Sykehusvesenet i Kristiania

I 1740-årene fikk Kristiania sitt første offentlige sykehus. Men det er først på 1800-tallet at det vokste fram et skikkelig sykehusvesen. Byggingen av "Byens Sygehus" ved Kroghstøtten var det første viktige steget. Allerede noen år etter måtte sykehuset utvide, og for å bøte på den stadige plassmangelen opprettet man avdelinger rundt om i byen.

Fra 1880 startet man arbeidet med det nye sykehusanlegget på Ullevål. I 1887 sto den nye epidemiavdelingen ferdig, og i 1898 begynte byggingen av de nye "almindelige Sygehuser paa Ullevaal". I august 1903 var selve flyttingen til Ullevål fullført, og de fleste avdelingene i byen ble nedlagt.

Av Grethe Flood

I alle større middelalderbyer fantes det hospitaler som tok seg av gamle, syke og fattige mennesker. Foruten at kongen og kirken hadde eldrehospital for sine egne folk i eller ved Oslo, nevnes et St. Laurentius og et St. Jørgens hospital i byen. Et hospital for spedalske i Oslo nevnes første gang i 1304, men så må vi helt fram til 1530 før det nevnes et "St. Jørgens hospital", som på den tiden var et fellesnavn for spedalskhospital. Man har trodd at St. Jørgen og St. Laurentius var to forskjellige hospitaler, men biskop Øysteins jordebok, også kalt Rødeboka, viser at det i 1396 bare fantes ett hospital i byen, St. Laurentius. Fram til midten av 1300-tallet var selve begrepet "hospital" i dansk og svensk språkbruk synonymt med spedalskhospital. I kildene blir klientellet ved hospitalet i Oslo kalt "syke", "fattige syke" eller "fattige".

Oslo Hospital

Under Ekebergåsen lå Fransiskanerklosteret eller Gråbrødreklosteret som i 1537 ble delvis ødelagt av brann. Ved et kongebrev av 1538 ble det omdannet til Oslo Hospital. Kongen skaffet driftsmidler til underhold for fattige og syke ved at han skjenket institusjonen jordegods som hadde tilhørt det gamle St. Laurentius Hospital.

Hospitalet tok primært sikte på å hjelpe skrøpelige mennesker av mange slag. Det tok ikke inn pasienter med livstruende sykdommer. Oslo Hospital var dermed ikke et sykehus i moderne forstand, men i praksis en kombinasjon av fattighus og sykehjem. Noen medisinsk behandling ble ikke gitt, og de som trengte medisinsk hjelp, måtte derfor selv eller ved hjelp av slekt og venner, skaffe seg og betale for det. 

Det var heller ikke hvem som helst som fikk plass i Hospitalet. De som kunne tas inn var embetsmenn, kjøpmenn og håndverkere i byen samt deres enker. Folk fra de lavere sosiale lag var – med få unntak – utestengt. Fra 1804 kunne fattigvesenet anbringe folk der, men måtte garantere for at de ikke skulle falle Hospitalet til byrde.

Ved Oslo Hospital var kvinnene alltid i majoritet blant pasientene. Rundt år 1800 var kvinneandelen sterkt økende, og i 1820 var Oslo Hospital utelukkende blitt et hjem for gamle damer.

"Syge-Fattighus" i Fjerdingen

Den som har æren for opprettelsen av byens første offentlige sykehus for ikke-militære pasienter, er viseborgermester Baltzar Sechman Fleischer. Det "Syge-Fattighus" han fikk opprettet, lå i Fjerdingen, i dagens Christian Kroghs gate 44, og ifølge reskript av 5. februar 1743 skulle sykehuset "som en Dependence af de Fattiges Væsen, staae under dettes Direction".

Fram til 1772 betalte byen skarve 60 riksdaler i fast lønn til legen på fattighusets sykestue. Deretter ble lønnen inndratt. Den nyansatte tyske legen, Johan Christian Schmincke, skulle i stedet betales for hver kur. På den måten ønsket fattigvesenet å spare penger. Sykestuen ble nedlagt, men kort tid etter ble Schmincke engasjert på nytt med samme lønn, og sykestuen ble gjenåpnet.

