Sirkus er forrående

Bystyredebatter kan ofte være friske, men det er ikke alltid samsvar mellom sakens størrelse og de kraftsatsene som fremføres på talerstolen. En av de mest underholdende debattene våren 1900 kom i saken om forhøyet avgift for sirkusforestillinger. Den viste også at det ikke er noen direkte sammenheng mellom anvendt taletid og et synspunkts oppslutning i salen.

Av Leif Thingsrud

Under budsjettbehandlingen i desember 1899 ba budsjettkomiteen Magistraten om å overveie å be om å få endret den kongelige resolusjonen som avgifter av konserter, teaterforestillinger med mer. Konserter med utenlandske artister skulle svare ti prosent avgift, mens en rekke andre forestillinger, blant annet sirkus, slapp med fem. Komiteen ønsket å innføre "... en høiere Afgift ligeoverfor Selskaber, som kun opholder sig her og optræder en kortere Tid af Aaret (...) og derfor ikke kan antages at svare Næringsskat til Kommunen."

Magistraten forela saken for politiet og kom til at det ville være svært uheldig å innføre en ekstraavgift som også ville ramme teaterselskap­er som opptrådte om somrene. Borgermester Berner foreslo derfor ti prosent avgift for sirkusforestillinger, men for øvrig ingen endringer.

En omfattende tabell fulgte innstillingen, og den viste at kommunen hvert av de siste årene hadde hatt inntekter på mellom elleve og femten tusen kroner fra forskjellige typer forestillinger, og sirkus utgjorde rundt regnet halvparten av dette. Antallet forestillinger svingte rett nok mye år om annet – fra godt under hundre til nærmere to hundre. Noen sirkuskompanier opplevde fulle telt, mens andre spilte for heller glisne benkerader.

Debatten viste at det ikke var noen uenighet om en avgiftsforhøyelse, men om bare en dobling av avgiften var nok. Første taler, lærer Hans Christiansen, ville gå adskillig mer drastisk til verks. Hans begrunnelse var "... at disse kunstpræsentationer alene muliggjordes ved et kynisk, barbarisk dyreplageri." Og han hevdet videre at "... en hel del af det, som serveredes publikum paa disse forestillinger, virker forraaende". Han ville derfor helst ha forestillingene forbudt, men anså det som mer realistisk å bekjempe dem ved å pålegge dem en så høy avgift at selskapene måtte gi opp.

Neste taler, grosserer Peder Wium, tillot seg å spørre om Christiansen noen gang hadde vært på en sirkusforestilling. Han ville i alle fall ikke nekte folk "en fornøielig adspredelse". Det ville heller ikke Oscar Nissen, som ofte gikk i sirkus og syntes "... at en god clown, som kunde faa en til at le rigtig godt, ogsaa havde sin værdi som kunstner og absolut ikke var at foragte. Det var ialdfald meget bedre end daarlig kunst af anden slags." Og han bemerket at brutal dressur av dyra neppe kunne bekjempes ved høye avgifter.

Christiansen tok ordet igjen og viste til beretninger fra Stockholm, hvor regulært dyreplageri skulle være godt nok dokumentert. Som skolemann gjorde han også et nummer ut av hvordan "... disse cirkusforestillinger ogsaa virkede forstyrrende paa eleverne; deres sind og tanker opfyldtes deraf, og de skulkede mangen gang skole af den grund. Og naar de saa kom paa skolen, saa skulde de give forestillinger til glæde for sig selv og kammeraterne – forestillinger, som han troede, at de, som holdt paa cirkusforestillingerne, ikke vilde finde synderlig smagelige, om de var vidne dertil."

Veterinærdirektør Ole Malm kunne ikke forstå Christiansens argumenter og mente at det var "... meget bedre for den del af befolkningen, som fortrinsvis pleier at ynde cirkus­forestillingerne, at gaa og se paa disse, end at søge hen til kneiper eller drive om paa gaderne ...", mens Wium måtte medgi dette med innflytelsen på skoleguttene kunne ha noe for seg, da han kunne huske "hvorledes han selv, efterat have seet en dame danse paa line, gjorde endel forgjæves forsøg paa at tilegne sig den samme kunstfærdighed". Men han kunne også erindre "at det renslige og velpleiede udseende, som dyrene bestandig havde, øvede en vis op­drag­ende indflydelse paa os gutter og fik os til at anstille sammenligning med droschehestene og andre heste paa gaden med det resultat, at vi ansaa disse renslige, velnærede cirkusheste som rene mønsterdyr, som andre dyreholdere burde lægge mærke til og søge at bringe sine egne dyr i samklang med."

Siste taler, pastor Thomas Barratt fra Ædruelighedspartiet, støttet Christiansens forslag. Han begrunnet det med sin "religiøse følelse" og hilste velkommen "enhver forhøielse af denne afgift, som kunde udestænge cirkusforestillinger og andre forestillinger af lignende art."

Magistratens forslag ble imidlertid vedtatt mot bare fire stemmer.

TOBIAS 2/2000