Sykehusene i Aker

Fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet og fra 1871 av har det eksistert sykehus i Aker, men det var først ut på 1900-tallet at det fikk en standard som kunne bidra nevneverdig til å få syke mennesker på beina igjen. I 1871 ble det åpnet en "Pleiestue" på Neubergløkka, og i 1885 kjøpte kommunen inn Tonsen gård til "Fattiggaard" for bygda. I 1895 ble disse to institusjonene slått sammen til Akers sykehus og pleiehjem, og fra samme år regner man grunnleggelsen av det vi i dag kjenner som Aker sykehus.

av Grethe Flood

I 1794 skjenket overrettsprokurator Christian Hiorth en gård med hage til Aker og Follo til "Sygehuus eller andet Brug Øvrigheden maatte bestemme". Gården lå ved den nåværende St. Halvards gate på Oslo Hospitals grunn. Det ble benyttet som amtssykehus og var visstnok Akers første sykehus. Her behandlet man venerisk syke og radesyke og andre som led av ondartede hudsykdommer.

Forholdene i amtssykehuset var ikke særlig gode. Huset hadde ikke grunnmur, og gulvene i nederste etasje lå lavere enn gårdsplassen, så gangene foran sykeværelsene ble ofte oversvømt av vann. De åtte små sykestuene på til sammen 1424 kubikkfot var primitive, oppvarmingen mangelfull og vannledning fantes ikke. Her stuet man sammen gjennomsnittlig seksti, noen ganger åtti pasienter, selv om det bare var plass til tjue.

Da professor N. B. Sørensen ble overlege i 1817, lå det 120 pasienter i et sykerom som var beregnet på tjue pasienter. Selve behandlingen av de syke tok uforholdmessig lang tid. Smitte bredte seg i selve sykehuset, og forskjellige sykdommer ble så å si endemiske, især skjørbuk.

Tilsynskomiteen som besto av noen embetsmenn og gårdbrukere fra Aker, brukte mange penger på å forbedre husene, men til ingen nytte. I 1817 ble det ansatt en underlege i sykehuset og senere en gangkone, men hun alene maktet ikke å passe det store antallet pasienter.

Helt fra 1820 ble det ført forhandlinger om å overdra sykehuset til det påtenkte Rikshospitalet, og i 1827 ble bygningene solgt for 500 spesidaler.

Omkring 1820 hadde Aker et lite sykehus til, men det finnes bare få opplysninger om dette. I et ekstraordinært møte i fattigkommisjonen i 1820 ble bestyrelsen overdratt til sognepresten og bygdemenn. Dette sykehuset skulle da innskrenkes til seks senger.

Byarkivet har bevart fattigkassens regnskapsbok fra 1809 til 1831, hvor det er oppført omkostninger ved "Bygdens Sygehus paa Galgeberg" eller "Agger Sygestue" i 1818, 1819 og 1820 på respektive 120, 58 og 188 spesidaler.

"Bygdens Sygehus"

I 1838 besluttet Aker kommunestyre å opprette et sykehus på tolv senger, og som like etter ble vedtatt utvidet med seks senger til. Til sykehuslokaler leide man noen værelser og andre rom i lensmann Morten Poulsens gård i Grønlandsleiret 19 for 85 spesidaler. Hans Grimelund ble valgt til sykehusets inspektør som skulle føre protokoll og regnskap.

I møtet som Aker fattigkom­misjon avholdt 9. januar 1839 la man fram sykehuskomitéens brev om at sykehuset for Aker nå var i full drift. I april samme år behandlet fattigkommisjonen de innkomne søknadene til oppsynsmannsposten ved "Agers Sygehuus". Etter nøye overveielse besluttet man å ansette skolelærer Guldbrandsen "som man i Sær­deleshed havde Kjenskab til som en dygtig og retskaffen Mand og tillige har en brav Hustru".

