Hva skal "barnet" hete?
Nye navn i ytre byområder

Da det store utbyggingsprogrammet ble igangsatt i Groruddalen og rundt Østensjøvannet etter krigen, måtte mange hundre nye veier og boligområder ha navn. Som oftest var saken gitt; man tok utgangspunkt i de opprinnelige gårdsnavnene. I andre tilfeller måtte man bruke fantasien og finne nye navn. Begge deler var problematisk, all den tid det fantes like mange navn å velge mellom som det fantes meninger om dem.

Av Bård Alsvik

Vi mennesker har alltid hatt en trang til å navnsette ting, også våre hjemsteder og omgivelser. Mange navn følger generasjonene og blir borte med disse. Andre stedsnavn blir borte når topografien endres og den opprinnelige bebyggelsen forsvinner og erstattes med en ny. Like mange navn er blitt stående igjen uten at man egentlig vet opprinnelsen til dem.

Ved Sognsvann lå plassene Skjeggerud, Valhalla og Pina. Fram til Skjeggerud brant rundt 1910, besørget oppsitteren fergetrafikken på Sognsvann. Kanskje fraktet han folk over til plassene "Nordskogen", "Sørskogen" og "Sæteren", som man i dag ikke med sikkerhet kan si hvor lå hen. Minnene om Valhalla og Pina er forsøkt bevart som bekkenavn, og Skjeggerud figurerer på enkelte kart fra 1960-tallet som navn på den nordvestlige vika i Sognsvann. Men på nyere kart er disse navnene på vei ut.

Navn følger generasjonene – også generasjoner av kart. Selv om dette vel må karakteriseres som en "naturlig utvikling", har det lenge vært en bevissthet rundt det å la gamle navn og plasser leve videre i det man kan kalle ny-konstruksjoner av gamle navn: Nye bydeler, skoler, veier og T-banestasjoner fikk navn etter gårdene og plassene som lå i området.

Bevaring av navn eller beliggenhet?

Tallrike eksempler kan nevnes på misvisende og feilplasserte navn. For den uinnvidde kan det hele virke som pirk, men for dem det gjelder er det et spørsmål om identitet og oppfatninger om hva som er ekte eller uekte i ens eget nærmiljø. Navnsetterne sto da også overfor et etablert villa- og småhussamfunn som var preget av et høyst levende språk og av klare oppfatninger om hva som var det rette navn og den rette uttale på stedet de bodde da utbyggingen tok fart for alvor i de ytre byområdene på slutten av 1940-tallet.

I tillegg fantes det et akademisk syn, representert ved byhistorikere og navnegranskere, som hadde et vitenskaplig utgangspunkt som ikke alltid korresponderte med den folkelige oppfatningen. Kommunens fagfolk var en tredje gruppe som hadde sine meninger om navnsettingen. Ofte var de praktiske hensyn vel så viktig for kommunen som det stedegne og hevdvunne, og dette førte naturligvis til konflikter. Hovedansvaret for navnsettingen lå likevel hos gate- og veinavnkomiteen. Den la fram navneforslagene for bystyret, som ga den formelle godkjennelse av forslagene.

Tanken om å knytte navnsettingen til det stedegne og hevdvunne er prisverdig, men ikke uproblematisk. Særlig ikke der et stedsnavn for eksempel er blitt festet til flere veier. For hva er det da man egentlig har forsøkt å bevare? Navnet eller den eksakte beliggenheten for gårdsanlegget? Vi har blant annet Munkerudbakken, Munkerudkleiva, Munkerudveien, Munkerudvollen og Munkerudåsen. Forsvinner husene, vil det bli vanskelig å stedfeste gårdens beliggenhet etter veinavnene.

