Oslos byvåpen:
St. Hallvard bytter rekvisitter

Motivet i Oslo byvåpen er fra middelalderen, men utformingen har vært diskutert i mangfoldige vendinger og faktisk gjennom flere århundrer. Alle kjenner legenden om St.Hallvard, den unge mannen som ville redde en forfulgt kvinne, ble drept og senket med en møllesten og – som på tross av den tunge byrden – fløt opp igjen. Men hadde han skjegg, og var det kvinnen eller røverne som skulle ligge for hans føtter?

Av Line Monica Grønvold

St. Hallvards legende er formidlet gjennom omvisninger i Gamlebyen, heimstadlære i barneskolen og publikasjoner om emnet. Idag markerer St. Hallvard kommunens eiendeler. Som Oslos skytshelgen finner vi ham i byvåpenet på kommunale biler, brevark, servise og mye annet i kommunens eie. Hva har egentlig medvirket til byvåpenets utforming og hva hadde vært alternativet?

Motivet er så langt påvist tilbake til et gammelt Oslo-dokument fra tidlig på 1300-tallet. Dette er blitt gjenfunnet i nyere tid. Selve legenden om St. Hallvard vet vi har enda eldre opprinnelse. Kirken som ble innviet i Hallvards navn i middelalderens Oslo ble brukt til gravleggelse allerede i 1130 for Sigurd Jorsalfare. Kanskje vet vi også hvilken gård Hallvard kom fra og hvem hans far var, i Lier – om ikke nøyaktig når hendelsen skal ha skjedd.

Billedmotiver som på mange måter ligner dagens byvåpen kan idag sees på flere gamle dokumentsegl. Seglene ble festet til middelalderens dokumenter for å signalisere og bekrefte hvem som var avsenderen; omtrent som farvelogoen på vår tids brevark. Innehaveren av bestemte segl var bemyndiget til å bruke dette til å bekrefte dokumenters gyldighet – i seglets navn. Det ble problemer dersom seglet havnet i feil hender eller var borte når det behøvdes. Ved seglets fravær var man også uten dette våpenets makt og kunne fratas makt – slik det kunne skje, når flere ville kreve landets øverste myndighet eller betrodde menn disponerte viktige segl i eierens fravær.

Gjennom flere århundrer er nye versjoner av byseglet foredlet, nytolket og forenklet. Med tiden kunne motivet og den opprinnelige symbolikken fjerne seg adskillig fra den kjente legenden om St. Hallvard.

Motivet idag

Oslos byvåpen slik vi kjenner det idag, fremstiller byens skytshelgen St. Hallvard, med helgenattributter i begge hendene – de tre pilene som han ble drept med og møllestenen som skulle senke ham til bunns i Drammensfjorden. Eventuelt symboliserer pilene hans tre forfølgere. For Hallvards føtter ligger en naken kvinne, som et symbol på voldsofferet han mente å redde. St. Hallvard sitter på en løvetrone iført en enkel, helskåren, høyrød langkjortel uten folder. En grå kappe om skuldrene er festet med en kostbar ovalspenne eller knute på høyre side. Hallvard troner som en rank yngling, helt uten skjeggpryd og han bærer krigerhjelm under sin gyldne glorie.

Dagens byvåpen ble utformet av arkitekt Børre Ulrichsen i 1924, til 300-års-jubiléet for Christiania. Farvene er i dag holdt nær normalen for heraldiske våpen. Byvåpenet er stilisert, forenklet og uten samme grad av detaljering som tidligere utgaver. Trolig har tidligere utforming og detaljering medvirket til å gjøre motivet mer komplekst og detaljert, enn hva vi ser av de fleste andre kommunevåpen som brukes i Norge idag. Utenlandske våpenskjold har ofte enda større detaljrikdom.

Motivet i endring – innspill og vedtak

Inntil 1924 var byvåpenet svært forskjellig fra det vi har i dag. Motivet var moderat forenklet, med en mengde detaljer – faktisk var hovedfiguren temmelig "hårete". Tegninger fra 1889 viser at saken hadde pågått lenge, før det i 1892 ble fattet et vedtak. Det første enhetlige byseglet i moderne tid var en renessanse og nyskapning av Hallvardmotivet, bestemt etter en lang runde med anbefalinger og diskusjoner mellom grupperinger av fagmenn innen heraldikk og middelalder, i tillegg til byens magistrat og formannskap. Saksdokumentene tyder ikke på at det ble avholdt noen konkurranse. Inviterte deltagere leverte forslag og deretter kom det til faguttalelser om disse.

Løsningen ble en middelvei; et resultat av diskusjoner, imøtekommenhet for faglige anbefalinger, tilgang på kilder, smak, tradisjoner, autoritet og ønsker om integritet. Et sentralt spørsmål gjaldt heraldiske tradisjoner og historisk forankring.

