Industribyens bautaer

Detaljer i bybildet som vi passerer daglig, men ikke ser, trenger ikke være små. De mest synlige av dem er fabrikkpipene, som for lengst har utspilt sin rolle. Særlig langs Akerselva kan vi se dem, hvis vi retter hodet opp, eller kommer høyt nok til å se dem stikke opp over de mange hustakene. De rager mot himmelen som stolte bautaer, og minner om det som en gang var industribyen Kristiania.

Av Bård Alsvik

Det var flere hundre av dem, da byen spydde sin røyk til himmels på sitt mest intense rundt det forrige århundreskiftet. På denne tiden, lenge før svevestøvets tid, da hestemøkka var det mest for­urensende ved byens gater, og da samtlige hus fyrte med koks og dårlig ved, var Kristiania-lufta tjukk som graut, sammenliknet med hva vi sliter med i dag. Verst var det, den gang som nå, på rolige, klare dager, da Oslofjorden lå stille og ingen vinder kom opp Drø­baksundet fra Skagerak. Slike dager kom ofte etter kraftig snøvær. Snøen la seg i byens gater, i motsetning til i dag, og kulda kom krypende. Bare etter et par dager var snøen skittengrå. Etter en uke; svart! Likevel står det skrevet i alle slags reiseberetninger fra europere som har besøkt byen, at lufta var så ren og klar. En tysk besøkende sammenliknet Kristiania med et kjempedigert sanatorium – han var fra Hamburg!

Byen tok sine piper på alvor. Form og høyde var ikke tilfeldig. De fleste av byens fabrikkpiper hadde et ytre av teglstein. De uniformerte fab­rikkanleggene i tegl lot ikke pipene være noe unntak – og tegl hadde byen god tilgang på. På Øvre Foss lå kanskje det største teglverket innenfor byen grenser, men også i Aker levde verkseierene godt av å levere tegl til bygninger, piper og alskens oppmurte flater i byen.

Flesteparten av byens fabrikkpiper var runde. De ytte minst motstand mot røyken, og ga mest motstand mot vindtrykket utenfra. Men også firkantede og åttekantede piper er å se i bylandskapet. Betrakter vi fabrikkpipene på avstand, ser pipene ut til å smalne mot toppen. Dette er ikke synsbedrag, men har en logisk forklaring. Nærmest ildkilden måtte pipeveggen være tykkere enn lengst fra. Kravet til piper større enn én diameter var minst 20 cm tykke vegger øverst. Regnet ovenfra og ned skulle tykkelsen øke med 5 cm for hver fjerde meter. En femti meter høy pipe ville da ha en tykkelse på rundt 60 cm nærest ildkilden.

Pipetoppene måtte helst dekkes med kobberbeslag eller hugget stein. Var det særlig høye piper – høyere enn 50 meter og med stort tverrsnitt – måtte det monteres stigetrinn utvendig og innvendig. Opp skulle jo feieren komme, og for ikke å dette baklengs ned, måtte det monteres ryggbøiler for hver meter på de høyeste pipene.

Høydene på pipene ble bestemt og godkjent av bygningskommisjonen i byen. I byg­ningskommi­sjonen satt politimesteren, stadskonduk­tøren, stadsingeniøren, stadsfysikus og tre valgte medlemmer av magistrat og formannskapet. Prinsippet var at fabrikker og virksomheter med mest utslipp og sjenerende røyk måtte ha de høyeste pipene. "Skadelige Gasarter fra deslige Anlæg skal altid afledes gjennem Bygningens Tag og saa høit over dette, at Naboerne ikke for­ulempes", het det i bygningsloven for Kristiania. Dette ble vurdert fra anlegg til anlegg, og nærheten til beboelsesområdene spilte naturligvis en rolle.

I en enslig protokoll etter Bygningskommisjonen fra fabrikkpipenes "glansdager", kan vi lese at en "Bageripibe" i Grønlandsleiret 39, på 20 alen (12 meter) fra grunn til topp, var den første godkjente pipen fra starten i mars 1876. Halvannen måned etterpå ble pipe nummer to godkjent i Inkognito terrasse 1. Også denne en bakeripipe, men på 40 alen (24 meter). Inkonsekvent, kan man kanskje hevde, når vi vet at Grønlandsleiret var et langt mer befolket område enn byen bak slottet. Kanskje var det forskjell på øst og vest, men neppe på brødene og kakene? Pipe nummer tre i 1876, var en "Fabrikpipe til Ølbryggeri". Den befant seg på Schous bryggeri. 50 alen (30 meter) opp i lufta skulle malt og humledamp "suse", mens et boktrykkeri i Akersgaten 51 kunne nøye seg med 35 alen (21 meter).

År for år kan vi følge kommisjonens arbeid i protokollen. Og år for år kan vi følge industri- og foretaksreisingen i hovedstaden. Linjediagrammet (på denne siden) viser en noe hakkete, men klar stigning i antall godkjente fabrikkpiper gjennom 1880- og 1890-tallet. Byggeboomen påvirket også industri- og foretaksreisingen, noe som det voldsomme fallet kort etter 1899, da boblen sprakk, illustrerer. I 1901 ble ingen piper innmeldt eller godkjent, heller ikke i 1905. Fram til 1914, da protokollen ender, må antall nye fabrikkbygg ha vært på sitt absolutte lavmål. Men med i regnestykket må det tas med at elektrisiteten nå var på full fart inn i byens produksjonsliv. Kull og damp, og med dem pipene, hadde sett sine glansdager forsvinne i et annet århundre. I dag er de kulturminner og verdige monumenter for det som en gang var industribyen Kristiania.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Christiania bygningskommisjon, Fortegnelse over Fabrikpipers Høider bestemt af Christiania Bygningskommission, 1876-1914

Trykte kilder:

Brock Utne og E. Hagen, Håndbok for feiervesenet, Oslo 1934

Kristiania Bygningslov, med anmærkninger ved Arne Carlsen, Oslo 1899

TOBIAS 4/2000