Et slikt eksempel finner vi på Romsås. Bydelen fikk sitt navn etter Romsås gård da planene for utbyggingen ble lagt på 1960-tallet. Selve gården lå på sørsiden av Trondheimsveien, rett sør for avkjøringen til Fossumveien, mens Romsåsbebyggelsen ble lagt nord i åsen, i Romsås gårds skoger, opptil to kilometer fra gårdstunet. På 1980-tallet brant hoved­bygningen, og ny småhusbebyggelse overtok det før så tradisjonsrike tunet. Ingen ting vitner om gårdens beliggenhet i dag. Romsåsveien, som ble vedtatt i 1969, burde logisk sett ha hatt forbindelse med den gamle gården. Men den går inn fra Bergensveien, over Grorud gårds grunn, før den når Romsås-byen. Man har altså bevart Romsås-navnet gjennom navnsettingen, men ikke kunnskapen om hvor gården lå.

Abildsø eller Abelsø?

En tydelig konfliktlinje i etterkrigstidens navnedebatt gikk mellom statsmyndighetene på den ene siden og kommunen og innbyggerne på den andre. Statens navnekonsulenter baserte seg på en normalisering av språket, som i korte trekk gikk ut på at navn og de enkelte ledd i sammensatte navn, i en viss utstreknings skulle utjevnes etter hovedtyper (normaliseres). Det het for eksempel konsekvent "vatn", "botn", "hamn" og "brei". Oslo kommune sto mer friere ved navnsettingen, og ønsket å legge oslodialekten til grunn ved navnsetting og skrivemåte.

Konflikten rundt navnet Abildsø er kanskje det klareste eksemplet på uenigheten mellom byen og de statlige navnekonsulentene. Alle på Abildsø, ja alle menneskene i denne byen, sa og skrev "Abildsø", men utenpå postkontoret, som var statens domene, pranget navnet "Abelsø", kunne Dagbladet melde.  Postverkets navnekonsulenter hevdet på sin side at "Abelsø" var "den ekte akersuttalen" og at "abild", som betydde epletre, var av danske språkeksperter omtalt som foreldet allerede på midten av 1800-tallet.

Også opprinnelige "Abelsø-folk" blandet seg inn i debatten: "I Abelsø-strøket oversvømmes den forholdsvis fåtallige gamle "innfødte" befolkning av innflyttere, som "selvfølgelig foretrekker det langt vakrere vokalspillet i formen Abildsø", som Dagbladets journalist uttrykker det. Ja, at sosiale hensyn spiller en rolle også ved navn, er jo velkjent, men prinsipielt blir ikke et feilaktig navn, likesålitt som feilaktig språkbruk ellers, riktigere fordi en tallrikere og mer dominerende befolkningsgruppe bruker den, i uvitenhet eller sosial bevissthet."

Klussing med gårdsnavn

Skriftspråket sto mot det muntlige språket i disse sakene. Kommunens oppmålingsvesen produserte sine egne kart hvor den dagligdagse uttaleformen ble benyttet, mens Norges geografiske oppmåling (NGO) fulgte statens retningslinjer for navnsetting. På begynnelsen av 1960-tallet kom det derfor en oppfordring fra bystyrets talerstol om at kommunen måtte gå staten i møte, å innarbeide lik navnepraksis. Dette ble møtt med motbør både fra kommunikasjonsrådmannen og kommunens eget oppmålingskontor, som henviste til at bystyret hadde fattet vedtak om å følge oslodialekten og det hevdvunne i navnesakene. Å gå staten i møte, ville i dette tilfellet si å miste friheten og innføre statlig praksis. Det var ikke byen tjent med.

Jevnt over dreide avvikene seg om hvordan vei/veg, og vann/vatn skulle skrives. Men mer betenkelig, slik kommunens oppmålingsvesen så det, var NGOs arbeid med å finne den opprinnelige formen og skrivemåten for gårdsnavnene. Kirkeby i Maridalen ble da til "Kjerkeby" og Ødegården i Sørkedalen til "Øygarden". I kommunens øyne kunne dette virke støtende på folk som bodde på gårdene og som hadde sitt slektsnavn etter dem. Dessuten var navnene så avvikende fra den tilvante uttalen at det hele ville virke kunstig på byens befolkning.

