Fanden på veggen - og annet krimskrams

Med nesen i sky og et våkent blikk kan vi oppdage et mangfold av vakre, spesielle, groteske og morsomme bygningsdetaljer rundt omkring i byen vår. Arkitekturen er med rette blitt kalt stivnet musikk. Vi har hentet noen tegninger fra arkivet og skal se nærmere på byens detaljer.

Av Line Monica Grønvold

"Bygningsloven av 1827 for Christiania" påla overoppsynet med byens byggevirksomhet til en egen bygningsmyndighet: Stadskonduktøren. Byggeanmeldelse var påkrevet før byggearbeider kunne påbegynnes i bestemte strøk innenfor bygrensen. For hver nye bygning som ble anmeldt mot gate eller offentlig plass, skulle det holdes byggeforretning på stedet. Byggesaken skulle forklares og: "Tegning eller Rids derover fremlægges". Bygningsloven ga svært detaljerte bestemmelser om bygningers konstruksjon og eksteriør. Karnapputbygg ble forbudt og trappetrinn fikk ha maksimum 18 tommers bredde; videre skulle ingen ny bygning overstige nitten alens høyde. Stadskonduktøren skulle jevnlig kontrollere at arbeidene forløp som anmeldt. Vi kan vel formode at han fikk travle tider, selv før byen nådde byggeboomens høyde.

I 1899 kom Kristianias nye bygningslov, samme år som det store krakket la en kraftig demper på den iherdige byggevirksomheten. Det kom krav om offentlig approbasjon; noe som betydde at tillatelse måtte innhentes før et byggeprosjekt kunne påbegynnes. Så kom etterkontroll, på bakgrunn av innsendte bygningsbeskrivelser og tegninger i alle byggesøknader. Tegninger i størrelse 1:100 skulle følge saken. De måtte tydelig angi: "... paatenkte Arbeides Beskaffenhed i alle retninger i hvilke der kan blive Spørgsmaal om at prøve dets Lovlighed". Spesielt viktig var å dokumentere murtykkelser og alle roms benyttelse. Videre het det at: "Ingen Bygning tillades opført, forsaavidt den ved sit Udseende efter Bygningskommissionens Skjøn vil virke skjæm­mende for Omgivelserne eller for vedkommende Strøg."

Fra tegnebrett til byggverk – en arv gjennom århundrer

Byggetegningene viser temmelig nøyaktig den arkitektoniske dekoren. Ofte ble samme løsning repetert i hele bygningens bredde, slik at fasadetegningene eventuelt ikke behøvde å vise alle fagene på fasaden. Eksteriørtegningene kunne angi detaljerte forslag til fasadeløsning, vinduer, dører, dekor m.m. Kunstner­isk dekor ble gjerne skissert i hovedtrekk, uten nødvendigvis å presisere helt nøyaktige detaljer og farvebruk. Det var det verken krav om eller behov for. Hovedpoenget med byggeanmeldelsen skulle selvsagt være å fremvise at bygningen tilfredsstilte de byggetekniske og arkitektoniske kravene som var bestemt i bygningsloven.

Gjennom flere byggeperioder og stilepoker har arkitektene kopiert detaljer og dekorelementer fra tidligere tider. Vi ser det i stort monn på monumentale bygninger fra annet kvartal av 1800-tallet og mange av byens gamle murgårder fra siste tiår av 1800-tallet. Det er et vell av dekorative detaljer i mange variasjoner.

Plansjeverk kunne benyttes som in­spira­sjonskilder for blivende bygningsteknikere, arkitekter og andre. I mange tilfelle kan byens dekorative bygningsdetaljer være kopiert fra slike – tilsvarende det som vises på side 9. Det har også vært mulig å kjøpe halvfabrikata fasadeelementer, på bakgrunn av kataloger fra utlandet.

Masker som arkitektonisk skulptur

En rekke av byens bygningsfasader har vært pyntet med små masker på husveggene. Denne skissen viser et utkast til arkitektonisk skulptur – en liten maske som skulle dekorere en av byens eldre bygårdsfasader. Den er datert så tidlig som i 1856. Lignende masker kan vi se høyt over trikkeskinner og butikkvinduer, for eksempel på det vestre hjørnet i krysset Hegdehaugsveien-Parkveien. Masker og andre dekorative detaljer har i første rekke vært brukt på leiegårdsfasadene i Oslo fra 1880- og 90-årene. Ofte har masker vært kombinert med andre dekorasjonsdetaljer som planteranker, løvehoder, fantasivesen, englebarn eller puttier, medaljonger, søyler, listverk, border og pedimenter (vindus- eller døroverstykker) etc.

