Østkantsykehuset:
Storprosjekt planlagt ved Valle-Hovin

En gammel sykehusplan for byens østlige bydeler er funnet i et omfattende og nylig avlevert arkiv etter Harald Hals, som var reguleringssjef i Oslo fra 1926 til 1946. Arkivet har inntil nylig vært oppbevart i lokaler Byantikvaren disponerte på Hovedøya.

Bakgrunnen for de mange tegningene til Østkantsykehuset ble et spennende lite forskningsprosjekt. Hva var dette, under hvilke omstendigheter var planene utformet og hvorfor ble sykehuset aldri realisert?

Av Line Monica Grønvold

Det var et stort og udekket behov for sykehusplasser i Kristiania tidlig på 1900-tallet. Byens sykehus var Ullevål med underinstitusjoner. I tillegg var det sykehus og klinikker utenfor Kristiania kommunes eie, bl.a. Aker, Diakonisseanstalten, Rikshospitalet og flere private institusjoner. Behovet og ønsket om et nytt, stort sykehus for byen hadde sykehusdirektør Hald uttalt allerede i 1900. Men det var først i 1914 at en plan om utbygging for alvor kom opp på politisk nivå i kommunen, da byens formannskap nedsatte en komite for å forberede et nytt kommunalt sykehus for byens østlige bydeler.

Det nye sykehuset skulle dekke ordinære pleie- og behandlingsbehov som idag, med unntak av fødsler som dengang normalt forløp i hjemmene. Forøvrig trengte Kristianias befolkning behandling for alvorlige og dødelige sykdomsepidemier. Byens politikere ble orientert med jevnlige rapporter og statistikker om hvilken dødelighet og risiko for sykdomssmitte byens befolkning var utsatt for.¹ De østlige byom­rådene var sterkest rammet av dødelige sykdommer som difteri, skarlagensfeber og tyfus i 1912. Samme år hadde østkanten to hundre meningittilfeller, mot ti rapportert i hele perioden mellom 1866-1910.

Det ble også meldt at smittefare kunne komme utenfra; for eksempel etter utbrudd av pest, tyfus og barnekopper i andre havnebyer i 1912. Ankommende skip måtte derfor karanteneundersøkes og eventuelt desinfiseres, mens mannskap og havnearbeidere som var utsatt for smittebærere ble vaksinert.

Tuberkulosestatistikken var stabil i årene 1901-1912, men i 1919 var tuberkulosesykdommen blitt viktigste dødsårsak i byen som helhet. Dette var noe av situasjonen for Kristiania da et nytt østkantsykehus var under planlegging.

Valle eller Ekeberg?

Den nye sykehuskomiteen, som var nedsatt av Kristiania formannskap i 1914, foreslo å kjøpe inn eiendommene Valle, Hovin og en del av Ulven i Østre Aker, som dengang fremdeles var utenfor bygrensen. Området lå innenfor byens byggebelte, der bygningsloven for Kristiania var gjeldende.² Bevilgninger til innkjøp og planlegging av sykehusarealene i det aktuelle området (kr 650.000,-) ble gitt av Bystyret i 1916. Det ble på samme tid vurdert å avholde arkitektkonkurranse.³

Året etter ble det gjort vedtak om kjøp av tomt på Lille Ekeberg til eventuelt sykehusanlegg.⁴ Men i 1918 foreslo syke­huskomiteen å reservere ca. 380 dekar i Valle-Hovin-området, for å planlegge 1500 sykesenger utfra det tradisjonelle "pavil­jongsystemet". Disse retningslinjene  skulle senere bli diskutert.

Blokk eller paviljong?

Østkantsykehusets planlagte lokalisering lå sentralt mellom flere prosjekterte sporveitraseer fra Aker til Kristiania. Dette er tydelig markert på et plankart som Kristiania og Aker sporveikomité utarbeidet allerede i september 1919 for utbygging av forstadsbanenettet.⁵

I forbindelse med budsjetterminen 1919-20 ble det reservert 50.000 kroner fra byggefondet til det nye sykehuset. Formannskapet vedtok deretter et utvidet program for sykehusutbyggingen i september 1920, og i februar 1921 ble det vedtatt å avholde en idékonkurranse. En sakkyndig komité, nedsatt av formannskapet, skulle denne gang utrede to forskjellige byggeprinsipper: "blokk-" og "paviljongsystemet".