Sykehusets første lege var Egeberg. Han ble etterfulgt av F. Dietrichson, som i en beretning av 1846 ga en heller trist beskrivelse av sykehusforholdene. Lensmann Poulsens gård var dårlig egnet som sykehus: Det besto av to altfor små rom, et for menn og et for kvinner. Hva utluftningen og renholdet angikk, var det også mye å klage over. Huset var befengt med veggdyr. Forpleiningen var altfor dårlig, og siden man ikke hadde noen "Vaagekone", var tilsynet meget mangelfullt. Særlig påpekte legen den høye dødeligheten blant pasientene – gjennomsnittlig én av fire – som skyldtes at det ble innlagt pasienter som led av ondartede og uhelbredelige sykdommer, og som kom altfor sent til legebehandling. Dessuten var omtrent halvparten av pasientene kronisk syke.

Det ble derfor stilt spørsmål om sykehuset skulle nedlegges. Det ble nedsatt en komité som slo fast at driften ikke kunne fortsette uten store tilskudd. Når det i tillegg var mulig å få lagt inn pasienter på Rikshospitalet og kronisk syke i Byens Sykehus, vedtok man å nedlegge sykehuset fra 1847.

Pleiestuen på Neubergløkka

Helt fram til 1871 var Aker kommune uten sykehus, og pasientene ble lagt inn i Byens Sygehus og Rikshospitalet. Men utgiftene til "Fattige Syges Forplejning" økte stadig, og på slutten av 1860-tallet ble det igjen aktuelt for Aker kommune å skaffe seg et sykehus. Det ble nedsatt en komité som i oktober 1870 la fram en innstilling om opprettelsen av et nytt sykehus eller "Pleiestue for fattige Syge". Valget av tomt falt på Neubergløkka ved Sørkedalsveien, som både var godt skikket, og som også falt billigst ut.

Komiteen satte også opp en rekke krav til pleieanstalten som ikke kunne "offres for en økonomisk Gevinst". Anstalten skulle ha en god og sund beliggenhet, tilstrekkelig lyse og luftige værelser, og en betjening som skulle påse at orden og "Renlighed" ble overholdt.

Man ville med andre ord sørge for gode forhold både for pasienter og ansatte i den nye pleieanstalten. Hvis man ikke klarte omkostningene, fikk saken heller ligge i bero til den kunne tas opp igjen under gunstigere forhold.

Ved åpningen i 1871 ble "Pleiestuen" eller "Akers Sygehus" som anstalten også kalles, belagt med 23 pasienter som ble tatt ut av Rikshospitalet og Byens Sykehus. Legetilsynet ble ført av distriktslegen i Aker, og oppsynsmannen ved pleiestuen pliktet blant annet å påse orden, ro og sedelighet innen anstalten. Man forutsatte at oppsynsmannen var gift, og hans hustru pliktet i egenskap av "Opsynskone" å sørge for pleie av de syke.

Regnskapene for sykehuset gir et godt innblikk i hva man førte opp som utgiftsposter. I oversiktene over sykehusets økonomiske virksomhet i 1870- og 80 årene finnes en egne poster for "Fra Apotheket" og "Lægerekvisita". Under legerekvisita er det oppført både instrumenter og terpentin, igler, saft, blærer og gass, for ikke å glemme vin og øl. Sengehalm var også en egen utgiftspost. 

Tonsen fattiggård

I 1883 skrev gårdbruker P.S. Hansen, som på den tiden var fattigkommisjonens ordfører, et brev hvor han fremmet forslag om et arbeidshus i Aker hvor man kunne "anbringe saadanne Fattige, som dertil ansees skikkede". Samtlige medlemmer av fattigkommisjonen sluttet seg til forslaget, som ville bety at fattigbyrden ble vesentlig mindre.

På representantskapsmøte i oktober 1885 besluttet man å kjøpe inn Tonsen som fattiggård for bygda. Dette var samtidig opptakten til det sykehuset vi i dag kjenner som Aker sykehus.

Følgende hus fantes på gården: Hovedbygning, et lite murhus, "gamlebygningen" eller "Tingstuen", låve og stabbur. Representantskapet valgte en "Overbestyrelse" for fattiggården som besto av gårdbrukere fra Aker. Wilhelm Kolderup ble ansatt som forstander, og hans kone fikk tittel av forstanderinne med ansvar for pleie av de syke. Til anstalten var det også knyttet to piker, husmann og gårdsgutt. Mesteparten av gårdsarbeidet ble utført av "Lem­merne".