Ornamentale motiver er som regel preget av gjentagelser og tendenser til symmetri. Direkte eller indirekte er inspirasjonen til bygningsdetaljene ofte hentet fra eldre byggverk – både fra utlandet og eldre nordisk byggeskikk. Vi kan gjenfinne detaljer fra eldre middelhavskulturer, antikkens klassiske byggverk, renessansen, barokken og vår egen byggekunst fra hedendom og middelalder.

Det høye relieffet i masken på forrige side – figurens markerte ansiktstrekk og spesielt fremhevede detaljer – kan være ment som et karikert motiv fra tegnerens side. Men dette kan også være en bevisst fortegning for at masken skulle fremtre med en spesiell virkning fra gatenivå; på avstand blir motivet forflatet og perspektivet endret. Tegningen kan ha dannet utgangspunkt for tre- eller voksmodeller og håndverkerens støpeformer, som videre kunne resultere i serier med avstøpninger.

Billeddekorasjoner

Det finnes også billeddekorasjoner høyt oppe på byens fasader. Detaljene sees helst på smale veggfelt mellom de øverste vinduene eller på noen bygningers trekantede kronende midtfelt. Midtfeltet kan ellers være prydet med relieffer, en form for arkitektonisk skulptur som gjerne viser klassiske mytologiske motiver, som på det gamle Universitetet langs Karl Johans gate.

Billeddekorasjonene er malte veggflater i en eller annen teknikk eller mosaikker, der et bilde er puslet sammen av bittesmå glasserte tesserae – som på dagens Logebygning. Vi kan skille mellom to hovedkategorier av farvebruk: mangefarvede og ensfarvede motiver, der det er flere valører av samme farve. Dekorasjonsmaleren kunne male på våt eller tørr mur, noe som resulterte i forskjellig uttrykksform og varighet.

Motivene varierer; ofte ser vi planteranker, sym­metriske urneoppsatser eller menneskefigurer (primært kvinner) med luftige flagrende gevanter. Dette er tradisjonelle ornamenter og personifiseringer, omtrent slik de er blitt fremstilt i kunst og arkitektur gjennom flere århundrer.

Etter perioder med jugend og nybarokk utpå 1900-tallet kom en ny form for malte motiver, i form av stiliserte og enkle reklamelogoer malt på gavlveggene.

Sent på 1800-tallet ble en kombinert forretnings- og leiegård, Torvgt. 36, utstyrt med dekora­sjonsmaling og annen dekor. De opprinnelige bygge­sakstegningene er tapt, men tegninger fra 1931 skisserer de malte dekorasjonene i forbindelse med en søknad om ominnredning og fasadeendring for damekonfeksjonsbutikk i førsteetasje. Branntakstene fra de første årene forteller bare at fasaden var: "udvendig pusset og mot Gaden farvet ...". Noe tilsvarende viser branntakstbeskrivelser for en annen bemalt fasade, den nå fredede Akersgt. 20, med gylden og farvet utsmykning. Av opprinnelige takstbeskrivelser fremgår det kun at det gjelder en: "dekorert fasade med Labradorsten".

Vi forstår at det vil være vanskelig å få noen fullgod forståelse av byens bebyggelse og utseende uten tegninger og fotografier som kilde – eller å undersøke i felten, hvis det fremdeles skulle være anledning til det.

Akantus som arkitektonisk skulptur

Det kanskje mest utbredte plantemotivet vi kan finne som arkitektonisk dekor på eldre bygningsfasader i Oslo, er det klassiske akantusmotivet, som etterligner en viltvoksende plante ved Middelhavet med sterkt flikete blad og markerte bladnerver. Dekora­sjonsmotivet er en arv fra de gamle middelalderkulturene. Akantus ble fra 500-600-tallet f.Kr. brukt til å dekorere gravmonumenter i Hellas. Noen få århundrer senere fikk akantusmotivet også dekorere den øverste delen av et mangfold romerske bygningssøyler, og siden antikken har motivet ofte vært gjentatt i arkitektoniske eller kunstneriske utsmykninger. I Norge ble akantusmotivet spesielt utbredt fra slutten av 1690-årene, etter at blant annet den nye domkirken her i byen fikk akantusdekor på prekestolen. Den særnorske varianten av akantusmotivet er særlig kjent fra rosemaling og treskurd.