Utbygging som paviljongsystem ville gi et sykehuskompleks med flere småbygninger. Dette  kunne være bygninger med en eller to etasjer, kanskje tre, eventuelt med forbindelsesganger mellom enkeltbygningene. Denne byggemåten var den vanligste i Europa på 1800-tallet, da både utbygging og sykehusdrift hadde tyske forbilder.

I sterk kontrast til det tradisjonelle byggeprinsippet, ville utbygging etter "blokksystemet" konsentreres til et sammenhengende sykehuskompleks, evt. i form av en høyblokk, i tråd med amerikanske idealer utover 1900-tallet.

Diskusjonen om det nye blokksystemet pågikk utover 1920- og 30-tallet i land som normalt var regnet som arkitektoniske foregangsland for Norge (eks. Sverige og Tyskland). Det gjaldt spørsmål om estetikk, kostnader og effektivitet. Her hjemme ble det moderne blokksystemet valgt allerede i 1921, som løsningen for Kristianias nye østkantsykehus. Og bearbeidelse av planene fortsatte.

Prosjektet som arkitekt Victor Nordan og Einar Engelstad utarbeidet for Østkantsykehuset i årene 1917-1919 hadde fulgt det tradisjonelle byggeprin­sippet som ble prioritert i 1918 og oppgitt vinteren 1921. Byarkivet har et stort antall tegninger som viser hvordan de tenkte seg de enkelte bygningene.

Administrasjonsbygningen skulle bli symmetrisk med pusset murfasade, små hjørnetårn, hjørnekvader og andre dekorelementer. Bygningen fremstår som et tidstypisk kompromiss mellom flere stilepoker; en oppblomstring av eldre stiler med symmetri, pompøsitet og gammelmodige elementer. Av en detalj som fasadens ankerjern, ser vi at arkitekten forestilte seg ferdigstillelse i 1925.

Strøket av budsjettet og etterhvert glemt

Sykehusdirektøren foreslo i forbindelse med budsjettet for 1923-24 å starte sykehusutbyggingen med en tuberkuloseavdeling for 200 pasienter, beregnet til å koste 2.750.000 kroner. Etter positive debattinnlegg i Bystyret – kun med spørsmål om tilstrekkelig startbeløp – ble en million kroner vedtatt. Sommeren 1925 ble det fortsatt arrangert makeskifte av et areal for sykehuset.

Den bevilgede millionen var inne på budsjettet for 1923/24, men med en fotnote ble beløpet trukket tilbake ved behandlingen av budsjettet for 1925/26. Omdisponeringen er vanskelig å spore i ettertid. En svært kortfattet begrunnelse angir at det ikke kunne skaffes midler til oppførelse av et større sykehusanlegg i de første (nærmeste) årene.⁶ Sykehusbevilgningen kom aldri tilbake inn på budsjettpostene.

I samme periode som bevilgningen forsvant, fikk byen forøvrig dekket sitt prekære behov for behandlingsplasser til tuberkuloserammede, med Kristiania kommunes nye sanatorium på Vardåsen i Asker 1923. Tomten på Valle-Hovin fikk etterhvert annen bruk.

Kilder:

Akers kommunes aktstykker

Beretning fra Kristiania sundhedskommission og Kristiania kommunale sygehuse (div.årg) [helse og dødelighet i Kristiania]

Beretning om Aker kommune 1837-1937; bind I, ss. 218      [byggebeltet]

Beretning om Oslo kommune 1912-1947; bind II s. 28-29. (Oslo 1952) [sykehussaken]

Birch-Lindgren, Gustaf: Svenska Lasarettbygnader  (Stockholm, 1934)  [sykehusbygg]

Oslo kommunes aktstykker (årg. 1900 -1925) [sykehussaken]

TOBIAS 3/2000