Saken om det nye byvåpenet inneholder en rekke vedlegg i form av studier av heraldiske og middelalderske kilder. Det var viktig å finne korrekte måter å forme helgenfiguren, tronstolen, løvene, den liggende skikkelsen, bakgrunnen, formen og andre viktige detaljer. Til saken hører også et utvalg av lakksegl; meningen med disse var å vise ulike aktuelle segl som var brukt ved offentlige virksomheter. Seglene viste mange varianter med åpenbare fellestrekk, men der motivet var utviklet mer eller mindre fjernt fra sitt opprinnelig felles utgangspunkt.

Hovedfiguren kunne være en feminin kvinne­skikkelse eller en skjeggprydet eldre mann; med glorie eller krone over flagrende eller lyst kortklippet hår. Tilsvarende lignet for­grunnsfiguren iblant en død mann og i andre tilfelle en kvinnefigur, halvt oppreist, naken eller ikledt en foldet kappe, dertil med håret flagrende eller hette over hodet. Skikkelsen kunne ligge flatt på ryggen eller sidelengs, vendt mot hovedfiguren innover i motivet eller utover. Hovedfiguren satt direkte på løverygger eller på en tronstol prydet med utstikkende dyrehoder – helst løver, med eller uten åpent glefs og gripende føtter. Hovedskikkelsen hadde ikke alltid de tre pilene og møllestenen i sine hender; men noen ganger omtolkede symboler eller redskaper for de særskilte virksomhetene. Likeledes var inskrip­sjon­ene forskjellige. 

Riksarkivets arkivfuldmegtig, H. J. Huitfeldt-Kaas, oppfordret til å ta opp bruken av "... Oslos middel­alderlige Segl, da ingen overgangsformer kjend­tes fra senere Tider ...". Inntil februar 1890 hadde magistraten og formannskapet aldri bifalt dette, poengterte han. Flere fagfolk, professor Lorenz Dietrichson, antikvar Nicolaysen og arkivfullmektig Huitfeldt-Kaas, hadde i april 1889 anbefalt å bruke middelaldermotivet, kombinert med en stjernebesatt dyp azurblå bunn og gyldne figurer adskilt med sorte konturlinjer.

Formannskapet anmodet Magistraten om å innhente forslaget til en normal for byens våpen fra stadskonduktøren; det skulle være et utkast av arkitekt Balthazar Lange. Forslaget ble anbefalt av flere kyndige menn på området, men stadskon­duktør Bull hadde innvendinger. I første rekke var det spørsmål om korrekthet, idet St. Hallvard var fremstilt sittende på to løver og ikke på et høysete.

På bakgrunn av dette synes middelalderkildene å ha kommet sterkere med i vurderingsgrunnlaget, og det ble etter hvert lagt frem skisser av eldre materiale – den eldste versjon­en av byseglet og lignende motiver fra utlandet. I saksfremleggene var det ingen som bemerket at den kvinnelige forgrunnsfiguren kunne være ukorrekt, bare at kvinnen burde innta samme stilling som på middelalderseglet. Alle de nye forslagene hadde på dekorativt og romantisk vis fremstilt det skjønne offeret ved helgenens føtter. Dette var tvert imot tradisjonelle symbolske motiver i kunst, heraldikk og arkitektonisk skulptur fra middelalderen – der det onde, drager og annet, ofte sees beseiret og tråkket på.

Nærmere sakens avgjørelse, hadde man – etter Stadskonduktør Bulls råd – henvendt seg til Berlin for å innhente professor Karl Emil Döplers vurderinger om byens nye segl. Han var blitt anbefalt som den største kunstneriske autoritet på det heraldiske området i Tyskland. Mot ham argumenterte Huitfeldt-Kaas i et brev stilet til "Hr. Borgermester Ridder Christie", at Döpler ikke var noen ekspert på nordisk heraldikk, derimot var han en anerkjent kostyme­tegner til for eksempel de Wagneriske operaer.

Bystyret godkjente en ny versjon av byvåpenet i 1892 og dette var utformet av nettopp Döpler. Sak­en og argumentasjonen om byseglets fornyelse syn­es typisk for sin tid, få år før unionsoppløsningen. Det var år med spirende nasjonal og historisk bevissthet, spesielt søken etter den stolte norske middelalderarven. På samme tid ser vi uttrykk for faglig bevisstgjøring, med kiving mellom tradisjon­er, fagprofesjoner og autoriteter.

Kilder:

Saksmappe fra Magistratsarkivet: Journalnr. 1964/1892

Cap-lex

Store Norske leksikon

Hans Cappen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo1987

TOBIAS 4/2000