Vår tegning er en udatert og usignert studie av ukjent opprinnelse. Tegningen kan nok ha vandret mellom flere arkiver før den omsider kom til Byarkivet. Den har ligget sammen med allehånde studier og skisser av tilsvarende type, som byens første Stadskonduktør kan ha etterlatt seg i 1865. Vi kan se at det er en studie til et kapitéllignende element, øverste del av bygningssøyle eller pilaster, antagelig fra midten av 1800-tallet, om ikke før. Vårt eksempel, med akantus og spiralformede volutter, kan være en arkitekturstudie og tegneøvelse eller et detaljutkast til en av byens eldre fasader.

Andre former for arkitektonisk skulptur kan fremstå som fullt frittstående skulpturer, som bærende ledd i form av søylelignende vesener, som nisjeskulpturer på fasaden eller relieffer – som i større eller mindre grad underordnes selve arkitekturen. De gamle byggesakstegningene kan i noen tilfeller tyde på det har vært selvstendige kunstneriske oppdrag, på siden av det egentlige byggeprosjektet, ettersom dekorasjonsdetaljene ofte er indikert. Tegningene til en gammel bygning mot Vaterlandsparken, Brugt.17, kan for eksempel tyde på at en nisje på hovedfasaden skulle romme en byste, mens det vi kan se idag er en kvinneskulptur i helfigur.

Teglstensbyggeri

Teglbygningene er gjerne fiffig dekorert med enkle midler. Fasadene kan fremstå med et vell av dekorative mønstre, teglsten i ymse farver og ulike teknikker. Langt mindre enn i våre sydlige naboland er teglteknikken brukt her til lands og i Oslo spesielt – selv om det alt i middelalderen ble bygget med tegl. Allerede fra høymiddelalderens gotiske byggeperiode vet vi at flere av Oslos kirker ble ombygget med tegl, antagelig produsert ved teglverket på Sørenga. Flere århundrer senere var det teglstensproduksjon i byens nære omgivelser, for eksempel på områder som Øvre Foss, Bislett, Jordal og Dælenenga.

Fra siste del av 1800-tallet kan vi se en økning i utbredelsen av teglstensbyggeri her i byen. Dels hadde det sammenheng med at arkitekter som kom hit fra Tyskland brukte en metode de var vant til, dels var det økonomiske årsaker, tegl var et rimelig og godt alternativ til tre og huggen sten – dertil kom de stilmessige forbildene for industribyggeriet og tidsepoken. I Oslo finner vi gjerne teglteknikken på teknisk-industrielle bygninger og kirker fra siste halvdel av 1800-tallet, dessuten enda tidligere militærarkitektur og fra Christianias første tiår etter 1624.

Teglteknikken ble brukt allerede i det gamle Egypt og antikkens Roma. Også våre naboland, i første rekke Danmark og Nord-Tyskland, har hatt lange og levende tradisjoner med bruk av tegl i husproduksjon – faktisk også til nye eneboliger. Fra senmiddelalderen satte hanseatenes imponerende teglbyggeri et spesielt preg på bybebyggelse, først og fremst i nord-tyske områder. Bygninger ble ofte dekorert med flere sorters teglsten samtidig - matte og glasserte brent til røde og gule toner, sort eller grønt. Valørene mellom rødt og gult var ikke avhengig av brenningsprosessen men av leirens kvalitet, dvs. inneholdet av kalk og jern.

Bare unntaksvis ser vi teglstensfasader dekorert på tilsvarende måte med flere typer teglsten her i byen og da i tilfelle fra langt senere perioder. Mønstre av røde og gule teglsten i ulike formater ble for eksempel brukt på Kvadraturens 1600-talls bygninger, på gamle Christiania torv. Byens første offentlige elektrisitetsverk i Rosenkrantzgate er et annet artig eksempel, oppført i 1892 med glassert og farvet sten, etter arkitekt Holm-Munthes tegninger. For øvrig er mange teglfasader dekorert med relieffer, der en og samme stentype blir dandert på ulike måter til tannsnittborder, buer og annet. Noen nærliggende, fine eksempler på dette kan sees i Byarkivets nabolag, på flere gamle industribygninger om­kring Hausmanns gate og ved byens største elveløp.

