På slang i Politibygga
Muntlige stedsnavn

Kallenavn eller muntlige stedsbetegnelser finner vi oftest ikke på kommunale dokumenter eller kart. Mange av dem forblir på folks tunger og i deres hoder, til nye generasjoner har glemt navnene og bakgrunnen for at de engang oppstod, eller de nedfelles i skriftlig form på offisielle dokumenter, skilt og kart.

Av Line Monica Grønvold

Det lokale navnet "Hestern" på Ryen finnes ikke lenger. Det var muntlig overført og stedsnavnet brukte vi i vårt nærmiljø til å betegne et spesielt stykke ubebygget engmark, nær Ringveien idag. Det gikk ingen hester der, bortsett fra forbipasserende på tur fra Ekeberg – men området var drømmestedet for alle små hestehovplukkere hver vår! Når bydelen hadde vokst seg noen år eldre, ble engmarken eller brakklandet gjenbygget og navnet svant hen.

Likeledes var det vanlig en gang i tiden at ungene – for omkring 25 år siden på Ryen og Manglerud – hver høst foreslo å "dra ned til Politibygga på epleslang"! Opphavet til "Politibygga" blir stadig mer ukjent, etterhvert som det opprinnelige Politiets byggelag løses opp og nye beboere flytter inn. Ellers er det mange, både barn og voksne, som er fortrolig med kallenavnet "Kirkebakken" – som betegnelse på den svært bratte bakken, veien opp til kirken. Offisielt har navnet vært Byggveien de siste omlag førti år, og veien går bratt til hver side av "Havredalen". Byggveien passerer Manglerud kirke, men for ungene som hver morgen vandret opp bakken på vei til skolen, var det selvsagt det muntlige navnet som gjaldt. Hvem av ungene hadde vel studert kartet eller veiskiltene?

På motsatt kant lå kiosken som i årevis ble kalt "Barten", selv når få lenger husket den bartemannen som engang jobbet der. Det "gule hus­et" har forresten forlengst fått rosa farve, men begrepet sitter – i manns minne!

Muntlige stedsnavn kan vi finne på mange områder og i mange vendinger, ikke minst noen ganske frekke. De fleste av oss kan nok erindre noen muntlige stedsnavn fra egen barndom, en periode i livet da vi ikke har forholdt oss til offisielle, skriftlig fastsatte navn fordi det var irrelevant for oss. Barn beskriver ofte steder og veier utfra hva de ser, og de formidler videre til sin omgangskrets. Vår gjenkjennelse i eget lokalmiljø var basert på muntlige overføringer, som i gamle dager. Muntlige navn kan ha tidsbegrenset aktualitet, fordi stedet endres – og kjennemerkene med det.

Tilbake i tid, før skriftspråket ble brukt av folk i sin alminnelighet, har muntlige geografiske navn og stedsbetegnelser fungert som kjennetegn eller henvisninger til bestemte geografiske områder eller en eiendom. Alle gårdsnavn har hatt opprinnelse i en beskrivende opplysning, et muntlig navn på rydningsplassen. I begynnelsen var det enkle natur­navn, senere sammensatte naturnavn, og etterhvert sammensetninger som vitner om stedets funksjon og som vi i ettertid kan tolke rydningstid, generasjon og rang ut av; for eksempel sammen­setninger med -vin, -stad, -land, -by og -rud.

Senere tiders eiendomsnavn kan også vise hvem som var eieren eller beboeren, eventuelt hans hustru. Løkkeeiendommer utenfor Kristiania fikk ofte slike navn, som "Beyerløkken" og tilsvarende, gjerne i kombinasjon med et heimtrivelig begrep som -lyst og -ro, slik vi ser av navn som "Sørinelyst" og "Elsero". Når stedet skiftet eier, fant man et nytt navn. Navn forbundet med eiendommer går så fra å være muntlige til å stadfestes med skriftlige dokumenter, kart og tinglysninger. Først i nyere tid ser vi at husbyggere gir sine villaer særegne navn som eieren har hatt spesielle tanker om – for eksempel "Villa Nova", "Solhøi", "Romslia", "Bekkely" og "Knøttebo" – som våre egne hyttenavn idag.

Av Oslos allment godkjente og til tider uutgrunnelige muntlige stedsnavn, har vi for eksempel "Kirkeristen" der feristen forlengst er fjernet. "Senteret" gir mange muligheter, for hvert sted har jo et eget – men utenforstående er ikke alltid inneforstått med hvilket – enten det ligger på Manglerud eller Veitvet.

På "Nisseberget", nedenfor slottet, vanker vel en og annen nissefant, selv om ingen vet sikkert hva navnet kommer av. Stedet har i nyere tid vært knyttet til narkotikahandel, og navnet er blitt resirkulert på ditto markeder, for eksempel på Stovner. Ved en handelsplass i samme kategori langs Akerselven står slett ikke noe eiketre, i allefall ikke i dag, selv om stedet blir kalt "Eika".

På motsatt side av elven, et lite stykke lenger opp, har en av byens gamle klesfabrikker trolig avlevert riktig farverike utslipp, så stedet ble hetende "Indigo" på folkemunne. Mange kjenner vel dessuten "Hønse-Lovisas hus", enten den sterke kvinneskikkelsen fra Oscar Braatens roman bodde i det lille huset ved Beyerbroen eller ikke. I en annen genre, sitter "Dasslokket" ved Stortinget i manges minne – med uteservering over et forhenværende offentlig toalett. Apropos, så har nok flere enn én av Gamlebyens omvisere snublet i "Urinparken" – ihvertfall verbalt!

Når trikken idag nærmer seg gamle Solli plass skvetter vi opp, hvis Lapsetorvet annonseres. Plassen er nylig omdøpt – etter en interpellasjon i Bystyret – til minne om et tidligere folkelig navn.

Et prinsipielt spørsmål, eller direkte oppfordring, om å bevare en del minner om uformelle navn, var oppe som egen bystyresak i 1985. Oppgaven med konkrete navnesaker og mulig omdøping ble delegert til bydelsutvalgene, mens appellen om registrering av folkelige navn ble overlatt til et nytt Byleksikon. Med endring av reglene om navnsetting i 1987 skulle Bydelsutvalgene ha et avgjørende ord, med unntak av sentrumssonen, men navneendringer skulle heretter bare bli mulig der det er "betydelige praktiske ulemper ved nåværende navn".

I en del tilfeller har vi sett at muntlige, uformelle navn fester seg i skriftlig form, etter lang tids alminnelig bruk. Motsatt kan det muntlige gå ut av bruk, fordi et offisielt navn tar over og blir dominerende. Hvordan navnene oppstår og fester seg, er spørsmål som kan gi mange mulige svar – men noen forklaringer må vi bare gjette oss til.

TOBIAS 1/2001