Rot i postgangen

Den tilsynelatende idyll som hersket mellom kommunens administrasjon og befolkningen i navnesaker, slo fort sprekker når det sto om hvilke navn som skulle velges i de nye boligområdene i ytre by. I en redaksjonell artikkel i Aftenposten i februar 1954 beskrev avisen det slik: "Stor-Oslo vokser og vokser, og nye gater og veier kommer til … Det er ikke så lett å finne på navn til alle disse gater og veier. Det ser man da også fra tid til annen på de forslag som foreligger … De som steller med sakene, må ha brutt sine hjerner noe ganske forskrekkelig. Av og til er det meget lett å forstå at det straks strømmer inn protester mot forslagene …"

For å unngå forvekslinger, ble én kategori veinavn samlet i ett strøk av byen. Folk på Manglerud bodde i Traktorveien, Plogveien, Treskeveien og Rugveien. Mens folk på Lambertseter bodde i Radarveien, Mikrobølgen, Langbølgen eller Kortbølgen. Folk var ikke alltid like fornøyd med å få slike navn på gata de bodde i. Kanskje var man forfengelig, kanskje så man på det som fantasiløst, eller så ønsket man seg noe mer rotekte.

Verre var det at det oppsto forvirring når navn ble for like. Navnet Bøler gikk eksempelvis igjen i syv forskjellige veinavn: -bakken, -lia, -skogen, -skrenten, -sletta, -svingen og -veien. Dette førte de første årene til et eneste virvar av misforståelser og feilsendte brev. Et tilsvarende problem lå i alle de veinavnene som hadde like forstavelser, men som var spredd utover byen og i nabokommunene. "Stein-", var et eksempel. Man hadde Steinbakken på Årvold, Steinborgveien på Høyenhall, Steingardveien på Nordberg, Steingrims vei på Bekkelaget, Steinliveien på Abildsø og Steinspranget på Lambertseter. Med så mange like navn, var det – i følge bystyrerepresentant Ole A. Bjune – ikke rart at enkelte postkontor kunne rapportere om femti feilforsendelser hver dag, som i vesentlig grad skyldtes veinavnene.

Stat mot kommune også på Grorudbanen

Med flere tusen vei- og stedsnavn, bare innenfor bygrensen, var det naturlig nok ikke til å unngå at feilforsendelser kunne finne sted. Bjune, som bodde i Gartnerveien, hadde nok også rett til å ergre seg over at posten hans ofte havnet i Gartnerveien i Bærum før den fant veien til ham noen dager senere. At en forslagstiller foreslo å døpe om den flere hundre år gamle Bergensveien på Grorud til Bjørgvinveien for å unngå forveksling med Bergensgata, vakte protester, fordi det grenset "i retning av hysteri".

Da stasjonene på Grorudbanen skulle få sine navn på 1960-tallet dukket det opp liknende saker. Stasjonsnavnet Vollebekk var foreslått allerede i 1959 etter de to gårdene av samme navn som lå nær stasjonen. Etter henvendelse fra Landbrukshøyskolen og formannskapet i Ås, leverte Postdirektøren inn en innsigelse mot navnet, fordi det lett kunne forveksles med poststedet Vollebekk i Ås. Men Vollebekk langs Grorud-banen var ikke ment som noen postadresse og faren for feilforsendelser var av den grunn liten, mente kommunikasjonsrådmann Fredrik Schreiner.

Protester ble også innlevert fra Statsbanen mot navnet Hasle, som var en holdeplass og et poståpneri mellom Haslemoen og Våler i Solør. Likeledes kom det innsigelser mot Linderud, som var en holde­plass mellom Åmot og Geithus i Buskerud. Kom­munikasjonsrådmannen hevdet at bruken av postadresser i Oslos ytre områder var godt innarbeidet, og han reagerte sterkt mot forsøkene på "å finne tilfeldige eller kunstige navn, fordi det selvfølgelige navn er opptatt av postvesenet eller jernbanen."