Teknisk og funksjonelt

Ofte brukes de gamle byggesakstegningene til å finne ut av opprinnelige detaljer; teknisk-funksjon­elle løsninger som stadig brukes eller som er et minne fra en annen tid. De kan vise fasadeelementer som ankerjern, snefangere og piper, foruten mer tidstypiske og karakteristiske detaljer som sprossefor­deling, vinduskarmer, inngangspartier og trapper.

Noen bygningsfasader og bystrøk bærer tydelig preg av eldre industrivirksomheter. Detaljer som kan vitne om tider da industri og verksteder lå langs byens vassdrag eller midt i byen, når industri og verksteder etterhvert kunne legges til alle slags arealer. Artige små detaljer fra disse virksomhetene kan vi finne mellom kontorer og boliger vest for Hausmannsgate, på Tøyen, Majorstuen og faktisk også i Kvadraturen. Med tiden fant myndighetene det uholdbart å tillate boligområder og industri innenfor de samme byområdene. Derfor ble prinsippet med sonedeling foreslått omkring 1910 og videreført med en byplan i 1934, så ulike byfunksjoner ble lagt til særskilte områder eller soner.

Allerede middelalderens Oslo hadde en form for sonedeling, da illeluktende håndverksvirksomheter ble dirigert til bestemte områder av byen; noe som forøvrig gjenspeiles i den eldste byloven fra Magnus Lagabøtes tid. Nå er detaljene fra industrien i bykjernen etterhvert blitt historie, mens enkelte vesentlige fasadedetaljer knapt vil være synlige på byggetegningene.

Eldre teknisk-industrielle bygg kunne ha sine særpreg. Trafostasjoner ble formet som kirkebygg og svære siloer gitt skulpturelle former. Verksteder og småindustri ble gjerne forsynt med smale kjøreporter, høye piper, lasteluker, eventuelt en lastebom under takkanten. Lastebommene er spesielle fasadedetaljer, nesten unnselig og knapt synlige på byggesakstegningene. De kan minne om galger, men var ganske enkelt heiseanordninger fra tider før elektriske vareheiser kom i bruk. Det er en gammel teknisk løsning, som blant annet ble brukt så tidlig som på gamle hanseatiske middelalderbygninger – kombinerte kontor, boliger og pakkhus, i byer som f.eks. Tallinn. Eksempler finnes hos oss i Brenneriveien og Arups gate i Gamlebyen.

Tårn og spir har preget byen vår. Byprofilen fra sjøen og endel andre steder har tidligere vært som mange andre europeiske byer, karakterisert av en rekke lette spir – som har raget over byens øvrige bebyggelse. Etterhvert har postmoderne glasstårn og betongkolosser dempet mye av det fine inntrykket av byens gamle tårn og spir, som har gitt byen karakter i nærmere halvannet hundreår.

De gamle spirene og tårnene har mistet sin effekt på avstand. Men om vi heller skal se dem på kloss hold, blir de mye anderledes i vårt "froskeperspektiv". Foruten kirketårn og spir, kan vi over hele byen, øst som vest, finne hjørneløsninger på private leiegårder, små kronede arker, vakttårn, kirketårn, klokketårn, spir og faktisk også enkelte artige bryggerikupler.

Tårnløsninger på leiegårder var dekorative og effektive løsninger på arkitektenes hjørneproblem, samtidig som de kronet et bygg og fremhevet det i sin beste prakt.

Tårn og spir er ofte tydelige reminisenser etter tidligere stilepoker. I så måte kan mange lures trill rundt, til å tro at en tårnhjelm med gotisk eller barokk stilpreg er mange århundrer eldre enn den faktisk er. Mange er blitt overrasket over alderen på det spesielle tårnet på den gamle bispegården i Gamlebyen, som egentlig ble ombygget sent på 1800-tallet i en periode da man villig kopierte den ene eldre stilen etter den andre. På andre tårn kan det faktisk la seg gjøre å gjenkjenne bestemte arkitekter – som opphavsmenn eller kopister, enten ved hovedtrekk eller detaljer.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Tegningsarkiv

Branntakster

Byggesaker

Trykte:

Norsk Lovtidende – 2den afdeling 1899

Beretning om Kristiania tekniske skoles virksomhet i skoleaaret 1910-1911

Erik Mørstad: Skulpturleksikon, Oslo 1992

TOBIAS 4/2000