I 1776 avga Schmincke en rystende rapport til fattigkommisjonen om forholdene ved sykestuen i Fjerdingen med forslag til forbedringer. De fleste pasientene, skriver Schmincke, hadde "ej engang en Særk paa Kroppen", de var så fillete og lortete "at de alleene af denne Ureenlighed kand faa adskillige Svagheeder; naar de nu fremdeeles i denne Saus skal nedlegges udi Salivation bliver de ikke alene fuld af Utøy men naar de ogsaa er frisk og skal dimmiteres, har de ey andet at tage paa sig, end det selvsamme de har lagt med under Cuur". Et stort trekar var også ønskelig, "hvorudi de Syge efter Salivationen kand bade sig". Like viktig var anskaffelsen av to små ventilatorer "i Syge Kam­merets Vindue (…) til at forbedre den raadne Luft som gemenlig findes ved Salivanterne, thi da dette Værelse neppe een gang om Aaret bliver reengiort (…) saa kand man lett forstille sig hvor nødvendig disse ville være". Og sykeoppassersken, sier Schmin­cke, "maae ved Tugthusets Straf anbefales ikke ved een skiødesløs Behandling at være Aarsag til den Syges Død".

I 1770-årene ble gården i Fjerdingen utrangert som sykehus. Etter den tid ble den brukt til innkvartering av fattiglemmer som var krøplinger og sengeliggende.

Byens Civile Sygehus

I 1779 skaffet fattigvesenet seg den såkalte "Holtes gaard ved Kagen", i nåværende Rådhusgata 21. Den skulle inneholde både en arbeidsanstalt for de arbeidsføre – det såkalte Voldens fattighus – og et sykehus. Dette bedret antakeligvis sykehusforholdene i Kristiania.

I 1791 skjenket rådmann Jens Mostue et hus i Pipervika til sykehus, og en del friske fattige ble flyttet hit. Sykehuset i Rådhusgata ble utvidet med to rom, men i henhold til en innberetning fra 1809 fortjente ikke to små og usle rom navn av sykehus. Noen år før var det blitt satt i gang en pengeinnsamling med formål å skaffe byen et nytt sykehus, men midlene strakk ikke til.

Planene om et nytt sykehus ble realisert da borgermester J. Chr. Smith i 1810 overdro sin gård i Lille Strandgate 7, ved det nåværende Jernbanetorget, til fattigvesenet på det vilkår at det skulle opprettes og "paa Fattigkassens Bekostning bestandig vedligeholdes et Sygehospital" der. Institusjonen fikk navnet Byens Civile Sygehus.

Smiths gård representerte noe ganske annet enn de to små rommene i Rådhusgata. Det ble innredet ni rom for de fattige og åtte rom for betalende pasienter. Sykehusets økonom fikk egen bolig, og det var et stort gårdsrom med springvann og en vakker hage.

Til å lede sykehusdriften oppnevnte stiftsdireksjonen en sykehuskomité som sorterte under fattigvesenet. Det første året var det innlagt 95 fattige syke som fikk oppholdet dekket av fattigkassa.

Sykehuset i Mangelsgården

Byens Civile Sygehus ble overdratt til Rikshospitalet i 1826, som brukte det som en filialavdeling vesentlig for venerisk syke. Fra samme tid ble fattigvesenets syke lagt inn på Rikshospitalet, men i årene som fulgte var det stadig uenighet om døgnprisen for de fattige syke, som kommunen mente var for høy.

Stadsfysikus Døderlein foreslo derfor å innrede sykehus med tjue senger i Mangelsgården i Storgata 36, hvor stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde siden 1819 hadde drevet en arbeidsanstalt. Sykehus­et begynte sin drift i januar 1828. I 1830 var antallet pasienter 36 og etter ti år var rammen sprengt. Døderlein kom da med forslag om å bygge et sykehus på nitti senger i Mangelsgårdens hage. Et prosjekt utarbeidet av stadskonduktør Chr. H. Grosch ble godtatt, og det nye sykehuset sto ferdig i 1840 og var beregnet til 120 syke. Otto M. Lund ble ansatt som overlege sammen med to assistenter.

