Monumentalt om monumentalbygg

At Rådhuset i Oslo er et av det 20. århundres mest sentrale byggverk i Norden var klart nesten før bygget sto ferdig. Og det ble beæret med et tobindsverk allerede i 1950-52. Hva nytt kan et 450-siders verk gi enn flotte fargebilder? Svært mye. Salig Ernst Sars’ ord om at hver generasjon må skrive historien på nytt gjelder i høy grad også kunsthistorien.

I forhold til Carl Justs verk er det lagt mindre vekt på historikken rundt byggeprosjektet. Den nitidige beskrivelsen er ofret til fordel for en arki­tekturhistorisk analyse hvor Ulf Grønvold gjør en rekke interessante sammenligninger med utformingen av rådhus og planløsningen av byrom. Og eksemplene tas ikke bare fra Norden og samme tidsepoke, men også fra renessansens Italia. Han gir også en grundig arkitekturhistorisk plassering av rådhusarkitektene Arneberg og Poulsson.

Kapitlene om interiørene og brukskunsten, som Nils Anker har stått for, og Gunnar Sørensens store siste del om billedkunsten bærer også mer preg av analyse og sammenligning enn ren beskrivelse. Samtidig har de tre forfatterne hatt helt andre muligheter til å kunne dra veksler på den kritikk både bygningen og kunsten er blitt gjenstand for gjennom årene og å vurdere den adskillig mer uhildet enn det var mulig da sigarlukta etter åpningsfestlighetene fortsatt satt i veggene. Og de har utnyttet den, men uten å ende i polemikk.

Det er bygningen som et arkitekturstykke og som kunstskrin boka handler om. Bygningens funksjon, det liv som skjer i den, har ikke vært tema. Nå har det meste selvsagt vært byråkraters arbeid – og det er ren prosa – men Rådhushallen har vært gjenstand for en rekke forskjellige arrangementer fra utdeling av idrettsmerker og svennebrev til konserter og festmøter. Historien om dette kunne vært skrevet. Og spørsmålet om Rådhuset er blitt hele byens storstue burde vært drøftet. Men det er altså overlatt til neste generasjon.

Illustrasjonene i boka – og de er mange – er dels hentet fra arkiver, muséer, pressebyråer og eldre tidsskrifter og dels tatt for anledningen av Jiri Havran. Så vel de gamle svart-hvittbildene som de nye fargebildene gjør seg flott i en bok med en luftig elegant design. Men det tykke papiret gjør boka ganske tung, og her kommer min alvorligste innvending: Boka gjør seg flott i en bokhylle, og den er en sann glede å bla i. Men tåler den det? Er innbindinga solid nok?

Leif Thingsrud

TOBIAS 2/2000