéen, ja – de kom først inn med frøken Augusta Stang i 1923. Kvinnekjønnet gikk ut i den nye komitéen i 1930. To kvinner ble oppnevnt i 1952, men i 1956 var det igjen nede i ett kvinnelig medlem. Det var kanskje derfor damene hadde så vondt for å sette spor. Men Gina Krog fikk sin vei på Lambertseter i 1955.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Gate- og veinavnkomiteens arkiv, Boks 7

Trykte:

Oslo kommunes aktstykker

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Oslo bys historie bd. 4. Oslo 1990

Ingar Arneberg: Lille Tøyen. Arbeidernes hageby, Oslo 1989

Gro Røde (red.): Livet langs elva, Oslo 2000

TOBIAS 1/2001