Samme problemstilling så ut til å dukke opp på T-banens endestasjon på Grorud. I følge konsesjonen for drift av banen, var det departementet som skulle approbere stasjonsnavnene. Kommunen hadde fått signaler om at statsbanens hovedstyre ville vise til at det allerede eksisterte en Grorud stasjon langs hovedbanen. Østre Akers krets  av Akers velforbund støttet statsbanen og gikk i stedet inn for "Grorud torg" som stasjonsnavn. "Grorudhagen" og "Monse­bråtan", etter de gamle plassene i nærheten av stasjonen, ble på sin side vurdert som alternative navn av kommunen. Fellesrådet for velforeningene på Grorud uttalte på sin side at "Grorudhagen" "nesten ikke var kjent i distriktet", og foreslo heller "Bergensveien, som var kjent av alle". I brev av 8. februar 1962 godkjente imidlertid departementet alle kommunens forslag til stasjonsnavn langs Grorud-banen, på tross av statsbanens og postverkets innsigelser.

Rabalder på Stovner

Endestasjonen ble hetende Grorud, og banen ble kalt Grorud-banen da den åpnet i 1966. Men snart skulle det sprenges i mer granitt. Banen skulle videreføres i tunnel gjennom Ravnkollen til en underjordisk stasjon på Romsås, og så videre til Selvaags påbegynte Tokerud-by ved foten av Gjelleråsen.

Allerede før den første sprengladningen var plassert i fjellet under Romsås, var diskusjonene i gang om hva endestasjonen skulle hete. "Oslo bystyre diskuterer gatenavn i kveld – og da blir det livlig ... blant mange saker skal også spørsmålet om navn­setting på Tokerud opp", skrev VG i 1966. All erfaring viste at det som ble stasjonsnavnet, ble også betegnelsen på stedet. Stovner Vel, som representerte den gamle bebyggelsen på Stovner, var derfor tidlig på banen og krevde å bli hørt i navnespørsmålet når T-banen nå ble forlenget inn på det som ble omtalt som "Tokerud-byen".

Tokerudnavnet var "arbeidsnavn" på byggeprosjekt som byplankontoret brukte, og refererte til eiendommene Østre-, Nordre- og Vestre Tokerud som hadde avgitt grunn i utbyggingsområdet. Selvaag hadde på sin side valgte navnet Vestli for, etter eget utsagn, "å unngå strid om hvilket av de lokale stedsnavn en burde bruke". Dette navnet hadde rot i en liten plass som var skilt ut fra Østre Tokerud tidlig på 1900-tallet.

I et møte i mars 1966, tok velforeningen raskt avstand fra både Vestli og Tokerud som samlenavn på hele området. Navnene var ikke betegnende for strøket, ble det hevdet, og det som da sto tilbake var Fossum og Stovner. For så vidt kunne det ha vært mest naturlig å kalle den nordlige delen av området Fossum og den sydlige for Stovner. Rent geografisk ville dette være riktig, fordi stasjonen ville komme på Øvre Fossums grunn, godt vekk fra Stovner-gårdene. Velforeningen fryktet likevel at Fossum-navnet ikke ville bli antatt, fordi det fantes et Fossum-navn ved Bogstadvannet. Av den grunn gikk foreningen inn for navnet Stovner.