Fattiggården ble også anvendt som pleiehjem for fattige syke. Forstanderen klaget gjentatte ganger over at lemmenes arbeidskraft stadig avtok, fordi det ble innlagt bare skrøpelig folk som fattigvesenet ikke hadde fått bortsatt.

Aker sykehus og pleiehjem

Snart reiste spørsmålet seg om å legge ned pleiestuen på Neubergløkka og flytte sykehuset til  Tonsen fattiggård. Årsakene til dette var flere: Rundt pleiestuen lå det verdifulle arealer egnet til utparsellering, men som pleiestuen gjorde det vanskelig å avhende. En sammenslåing med Tonsen ville kunne gi driftsmessige besparelser, og de to anstaltene ville kunne styres av en felles administrasjon. Etter flere års drift, hadde sykehuset en god del mangler, og legevitenskapen hadde dessuten kommet et godt skritt videre. Ved å reise et nytt anlegg, ville man kunne få "en Pleieanstalt af en hel fuldkomnere Indretning end den nuværende".

Det ble nedsatt en komité som skulle utrede spørsmålet om flytting, og i 1892 gikk flertallet inn for at sykehuset ble flyttet til Tonsen. Flertallet mente også at sykehuset burde oppføres i mur, fordi det ville være mindre mottakelig for smitte og lettere å desinfisere enn en trebygning. Men om tiden var inne for å flytte, torde ikke flertallet å si noe om. Mindretallet derimot, ønsket å utsette hele flytteprosessen.

Herredstyret tok ikke standpunkt til innstillingene. I stedet ble det nedsatt en ny komité, som etter nøye overveielse også kom fram til at sykehuset burde oppføres på Tonsen og slås sammen med fattiggården. Komiteens forslag ble, med små endringer, anbefalt av formannskapet, og vedtatt av herredstyret i 1893.

Sommeren 1895 ble så den nye toetasjes sykehusbygningen i mur tatt i bruk, og 22 pasienter ble overflyttet fra pleiestuen på Neubergløkka, som samtidig ble nedlagt. I juni 1895 sluttet herredstyret seg enstemmig til J. Christiansens forslag om at Tonsen fattiggård og Akers sykehus heretter skulle benevnes "Akers Sygehus og Pleiehjem". 1895 regnes dermed som året for grunnleggelsen av det nåværende Aker sykehus.

Administrasjonen av sykehuset ble den samme som den hadde vært for fattiggården. Tidligere på året hadde formannskapet vedtatt en instruks for sykehusets forstander og forstanderinne. I henhold til denne skulle forstanderen ha ansvaret så vel for sykehusets og pleiehjemmets virksomhet som for husholdningen og gårdsbruket. Videre skulle forstanderen sammen med sin hustru, "der forretter som Forstanderinde", overta forpleiningen både av lemmene på pleiehjemmet og pasientene som var innlagt i sykehuset. Forstanderen skulle også sørge for vareinnkjøp, renhold, vedlikehold av bygninger og inventar, føre dagbok over jordbruket og, sammen med sin hustru, hjelpe sykehusets lege.

Dårlig kosthold og fryktelige dampbad

I 1906 behandlet herredstyret en sak som hadde vakt stor oppsikt, nemlig kostholdet på Aker sykehus og pleiestue. På møtet ble det klaget over at brødet var surt, smøret dårlig, pultosten uspiselig, kjøttet hardt og ertene dårlige, ja, det var i det hele tatt så dårlig kost, at man sultet.

Det ble nedsatt en komité som skulle undersøke forholdene, og både ansatte og pasienter ble innkalt som vitner i saken. Etter at saken hadde gått fram og tilbake mellom flere instanser, sendte statsadvokaten til slutt dokumentene i retur til politimesteren og konkluderte med at påtalemyndigheten ikke trengte å forfølge saken videre. Den nedsatte komitéen kom til samme konklusjon, fordi kosten som nå ble levert, var av gode råmaterialer. Det var heller ingen ansatte eller pasienter som hadde forlatt Tonsen på grunn av misnøye med kostholdet. To av komitéens medlemmer understreket imidlertid at overbestyrelsen for framtiden måtte sørge for at maten ble godt kokt og best mulig tillaget.