Rikshospitalet ville fremdeles ikke redusere døgnprisen for byens innlagte pasienter. Bystyret reiste derfor krav om at det tidligere sivile sykehus skulle tilbakeleveres. I 1845 vedtok Stortinget at bygningen skulle gis tilbake til byen. Året etter ble bygningen innredet til sykehus for kroniske og uhelbredelig syke, og legetilsynet ble overtatt gratis av stadsfysikus.

Samtidig gikk Rikshospitalet med på å ta imot inntil 130 av byens pasienter til en døgnpris som kommunen kunne akseptere. Dermed var sykehuset i Mangelsgården blitt overflødig og ble nedlagt etter bare fem års drift.

Byens Sygehus ved Krohgstøtten

I 1851 vedtok Bystyret at Byens Civile Sygehus skulle rives og tomten avgis til anlegg av Jernbanetorget. Det ble derfor nødvendig å se seg om etter nye lokaler for de kronisk syke. For å erverve seg de øvrige verdifulle tomtene på Jernbanetorget, hvor blant annet Sagbankens Fattighus og Peder Michelsens Enkestue lå, måtte man også skaffe nye lokaler til fattiglemmene. Løsningen ble å forene en større fattighusbygning med de nødvendige sykehuslokalene, og i 1853 vedtok representantskapet at det nye bygningskomplekset skulle reises på tomta mellom Ytteborgs Bryggeri og Krohgstøtten. Det gamle sivile sykehus ble revet i 1854, og pasientene ble midlertidig overført til Rådhusgata 19, som tidligere var benyttet bl.a. av Universitetsbiblioteket.

Det nye komplekset ved Krohgstøtten, bygd i nygotisk stil med fasader i rød tegl, ble tatt i bruk i mai 1859 med plass for 257 fattiglemmer og 106 senger for kronisk syke. Den siste avdelingen ble "Byens Sygehus". 

Det skulle snart vise seg at plassene ved Byens Sygehus ikke dekket behovet, selv om det hadde over hundre sengeplasser, og man i tillegg hadde innredet pleiestuer for tjue pasienter på Ankerløkka når dette ikke ble brukt som epidemilasarett. En pasientprotokoll fra Ankerløkkens pleiestue viser at det i 1863 var en overvekt av eldre pasienter.

For å bøte ytterligere på plassmangelen ble det i 1863 bestemt at den delen av fattigstuene som vendte mot Fjerdingen, skulle innrettes til sykehus for 70-80 pasienter, i all hovedsak "det store Antal løsagtige Kvinder" som trengte behandling for venerisk sykdom. I denne bygningen ble det også senere innrettet en del pleiestuer for gamle og skrøpelige personer. Etter denne utvidelsen ble Byens Sygehus benevnt sykehusets avdeling A og det nye sykehuset avdeling B.

Sykehus i leiegårder og skolebygninger

Men ennå var det mangel på sykeplasser, og helt fram til år 1900 ble det opprettet improviserte sykehusavdelinger rundt omkring i byen, i leiegårder og gamle skolebygninger.

I fattigvesenet eiendom Grønland 28, den såkalte Kommunalgården, hadde Diakonisseanstalten inntil 1871 drevet sykehus. Da flyttet diakonissene til Ullevålsveien, og til utgangen av 1880 ble så Grønland 28 benyttet som koppelasarett. Beliggenheten ut mot gata gjorde gården imidlertid bedre egnet som "almindeligt Sygehus", og det ble derfor innrettet sykeplasser for seksti pasienter. Legetilsynet ble ført av bylegen i femte distrikt. Ved århundreskiftet overtok Oslo Indremisjon driften og drev gården som gamlehjem for menn fram til 1965. Siden 1982 har Grønland 28 vært bydelshus.

Fra 1874 til 1880 ble noen "fattigstuer" i Møllergata 34 benyttet til sykeplasser for pleietrengende som avdeling under Byens Sygehus, før disse plassene i 1880 ble overlatt sunnhetskommisjonen til bruk som epidemilasarett.

Den gamle "Oslo skole" (Gamlebyen skole) som lå på St. Hallvards plass, ble i tiden 1868-1875 først benyttet til sykeplasser for pleiepasienter, deretter til barselstue. Også i kommunens gård Prinsens gate 33 ble det opprettet barselstuer og alminnelige sykeplasser.