Gårdbruker Torbjørn Fossum, som hadde holdt stand mot kommunens ekspropriasjons- og utbyggingsplaner på Nedre Fossum helt til det siste, og som selv kalte seg en representant for den "opprinnelige befolkning" så – ut fra sitt ståsted – "ingen grunn til å stryke et eldgammelt navn som Fossum … Et gammelt navn som har eksistert i hundreder av år, for ikke å si tusen, kan ikke byttes ut omtrent som man bytter strømper". Han trodde dessuten ikke at andre plasser i Norge "ville ha seg påpakket et navn fra et nabostrøk". Stasjonen ville bli anlagt på Øvre Fossums grunn, og det måtte naturlig nok også bli navnet, avsluttet gårdbrukeren sitt innlegg med i lokalavisen.

Selv om det var lovet fra kommunens side at "arbeidsnavnet" Tokerud ikke ville skape noen presedens når stasjonsnavnsaken skulle avgjøres, vedtok Bystyret navnet. Men velforeningen ga ikke opp håpet om å vinne fram med sitt syn om at bydelen het Stovner, og at alle som bodde i området identifiserte seg med dette navnet.

En anmodning om å omgjøre vedtaket ble oversendt kommunen. For å unngå forvekslingsproblematikken, foreslo velforeningen nå Fossum som navn på endestasjonene, eventuelt "Forsheimer", som var den eldgamle skrivemåten, og Stovner som navn på distriktet. Dette var i tråd med bystyrets vedtak om at navnsettingen skulle knyttes til eller være et minne om stedegne og hevdvunne navn, påpekte velforeningen.

I mellomtiden var Tokerud-navnet i ferd med å feste seg. Det var sterk misnøye blant velforeningens medlemmer "over at navnet Tokerud til stadighet blir brukt på stedsnavn som Stovner, Fossum, Smedstua, Haugenstua og Stig som utgjør distriktet Stovner." Velforeningen kunne også rapportere at innflyttere på Haugenstua, som slett ikke hadde noen skyld i saken, fordi de ikke hadde noen følelse eller kunnskap for de gamle navnene, "mener de bor på Tokerud". Til og med var det dannet idrettslag på Haugenstua som het Tokerud Idrettslag.

Da spørsmålet om å navnsette poststedet på Tokerud kom opp i gate- og veinavnkomiteen i 1970, hadde velforeningens syn tydeligvis nådd fram. Flertallet i komiteen gikk inn for å endre navnet på endestasjonen til Fossum slik at stasjonen og postkontoret, som skulle samlokaliseres, fikk samme navn. Men når først snøballer begynner å rulle, ruller de fort, og da saken kom opp i bystyret i oktober samme år, sto valget mellom å gi stasjonen og poststedet navnet Stovner eller Fossum. Hva som hadde skjedd i korridorene av lobbyvirksomhet fra velforeningens side eller andre som brente for Stovner-navnet, er vanskelig å få tak på, men Bystyret fattet i hvert fall vedtak med 82 mot 2 stemmer at Stovner var navnet.

Året etter var det nye diskusjoner på gang. Det var nå vedtatt at banen slett ikke skulle ende på Stovner, men føres 1 200 meter nordover i retning Vestli. Kommunen gikk nok en gang inn for navnet Tokerud, mens det nyopprettede "Vestli Fellesstyre", som representerte ni borettslag som alle bar Vestli i navnet sitt, gikk inn for Vestli.

Det vil føre for langt å gå nærmere inn på denne saken. Men diskusjonene og engasjementet rundt navnsettingen i Stovner-området, gir et godt bilde av hva stedsnavnene betyr for folk.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Arkivet etter Gate- og veinavnkomitéen, boks 6, 14 og boks mrk. ”Navn vedtatt av bystyret 1966-1983”

Finansrådmannens arkiv, boks 378

Kommunikasjonsrådmannens arkiv, boks mrk. ”Grorud-banen 1959-1975”

Arkivet etter Bydelenes Fellessekretariat, boks Db-0012 og Da-0037

Trykte:

Akers Avis/GB, ulike utgivelser 1966

Verdens Gang 25/8-1966

Dagbladet 6/4-1959 og 10/4-1959

Aktstykker Oslo kommune

TOBIAS 1/2001