Samme året som saken om kostholdet var oppe, ble det også gjort en rekke andre forbedringer. Uthus, korridorer og trappeoppganger samt flere sykeværelser ble malt, og det ble innredet dampbad med såkalt "Cirkeldusch" og to karbad med vanlige dusjer. Pleiepasientene var for øvrig skeptiske til de nye badene, og især var dampbadet en "frygtet Indretning". Flere uttalte at dampbadet var bygd for å ta livet av de gamle.

Første gang badene skulle benyttes, var det derfor mange som la seg syke, og andre påsto at de ikke tålte å bade oftere enn det de hadde gjort tidligere, nemlig hver høytid. Etter mye overtalelse gikk imidlertid de fleste tvilende med, for så å oppdage at badingen var riktig så behagelig. Resul­tatet var derfor at de som første gang la seg syke for å unngå bad, nå var de første til å møte opp, så som noen menn i 80-90-årsalderen. Med regelmessige bad ble dessuten både lufta i sykeværelsene og lukta hos den enkelte person en helt annen.

Aker sykehus og pleiestue var likevel ikke helt fri for vond lukt og ubudne småkryp. Allerede i 1898 begynte man i skifte ut de gamle tresengene med halmmadrasser med tidsmessige jernsenger. Men budsjettforslaget av 1908 viser at arbeidet var langt fra fullført, for man foreslo å kjøpe inn 55 nye jernsenger på pleiehjemmet til erstatning for de gamle tre- og jernsengene. Sengene var delvis utslitt, og halmmadrassene i tresengene var befengt med veggdyr og medførte derfor atskillig støv og lukt i værelsene. Budsjettkomiteen mente for øvrige at fornyelsen av sengene kunne fordeles på flere år og foreslo derfor at man i første omgang kjøpte inn elleve nye senger som tilsvarte en sal.

Stadig nye utvidelser

Allerede før 1910 begynte man arbeidet for å utvide sykehuset og bedre forholdene. Et eksempel var operasjonsstuen som var på 3 x 5 meter. Ventilasjonen var dårlig, temperaturen høy og eterdampen fylte det lille rommet. Korridoren utenfor var så trang at en båre ble for bred, slik at pasientene måtte bæres på armene inn og ut av operasjonsstuen.

Samtiden reiste nokså sterk kritikk over plassforholdene, især for de epidemisk syke. Det var derfor naturlig at spørsmålet om bygging av epidemiavdeling sto øverst på lista over utvidelser av sykehuset. I 1909 oppnevnte formannskapet en komité som skulle utrede nybygging på Aker sykehus. I juli året etter la komiteen fram sin plan som omfattet en medisinsk og en kirurgisk avdeling, en kronisk avdeling og en epidemiavdeling samt en tuberkuloseavdeling på i alt 145 senger. I tillegg kom en pleieavdeling på 80 senger. Arkitekt Nordan sto for tegninger og overslag. Den første bevilgningen ble gitt i 1911, og murmester F. G. Gundersen ble ansatt som byggmester.

Etter at byggeaktiviteten var over, fantes følgende bygninger inne på sykehusområdet: Økonomibygning, tuberkulosehjem, portnerstue, obduksjonsrom og likkapell, skarlagenspaviljong og vognskur samt det gamle sykehuset og pleiehjemmet. Det samlede sengetallet var kommet opp i 258 fordelt på sykehus og pleiehjem. 

Utrykte kilder i Byarkivet:

Aker fattigvesen:

Fattigkassens regnskapsbok 1809-1831

Fattigkommisjonens forhandlingsprotokoll 1818-1839

Gamle dokumenter vedrørende Aker fattigvesen

Trykte kilder:

Benneche: Akers Herred og dets kommunale forhold 1837-1887  (Chra. 1893)

Aker 1837-1937, bd IV (Oslo 1942)

Sprauten, Knut: Oslo bys historie, bd. 2 (Oslo 1992)

Storvand, Ingvild: Aker sykehus 1895-1995. Ett hundre år for livet – i krig og kjærlighet. (1995)

TOBIAS 3/2000