Ved byutvidelsen i 1878 ble fattighuset i Trondheimsveien 88 overtatt av byens fattigvesen og gjort til filial av Byens Sygehus  med 35 plasser for rekonvalesenter og arbeidsuføre, eller med andre ord "et kombinered Syge- og Arbeidshus". Innlegg­elsesprotokollen 1883-1893 for Trondheimsveien sykestue viser at det var utelukkende gutter og menn som ble innlagt. I året 1889 er det registrert 113 pasienter, yngstemann er åtte år og eldstemann er 87. Diagnosene er alt fra leggsår og epilepsi til senilitet og alkoholisme.

I 1885 leide kommunen et landsted på Bleikøya for skrofuløse barn og rekonvalesenter. Fire år senere kjøpte kommunen huset og utvidet det i 1892 med tjuefem sommerplasser og en ny bygning for like mange helårspasienter.

I 1892 ble Sorgenfri tatt i bruk for alminnelige pasienter, senere for veneriske pasienter. Samme år leide kommune professorløkka Bellevue på Tøyen til bruk for tuberkuløse mannlige pasienter.

I 1899 leide formannskapet Herslebs gate 6, en våningsbygning på tre etasjer som var oppført i 1881. Her ble det innrettet en indremedisinsk mannsavdeling som ble avdeling C under Byens Sygehus. Året etter ble den gamle Nissens pikeskole i Øvre Vollgate 15 leid som sykeavdeling, kalt avdeling D. Den hadde plass til sytti kirurgiske og medisinske pasienter.

Også på Krohgstøtten fikk man økt plass. I 1891 fikk sykehuset ta over hele annen etasje i bygningen til avdeling B, pleieavdelingen, samt noen værelser på loftet og innrettet barneavdeling med femti senger. Her mottok man barn fra spedbarnsalder opp til ti-tolv år, men ikke epidemiske pasienter.

Lasaretter mot epidemiske og smittsomme sykdommer

På 1800-tallet ble Kristiania hjemsøkt av kolera, skarlagensfeber, difteri og tyfus, men før loven om sunnhetskommisjoner kom i 1860, var beredskapen heller dårlig. De som ble angrepet av epidemiske og smittsomme sykdommer, ble behandlet i vanlige sykehus, og det var bare hver gang det var ventet utbrudd av kolera, at man innredet lasaretter.

Først i 1861 ble det tale om å opprette lasaretter også for andre smittsomme sykdommer. Plasser for epidemiske sykdommer var det sunnhetskommi­sjonen som greide med og innrettet små sykehus rundt om i byen, bl.a. i Grønland 28, i Tostrupløkka i Akersbakken 30 og 32 i tiden 1875-1891 og på Lille Sandaker og Store Sandaker. I årene 1883-1892 ble Sorgenfri på Hammersborg benyttet som lasarett for rosen- og difteripasienter. Byarkivet har bevart en pasientprotokoll som fra 16. november 1883 ble åpnet som "Sygeprotokol for Sorgenfri Lazareth". De første pasientene som ble innlagt med difteri i 1884, var en hel familie: en snekker med kone og tre barn i alderen 8-14 år fra Grønlandsleiret. De aller fleste pasientene var barn og ungdom med rosen og difteri. Det var også barn som hadde "Halsesyge" eller både difteri og skarlagensfeber – med dødelig utgang.

Ullevål sykehus

I 1880 foreslo magistraten at man kjøpte inn eiendommen Geitmyra til tomt for anlegg av  sinnssykeasyl, lasaretter og andre kommunale sykehus. Det å samle alle sykehusinnretningene på ett sted, var en fordel både for administrasjonen og legetilsynet.

Men formannskapet ville undersøke om det gikk an å få tak i en billigere tomt, og i 1884 vedtok representantskapet å kjøpe grosserer Ø. Kjos’ eiendom Lille Ullevål til tomt for det nye sykehusanlegget. Like etter ble det nedsatt en komité som fikk til oppgave å foreslå hvordan eiendommen skulle deles mellom de tre nevnte sykehusinnretningene.

