En landssak av første klasse

Alkoholdebatter har hatt en tendens til å forlenge bystyremøter med atskillige timer. Høsten 1900 kom spørsmålet om forandringer i "Brændevinsvedtægten" opp i to møter, og spørsmålet gjaldt hvorvidt antall salgs- og utskjenkningssteder kunne økes litt. Saken avfødte folkemøter og en strøm av resolusjoner fra avholdslag landet rundt. I bystyremøtene var avholdsfolkenes innlegg lange og glødende. Og det hele tjente bare imot sin hensikt.

Av Leif Thingsrud

Brennevinsloven av 1871 ga kommunene mulighet til å stanse tildelingen av salgs- og skjenkeretter for brennevin til private handlende og i stedet opprette såkalte "Samlag". Det var aksjeselskaper hvor eierne ikke hadde anledning til å ta ut større overskudd enn en alminnelig rente, og hvor nettoutbyttet skulle benyttes til offentlige formål. Modellen skrev seg fra Göteborg, hvor et slikt samlag var opprettet allerede i 1865. Etterhvert var modellen blitt alminnelig i svenske og norske byer, og da Kristiania opprettet sitt samlag i 1886, var det som landets nest siste kjøpstad.

Ved opprettelsen fikk samlaget i Kristiania anledning til å drive inntil 28 salgs- og skjenkesteder rundt om i byen. Antallet ble senere justert, og det var ingen dramatikk i at Samlaget i 1899 fremmet et ønske om å få anledning til å øke antallet salgssteder til tredve og skjenkesteder til ti. Begrunnelsen var den voldsomme befolkningsøkningen som hadde funnet sted.

Samlagets direksjon innrømmer rett nok i et brev til Magistraten at drukkenskapen var svært utbredt, men mente at dets egen virksomhet virket "regulerende paa Drikketrafikken", noe som blant annet hadde sammenheng med at Samlaget i motsetning til mange kjøpmenn ikke solgte på krita. At det var utbredt smug- og hjemmedrikking ble erkjent, men man trodde ikke det kunne bekjempes ved å holde antallet skjenkesteder nede.

Fellesutvalget for avholdsorganisasjonene protesterte mot nye salgs- og skjenkesteder i et brev hvor de blant annet minnet om at "... den Tilvæxt, Byen i de senere Aar har havt, for den overveienede Del bestaar af kropsarbeidende Klasser" og hevdet at dersom "... disse Salgssteder bør forfleres, maa vi derfor absolut bede om, at det maa blive Samlaget paalagt at lægge disse udenfor Arbeiderdistrikterne og disses Trafikaarer." De alkoholproblemene de var opptatt av, var tydeligvis noe som begrenset seg til visse lag av folket. Før saken kom opp i Bystyret i september 1900 ble det holdt flere større møter hvor det ble vedtatt resolusjoner mot forslaget.

Også i debatten var det avholdsfolkene som benyttet talerstolen flittigst. Overlærer Fr. Pedersen fra Ædruelig­hets­partiet holdt to lange innlegg og hans partifelle, pastor Thomas Barratt, avviste blankt at det kunne være behov for å tilby brennevin på restauranter og friluftsetablissementer. Forslaget om flere skjenkesteder karakteriserte han som "... at der udstilledes limpinder i Kristiania langs gaderne ...".

Arbeiderpartiets Ludvig Meyer talte for forslaget. Han ønsket Samlaget som en sterkere konkurrent til de private utskjenkerne. Men han påpekte også det klart uheldige i at det var utstrakt skjenking i en del av byens meste belastede strøk. Han så derfor gjerne at det ble lagt føringer på hvor utskjenk­ingstedene og utsalgene skulle ligge.

Forslaget om en økning av antallet salgs- og skjenkesteder fikk flertall, men ikke to tredjedels, slik at saken måtte opp igjen i et nytt møte. Det skjedde i november. I mellomtiden var det kommet inn ikke mindre enn 62 protestskriv fra avholdsforeninger rundt om i hele landet.

Fr. Pedersen la vekt på dette, da han åpnet sitt første innlegg med at "Sagen stillede sig for ham ikke som nogen speciel Kristianiasag, men som en landssag af første klasse". I et senere innlegg trakk han fram en anonym avisartikkel som beskyldte samlagsbestyrerne for å drive gauking på landsbygda. Før og etter dette hadde avholdsforkjemperne i tur og orden holdt sine lange og glødende innlegg.

Kun to korte innlegg var for å gjenta vedtaket fra september. De oppfattet protest­resolusjonene som en nesevis innblanding i byens interne forhold. Ved avstemmingen ble vedtaket gjentatt, og antallet som stemte imot var nærmest halvert siden sist.

Brennevinssamlaget overtok etterhvert all vin- og brenne­vinshandel i Kristiania. I 1921 kom imidlertid "forbudet", og i seks – for mange sikkert lange – år var hjemmebrent og smuglersprit de eneste sterke dråpene man fikk tak i. I 1927 opprettet det statlige Vinmonopolet sine første utsalg.

TOBIAS 4/2000