Siden det hadde brutt ut kolera i Sør-Europa, ble arbeidet med epidemiavdelingen fremskyndet. I 1885 bevilget kommunen de nødvendige midler til oppføringen av fem sykepaviljonger, og våren 1886 startet man byggearbeidene. Hele anlegget som også omfattet økonomibygning, stall og likhus, ble oppført med A. Schirmer som utførende arkitekt.

Sykepaviljongene lå omkring økonomibygningen som sentrum med "en Afstand af mindst 40 m fra denne Bygning, fra hinanden indbyrdes og fra Tomtens Grændser". Kjellerrommene var forsynt med "talrige Lys- og Luftningsvinduer". Man la med andre ord vekt på god ventilasjon og stor avstand mellom bygningene, siden man trodde at smitten ble ført gjennom lufta. Innflytningen begynte 5. september 1887 og mot slutten av måneden var samtlige paviljonger tatt i bruk.

I 1890 foreslo Rikshospitalet at antallet kommunale innleggelser måtte innskrenkes, og både sykehusdireksjonen og fattigkommisjonen påpekte derfor behovet for å bygge nye sykehus. Året etter nedsatte derfor formannskapet en komité som sammen med magistraten skulle utarbeide program for anlegg av såkalte "almindelige sygehuser paa Ullevaal". Byggeplanene ble videre bearbeidet i 1892, og formannskapet nedsatte en egen byggekomité.

Byggekomitéens kopibok 1890-1903 gir et godt innblikk i hvilke saker komitéen arbeidet med. I 1894 ble Viktor Nordan ansatt som arkitekt, og i kopiboka finnes instruks for arkitekten ved Ullevål sykehus i elleve punkter. Arkitekten skulle bl.a. utarbeide alle nødvendige tegninger og overslag, føre tilsyn med byggearbeidene og avgi månedlig rapport om framdriften i arbeidene. Til å hjelpe seg med arbeidet fikk arkitekten ansatt en konduktør, og arkitekten måtte ikke overta annet arbeid uten komi­téens samtykke.

Byggearbeidene startet i 1898 og var i det vesentlige ferdig i 1902. Selve flyttingen fra sykeavdelingene i byen og til Ullevål ble avsluttet i begynnelsen av august 1903.

I 1902 ble avdeling D i Øvre Vollgate nedlagt, og året etter fulgte avdeling C i Herslebs gate, Sorgenfri, Grønland nr. 28 og Trondheimsveien. Krogh­støtten ble beholdt sammen med Bellevue på Tøyen (tuberkuløse kvinner) og Bleikøya.

I den neste byggeperioden, fra 1912 til 1926, ble det oppført en rekke blokker som økte sykehusets kapasitet til nesten to tusen senger. I tillegg bygde man "Søsterhjemmet", administrasjonsbygningen og legeboliger i Sognsveien 9. En del mindre institusjoner for tuberkulose og veneriske sykdommer administrert av Ullevål sykehus, ble nedlagt, mens Grefsen tuberkulosehjem, Vøyenvollen fødehjem, Lille Tøyen pleiehjem og Adamstuen sykehjem ble tatt i bruk.

Utrykte kilder i Byarkivet:

Sykehuset:

Innleggelsesprotokoll Avd. C (Herslebs gt.) 1897-1899

Pasientprotokoll for Sorgenfri lasarett

Innleggelsesprotokoll for Trondheimsveien sykestue 1883-1893

Byggekomitéen for Ullevål sykehus, Kopibok 1890-1903

Dokumenter og regnskapsbilag Ullevål sykehus 1895-1904

Trykte kilder og litteratur:

Christiania kommune 1837-1886 (Chra. 1892)

Kristiania kommune 1887-1911 (Kra. 1914)

Oslo kommune 1912-1947, bd. II (Oslo 1952)

Berg, Arno: "Sykehusene i byen før 1814" i St. Hallvard, bd. 18 (Oslo 1940)

Sprauten, Knut: Oslo bys historie, bd. II (1992)

Myhre, Jan E.: Oslo bys historie, bd III (1990)

Aslaksby, Truls: Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie (1986)         

TOBIAS 3/2000